/

Når gjøglerne streiker

Sommeren i Frankrike ble preget av at kulturarbeidere streiket mot kutt i systemet for utbetaling av arbeidsledighetstrygd til frilansere. Flere store festivaler ble avlyst på grunn av streiken. I franske medier ble de streikende ofte redusert til irrasjonelle følelsesmennesker, og konflikten omtalt som et «selvmord». Fordi det dreide seg om kunstnere?

I sommer var franske medier svært opptatt av kulturarbeidernes streikebevegelse. Dette er i seg selv overraskende, for vanligvis liker man ikke stadige gjentakelser i nyhetsbildet. Bevegelsen ble forøvrig ofte behandlet med sympati, eller i hvert fall – la oss ikke overdrive – en viss forståelse. Riktignok mest til å begynne med, men uansett er det ganske uvanlig. Det mest slående er imidlertid at kommentarene veldig ofte brukte bilder og nøkkelbegreper med en følelsesmessig kraft som til en viss grad svekket bevegelsens ideologiske betydning. Spesielt fordi disse temmelig dramatiske ordene både ble brukt av mange journalister og av en god del av bevegelsens egne aktører.

Som kjent startet alt med at det ble innført en «reform» av statusen til frilans-kulturarbeiderne. Tilhengerne av reformen fremstilte den som en «redning» for frilanserne. Ikke «opprettholdelse» eller «beskyttelse», men «redning». Fra hva? François Chérèque, forbundssekretær i Det franske fagforbundet CFDT, og Danièle Rived, generalsekretær i fellesforbundet for kommunikasjon og kultur, hevdet i en artikkel at statusen til frilans-kulturarbeidere «ikke er av det mest solide slaget, noe som medfører at den blir stadig mer truet for hver dag som går» (Libération 8.7.03). Frilanserne ble altså reddet fra tilintetgjørelsen, fra døden, rett og slett. Og vi befinner oss dermed umiddelbart på et plan som ikke handler om rettigheter eller prinsipper, og så fjernt som overhodet mulig fra ideen om forhandlinger. Det er heroismens og krisens patos som preger debatten helt fra starten av.



I tillegg blir denne frilans-statusen, som i virkeligheten angår alle som arbeider med ulike former for kultur, ganske raskt begrenset til den «levende kulturen». Dette har sannsynligvis sammenheng med alle sommerfestivalene som ble avlyst som følge av streiken. «Levende kultur», et litt pussig uttrykk som blir gjentatt i det uendelige, og som unektelig gir mer eller mindre diffuse assosiasjoner til det levendes skjørhet, flyktighet og «dødelighet», i motsetning til kultur «på boks» som er skjermet for slike omskiftninger… Da kulturarbeiderne gikk til streik og festivalene ble avlyst, var det nettopp begrepsparet liv-død de aller fleste kommentarene fokuserte på.

«Et ord som stadig dukker opp i diskusjonen om hvorvidt festivalene burde avlyses eller ikke, er ordet 'selvmord'» (Le Monde, 9.7). Det ble brukt overalt, i artikler, meningsytringer og i offisielle eller private uttalelser. Ariane Mnouchkine snakket om «kollektivt selvmord» (Le Point 4.7), CFDT betraktet kulturarbeidernes bevegelse som et «selvmordsforsøk» og Libération (16.7) publiserte en analyse av Jean Baudrilllard med tittelen «Kulturens selvmordere». Dette er bare noen få eksempler, og det finnes utallige andre.

Hvorfor snakkes det om selvmord når man kunne nøyd seg med å snakke om streik? Fordi kulturarbeiderne «ved å gå inn for streiken i stor grad bidro til å ødelegge sitt eget arbeidsredskap» (L’Express 17.7). Fordi «det å streike alltid er å streike mot seg selv», hevder regissøren Patrice Chéreau (Le Monde, 25.7). Og som kultur- og kommunikasjonsminister Jean-Jacques Aillagon understreker, «er frilans-kulturarbeiderne i ferd med å sage over den grenen de sitter på» (Le Point, 4.7). Det samme uttrykket blir brukt av Jean-Luc Hess, direktør for radiostasjonen France-Inter, samt av François Dufay og Etienne Gernelle i tidsskriftet Le Point. Å streike «er ikke noe annet enn å skyte seg selv i foten», som Chéreau uttrykker det. Han er også kunstner, men sikkert mer klarsynt enn sine streikende kolleger. Frilansernes bruk av streik for å oppnå bedre arbeidsbetingelser, fører altså på sikt bare til at de ikke vil kunne arbeide i det hele tatt.



Alt blandes sammen. Teatertrupper kommer til å «dø», festivaler kommer til å «dø», streiken er et «selvmord». En kunstner som ikke får anledning til å vise frem verket sitt, vil «krepere». Og selv om frilansernes slagord «stillhet i forsamlingen, vi dør» refererer til reformen, er stemningen preget av død. Det viktige er at streiken er suicidal, fordi den står i motsetning til det å skape …

Hva er så årsaken til at disse «skaperne» velger å ødelegge seg selv? Svaret sirkler gjerne rundt forestillingen om «gjøglernes uro». For alle er mer eller mindre enige om at dette «valget» skyldes en lidelse. Det dreier seg ikke om motstand mot at rettigheter tas fra en, nei, det bunner i en «samfunnsmessig smerte» (Liberation 18.7) som gjennomleves av en «mishandlet profesjon» (Laure Adler, direktør for radiokanalen France Culture). Kort sagt, «kulturarbeidernes desperate aksjon» (L’Express 17.7) bunner i en dyp nød. Og når man er desperat, tar man som kjent ikke alltid de riktige avgjørelsene…

