Europas føderale fremtid

Europeiske intellektuelle reflekterer over nødvendigheten av å styrke de føderale bånd innad i EU, og å finne frem til hvilke felles verdier som EU og Europa kan bygge på. Dette er den italienske filosofen Gianni Vattimos bidrag til kampanjen som ble initiert av Jürgen Habermas.

Det programmet som har kjennetegnet Romano Prodis mandat som president for EU-kommisjonen, kan sies å være fullbyrdet. Unionen er blitt utvidet med ti nye land, og dermed kan man ikke lenger unnslippe den oppgaven som stadig er blitt utsatt hittil: Nemlig å gi seg en forfatning og en struktur som ikke lenger reduserer seg til de multilaterale avtaler som har kjennetegnet utviklingen i de tiår vi har bak oss. Prosessen har startet på sin avsluttende fase (den venter bare på de forutsatte parlamentariske ratifiseringer eller folkeavstemninger i ulike land). Men nettopp nå avtegner det seg en fare som man for øvrig ikke vil kunne la være å ta med i betraktningen: At utvidelsen blir ledsaget av en slags «fortynning» av den europeiske enhet. For å kunne være sammen uten gnisninger og motsetninger, vil et så stort antall land – som i mange henseender er så innbyrdes forskjellige – se ut til å ha behov for en struktur som kan innfri et videst mulig spillerom av autonomi, noe som nettopp vil oppheve dette mer likefremme føderale bånd som den nye europeiske forfatningen skulle tjene. Slik forklarer man en viss tvetydighet som man lett bemerker hos mange som, fra alle politiske sider, erklærer seg å være entusiastiske over de utsiktene som åpnes for Unionen. Noen betrakter utvidelsen – slik den var i forslagene til Prodi – som det avgjørende fremstøt mot en mindre uklar Europeisk enhet, et Europa som utgjør en anerkjent og innflytelsesrik global politisk aktør; andre håper at nettopp overgangen fra femten til tjuefem medlemsland tvinger Unionen til sterkt å begrense sine egne «føderale» ambisjoner, og la den såkalte «interregjeringsmetoden» gjelde enda noen år – den som har vært praktisert til nå på størsteparten av de viktige politiske temaer og som krever enstemmighet om enhver viktig beslutning (forsvar, skatt, utenrikspolitikk, lov og rett…).

Betraktet ut fra disse begrensninger synes Europas føderale fremtid – som anerkjennes av alle som en uunnværlig betingelse for at Europa skal kunne ha et innflytelsesrikt globalt nærvær – mer eller mindre forvillet. Men kanskje er det ikke slik, av den grunn at det i de samme avtaler som til nå har styrt fellesskapets institusjoner, er angitt et redskap som vil kunne tas i bruk forutsatt at man har politisk vilje til det. Det dreier seg om det som blir antydet gjennom uttrykket om et Europa «med to hastigheter». Dette vekker ofte forargelse, fordi det synes å ville etablere uakseptable forskjeller (en førstedivisjon og en annendivisjon av land), men tvertimot er det ofte blitt praktisert med gode resultater, fra og med innføringen av den felles valuta. Som man vet, er det faktisk bare en del av Unionens medlemsland som også er med i Euroens område, mens derimot giganter som Storbritannia står utenfor. Euroen fungerer imidlertid, på godt og vondt, og hvis den fungerer dårligere enn hva man kunne ønske, er dette i så fall ikke på grunn av Storbritannias fravær, men nettopp på grunn av at den ennå ikke har en virkelig føderal økonomisk politikk i ryggen. De to hastigheters metode ville kunne – og etter min oppfatning ville den måtte – fremfor alt bli innført gjennom iverksettelsen av tettere føderale strukturer: Fremfor alt på områdene for utenrikspolitikk, forsvar og økonomi. Og dette ville naturligvis bare være en foregripelse av de bånd som i fremtiden stadig mer ville måtte gjelde for alle fellesskapets medlemmer, som nettopp fra de forsøk som gruppen av foregangsland har gjennomført, ville kunne hente argumenter for å delta selv.

