Krisen i samtidskunsten

Var vi på 1900-tallet vitner til at kunsten, i likhet med den tause majoritet, mistet stemmen og ble stum? Mediekulturens ståk har tvunget frem en taushet som stadig blir dypere. Derfor skriker samtidskunsten, i et forsøk på å bli hørt.

«Å kommandere er å snakke til øynene», erklærte Napoleon. «Kinematografen er en uniformering av blikket», fastslo Kafka. I tiden mellom disse to påstandene ble den muntlige kulturen langsomt visket ut. Talekunsten vek plassen for lydfilmen, og talerstolens oratoriske kraft overlot plassen til mediekulturen.

Fra nå av er det bildet som snakker. Alle bildene. Reklameplakatenes og de private tv-skjermenes bilder. Der hvor tv-nærværet har avløst (det fysiske, det grafiske) nærværet, brer tausheten seg og blir stadig dypere. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

De dør på jobben

Default thumbnail
Neste sak

Et demokrati uten spilleregler

Andre saker om Kunst

Håpets plakater

Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den

0 kr 0