Dette gjelder i enda større grad for kulturarbeiderne enn for andre yrkesgrupper siden gjøglere er følelsesmennesker, ute av stand til å se virkeligheten som den er: «Jeg er dypt bedrøvet og såret over at frilans-kulturarbeiderne skriker om død, nå som vi holder på å redde dem», beklager kulturministeren (Le Point 4.7). De «tenner opp ild, fremprovoserer en hel skogbrann», uten at det går opp for dem at «etter brannen kommer vi til å bruke år på å komme over den,» sier Bernard Faivre d’Arcier, som på det tidspunktet fortsatt var kunstnerisk leder for Avignon-festivalen (Le Monde 1.7). «Når det går opp for oss hvor mye som er blitt ødelagt, kommer stemningen til å preges av kraftig bakrus,» fortsetter d'Arcier. Som barn, som drukkenbolter, leker kunstnerne med ilden – men det er jo sant at Dionysos både er rusens, transens og teatrets gud… Så kunstnerne er vel per definisjon irrasjonelle vesener?



Det vises forståelse for streiken når den blir forvandlet til et selvmord, og på den måten satt ut av kraft. Romantisme, lidenskap, overdrivelse… Men barnslighet og uansvarlighet er fortsatt en del av bildet. «Den skapende kunsten blir myrdet, kunstnernes arbeid blir tilintetgjort», skriver Le Figaro (11.7). Det er den andre måten å se streiken på. Nå dreier det seg ikke lenger om selvmord, men om opprør. «Byen er død, men vi merker de underliggende kreftene som snart vil slippes løs», sier Alain Crombecque, tidligere leder for Avignon-festivalen (L’Express 21.7). Bernard Faivre d’Arcier snakker om «panikken som preger isolerte frilansere, som ikke er organisert i noen fagforening. De samler seg i lokale fellesskap som vil slåss, uten helt å vite mot hvem» (Le Monde 1.7). Etter dårskapen kommer faren. Etter selvmordet kommer «urbane geriljakrigere for en utsatt kultur» (Le Point 18.7).

Når alt kommer til alt er det objektivt sett vanskelig å se forskjell på dem, de streiker jo alle sammen. Synspunktene varierer. Det viktige er at man på den ene siden reduserer den kollektive, faglige og politiske bevegelsen til enkeltstående, negative og dødbringende handlinger, mens man på den andre siden gjør den til et «bondeopprør» (Le Point 4.7). Det viktige er at begge tilnærmingsmåtene forvandler aksjoner og krav til følelsesmessige anliggender. Streikeretten forvandles til noe som er forbundet med stor fare. Fordi det dreier seg om kunstnere.

Men i begge tilfeller betraktes disse kunstnerne, gjøglerne, som uansvarlige og blinde. De er barnslige, oppfarende, klønete, impulsive… Det er derfor ikke til å undre seg over at de av og til sammenlignes med en «overfylt tredjestand» (Le Point 4.7). «Disse villfarne kulturarbeiderne i Avignons smeltedigel innbiller seg at de snart vil bli folkets røst. De tror at de med kraft og styrke kan klage sin nød på vegne av en hel nasjon, som vil betrakte dem som samfunnets skalder. (…) Det er dødelig» (Le Figaro 21.7).



Men hvem er disse «villfarne», for ikke å si de «rangløse», de som ikke har et navn, de «ukjente», de «sinte», de som befinner seg «i fellesskap som fagforeningene ikke har noen kontroll med, som finnes over hele Frankrike, og som så absolutt vet hva de vil» (Le Monde 9.7). Husløse, anonyme, utskiftbare, mobile og upålitelige gjøglere med gammeldagse holdninger som strider imot moderniteten…

For at disse utsagnene skulle fremstå som holdbare, måtte de forskjellige artikkelforfatterne selvsagt konsentrere seg om «kunstnerne», og glemme at blant alle disse streikende selvmordskandidatene var det også et stort antall teknikere. Man måtte oppløse «arbeidet» i «verket», og utelukke den muligheten at kulturarbeiderne kjempet for sine rettigheter ved å stenge dem inne i stereotypier om forsakelse og undergang. I motsetning til hva man kanskje skulle tro, er ikke denne behandlingen utelukkende forbeholdt «kunstnerne».

For å forstå hvor raskt streiker blir sammenlignet med en form for terrorisme eller gangstervirksomhet, trenger man bare å se hvor lett det oppstår «gisler» hver gang en konflikt bryter ut. Eller legge merke til hvor lett enhver streik blir fremstilt som et alvorlig feilgrep som de streikende selv vil bli offer for – streiker blir i stor grad betraktet som «dødelige» for aktørene selv.

L’Express (21.7) mener at da kulturarbeiderne valgte å gå til streik, gjorde de den samme feilen som silkearbeiderne i Lyon i 1831, de såkalte «Canuts». En slik sammenlikning trekker implisitt den konklusjonen at streiken er en dødelig blindvei, som kun uansvarlige mennesker (desperate, manipulerte, uskyldige eller farlige personer) kan velge. At det dreide seg om kunstnere denne gangen, gjorde det mulig å «sentimentalisere» eller «romantisere» hele saken.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0