Fins det en europeisk identitet?
På dette punkt går vi ut over grensene for vår historiske erfaring. Vi er faktisk barn av en historie av nasjonalstater som har oppfattet seg – ikke alltid på en «realistisk» måte, men iallfall innenfor en allment utbredt samfunnsmessig retorikk – som fedreland forent «av våpen, språk og alter» etc., og dermed i sin enhets- og uavhengighetsvilje har vært legitimert av «naturlige» motiver. En lignende «nasjonal» bevissthet vil man imidlertid ikke kunne forestille seg for Europa. Faktisk er det som fascinerer oss, når vi tenker på prosjektet om et Europa som enhetlig politisk subjekt, nettopp denne nesten absolutte mangel på «naturlige» grunnvoller som skulle grunnlegge det på en eller annen nasjonal bevissthet. Europa kan bare være en «kulturell» enhet, også – og fremfor alt – i den forstand at denne betegnelse er det motsatte av «naturlig».

Når vi altså ikke ser noen naturlige motiver, eller «organiske» kulturelle tilhørigheter som språk, rase, jordbunn, felles religion, for å føle seg europeisk – og noe slikt ville faktisk virke som en feil, som en slags regresjon til nittenhundretallets betoning av nasjonaliteter – er vi nødt til å anerkjenne og søke å artikulere eksplisitt de grunner som forklarer hvorfor det også, og fremfor alt nylig, gjør en forskjell å være europeisk; en forskjell som går foran og er mer grunnleggende enn vår tilhørighet til den gjenstand – Unionen – som er i ferd med å bli konstruert. Det er gjennom å artikulere denne forskjellen at vi kanskje kan gripe den europeiske identitet som, dersom den mangler, vil gjøre at de hellige og ukrenkelige pragmatiske grunnene som driver en til å bygge det føderale Europa, vil synes for svake og for lite overbevisende til å fremkalle noen felles politisk forpliktelse utenfor kretsen av de som er involvert i arbeidet.

Disse pragmatiske grunner er naturligvis ikke noe som kan benektes: Fremfor alt den grunn som har beveget grunnleggerne av det første europeiske fellesskap, kull og stålunionen, CECA. Først CECA, deretter Fellesmarkedet og til slutt Euro’en har sørget for at man har unngått en gjentagelse av krigene kontinentets land imellom, og deretter for å gjøre Europa til et rikere og mer konkurransedyktig område.

Men de pragmatiske, interessebaserte grunnene er ikke tilstrekkelige. De interesser som politikken er nødt til å forsone, er ofte radikale motsetninger, like til at det for å oppnå en enighet er nødvendig med et slags «åndelig tillegg», dvs. en etisk beslutning som ikke begrenser seg til å kalkulere hva som er mest gunstig for enkeltpersonene hva angår økonomisk fortjeneste eller også generell levestandard.

Er vi altså på jakt etter noe som kan svare til de patriotiske verdier som på nittenhundretallet og tidligere sørget for å bygge nasjonalstatene og deres uavhengighet? Både ja og nei: Vi leter ikke etter naturgitte eller organiske verdier, knyttet til en «opprinnelig» tilhørighet; og likevel er vi på jakt etter ett eller annet som kan påtvinge seg ikke bare fra en funksjonell rasjonalitets perspektiv, men som ville kunne motivere et etisk-politisk valg, og ikke bare en mer eller mindre umiddelbar fordelaktighet. Og disse i en viss forstand høyere verdier som man lar seg inspirere av, kan vi nettopp angi i mange betydninger, gjennom å analysere grunnene til at vi oppfatter oss som europeere, til tross for alle de naturgitte forskjellene som skiller oss fra hverandre.

Her kan vi ikke la være å henvise til den erfaring som nylig ble gjort i anledning den anglo-amerikanske invasjonen av Irak. Å høre Rumsfeld uttale at det gamle Europa fortjener å bli satt til side, fordi det er ute av stand til å være i takt med tiden, og at det nye Europa i stedet er de land som er innstilt på å delta i koalisjonen av «villige» samarbeidspartnere med USA. Dette har vekket forargelse, ikke bare av motiver som kunne ha med en slags «førstefødselsrett» å gjøre – siden det fra det «gamle» Europa nettopp deltok noen av de land som hadde bidratt mest til fødselen av selve ideen om en europeisk Union (en Union som visselig ikke hadde sine fedre verken i Storbritannia, Spania eller Polen). Sant å si er det som her har vakt forargelse, fremfor alt det faktum at det virket som det var talsmennene for Bush-administrasjonen som bestemte over Europa; og som, gjennom å utelukke Frankrike, Tyskland og også De Gasparis og Spinellis Italia, nettopp syntes å være utro mot den europeiske ånd slik vi har vent oss til å forestille oss den. Det som Rumsfeld og Bush kaller Europa, er identisk med verdier som vi ikke oppfatter som våre; og som dermed fremkaller i oss, som deres motsetning, bevisstheten om hva Europa «virkelig» er.

