Europas føderale fremtid

Det programmet som har kjennetegnet Romano Prodis mandat som president for EU-kommisjonen, kan sies å være fullbyrdet. Unionen er blitt utvidet med ti nye land, og dermed kan man ikke lenger unnslippe den oppgaven som stadig er blitt utsatt hittil: Nemlig å gi seg en forfatning og en struktur som ikke lenger reduserer seg til de multilaterale avtaler som har kjennetegnet utviklingen i de tiår vi har bak oss. Prosessen har startet på sin avsluttende fase (den venter bare på de forutsatte parlamentariske ratifiseringer eller folkeavstemninger i ulike land). Men nettopp nå avtegner det seg en fare som man for øvrig ikke vil kunne la være å ta med i betraktningen: At utvidelsen blir ledsaget av en slags «fortynning» av den europeiske enhet. For å kunne være sammen uten gnisninger og motsetninger, vil et så stort antall land – som i mange henseender er så innbyrdes forskjellige – se ut til å ha behov for en struktur som kan innfri et videst mulig spillerom av autonomi, noe som nettopp vil oppheve dette mer likefremme føderale bånd som den nye europeiske forfatningen skulle tjene. Slik forklarer man en viss tvetydighet som man lett bemerker hos mange som, fra alle politiske sider, erklærer seg å være entusiastiske over de utsiktene som åpnes for Unionen. Noen betrakter utvidelsen – slik den var i forslagene til Prodi – som det avgjørende fremstøt mot en mindre uklar Europeisk enhet, et Europa som utgjør en anerkjent og innflytelsesrik global politisk aktør; andre håper at nettopp overgangen fra femten til tjuefem medlemsland tvinger Unionen til sterkt å begrense sine egne «føderale» ambisjoner, og la den såkalte «interregjeringsmetoden» gjelde enda noen år – den som har vært praktisert til nå på størsteparten av de viktige politiske temaer og som krever enstemmighet om enhver viktig beslutning (forsvar, skatt, utenrikspolitikk, lov og rett…).

Betraktet ut fra disse begrensninger synes Europas føderale fremtid – som anerkjennes av alle som en uunnværlig betingelse for at Europa skal kunne ha et innflytelsesrikt globalt nærvær – mer eller mindre forvillet. Men kanskje er det ikke slik, av den grunn at det i de samme avtaler som til nå har styrt fellesskapets institusjoner, er angitt et redskap som vil kunne tas i bruk forutsatt at man har politisk vilje til det. Det dreier seg om det som blir antydet gjennom uttrykket om et Europa «med to hastigheter». Dette vekker ofte forargelse, fordi det synes å ville etablere uakseptable forskjeller (en førstedivisjon og en annendivisjon av land), men tvertimot er det ofte blitt praktisert med gode resultater, fra og med innføringen av den felles valuta. Som man vet, er det faktisk bare en del av Unionens medlemsland som også er med i Euroens område, mens derimot giganter som Storbritannia står utenfor. Euroen fungerer imidlertid, på godt og vondt, og hvis den fungerer dårligere enn hva man kunne ønske, er dette i så fall ikke på grunn av Storbritannias fravær, men nettopp på grunn av at den ennå ikke har en virkelig føderal økonomisk politikk i ryggen. De to hastigheters metode ville kunne – og etter min oppfatning ville den måtte – fremfor alt bli innført gjennom iverksettelsen av tettere føderale strukturer: Fremfor alt på områdene for utenrikspolitikk, forsvar og økonomi. Og dette ville naturligvis bare være en foregripelse av de bånd som i fremtiden stadig mer ville måtte gjelde for alle fellesskapets medlemmer, som nettopp fra de forsøk som gruppen av foregangsland har gjennomført, ville kunne hente argumenter for å delta selv. (…)