Fremfor alt – men dette kan bli organisert i forskjellig orden, i henhold til ulike individuelle og også «nasjonale» preferanser – dreier det seg om en radikal forskjell når det gjelder verdslighet, dvs. religionsuavhengighet. Jovisst, vi kjenner det nordamerikanske samfunns religiøse røtter, og den vekt man tillegger the Pilgrim Fathers og deres søken etter en absolutt trossfrihet som var religiøst inspirert. Men i den versjon av dette som Bush og hans venner inkarnerer, har denne den amerikanske ånds dyptgripende og «frihetlige» religiøsitet endt opp med manifestere seg som det som vi har fryktet den var: Tanken om at «Gud er på vår side», og at beviset på dette ligger i ens økonomiske og militære overlegenhet.

Europas helt forskjellige og kanskje mer pinefulle religionsuavhengighet, avslører også en annen vurdering av staten og dens oppgaver. Vi kunne forenkle alt dette ved å si at det i Europas DNA fins et «sosialistisk» gen som USA er fullstendig uvitende om. Det finnes alvorlige historisk grunner til denne forskjellen: I de Forente stater etablerte de sentraliserte lokale, statslig-regionale og føderale regjeringer seg ovenpå pionertidens former for selvorganisering. Statsinstitusjonen og dens ulike nivåer blir snarere «tolerert» enn betraktet som en aktiv faktor i det sosiale liv. Fra skole- og helsevesen til forretningsverdenen, er det amerikanske samfunns dominerende innstilling å overlate det meste til privatsektoren og dens selvorganisering. I siste instans er det mulig at en slik ekstremt «markedsliberalistisk» oppfatning av institusjonene har sine røtter i den overflod av rom – også fysiske rom – som amerikanerne til nå har kunnet nyte godt av. Det Europa – tynget av historie og stadig fattigere på frie rom – som vi lever i, er ikke i stand til å tenke staten kun i denne subsidiære form. Også de mest markedsliberalistisk innstilte blant oss vet at den frie konkurransens rom ikke virkelig kan bli ivaretatt uten et sterkt og regulerende nærvær av offentlige institusjoner. Det er dette som ligger i det «sosialistiske» gen som Europa, til tross for alle «realsosialismens» ulykker, bevarer i sine kulturelle grunnvoller.

En logisk følge av dette er at det i de europeiske samfunn (republikker som er blitt til gjennom å styrte monarkier, for eksempel) er den samfunnsmessige konkurranse helt fra begynnelsen av – og ikke bare på subsidiært vis og som et slags «supplement» – regulert av offentlige institusjoner. OK, kanskje det også er dette som er opphavet til europeernes uvane med bestandig å forvente seg alt, eller uansett for mye, av myndighetene. Men av dette følger det også en oppfatning av samfunnslivet som ikke er så strengt darwinistisk. Og om man vil, et noe «langsommere» begrep om «vekst», som sannsynligvis også i USA fra nå av begynner å fremtre som et ideal som i så stor grad utelukkende er kvantitativt at det ikke kan unngå negativt å slå tilbake på jakten på individuell lykke, som også er blant de anerkjente rettigheter.

Hvis vi går videre, som vi stadig mer skal gjøre i fremtiden, i refleksjonen over hvorfor vi føler oss som europeere og ikke som amerikanere, vil vi med nødvendighet ende med å støte på en forskjellig oppfatning av tilværelsen, et ulikt begrep om hva som utgjør «det gode liv» og et annerledes eksistensielt prosjekt. Samt et program for et deltakende demokrati som utelukker de stivheter og hiarkier som (nesten) uunngåelig etablerer seg i samfunn hvor de naturgitte forskjeller, i stedet for å bli korrigert av staten, blir dyrket og utnyttet med sikte på systemets «vekst».

Det er av grunner som er logisk forbundet med dette, som her bare er ufullstendig formulert, men som i stor grad er en opplevd erfaring i europeernes bevissthet, at «vi ikke kan unnlate å erklære oss som europeere», som Croce sier det; også, og fremfor alt, i egenskap av vår forskjell i forhold til den ånd som i dag er fremherskende i det amerikanske samfunn. Og vi ønsker at denne forskjellen blir det inspirerende prinsippet for en politikk som er i stand til å gi Europa den verdighet og vekt som det har krav på i global sammenheng.

© norske LMD (også trykket i La Stampa 31. mai)