Vi som trekker stigen opp etter oss

Forhandlingsrunden i WTO kalles Utviklingsrunden. I realiteten forsøker de rike landene å hindre utviklingslandene i å bruke de samme virkemidlene som vi selv har brukt for å oppnå økonomisk og industriell utvikling. Vi trekker stigen opp etter oss.

Historien om industriutvikling i nord er en historie om prøving og feiling, en historie om et utall ulike modeller og industripolitiske virkemidler. I noen land, som Frankrike, har sterke, statlige selskaper spilt en viktig rolle som lokomotiver i den økonomiske utviklingen. Andre steder, som i deler av Nord-Italia, har det vokst fram industrielle distrikter med klynger av tett samarbeidende små og mellomstore bedrifter. Langt i fra alt som har vært forsøkt har gått bra – er det noen som husker det norske bilprosjektet Troll?



Felles for industrialiseringen i de rike landene i nord er at den skjedde med offentlig hjelp i et marked beskyttet mot utenlandsk konkurranse. Formelen har vært å åpne sine markeder etter at eget næringsliv har blitt sterkt nok til å konkurrere. Denne oppskriften ble også brukt av de såkalte tiger-økonomiene i Sørøst-Asia. Sør-Korea, for eksempel, subsidierte til støtte for eksport og beskyttet egne markeder – inntil Hyundai og Daewoo var sterke nok til å konkurrere på hjemmemarkedet.

Denne strategien er det WTO vil nekte fattige land å benytte for å bygge egen industri. Et av de mindre kjente forhandlingstemaene i Cancun ble kalt NAMA, Non-Agriculture Market Access, og dreier seg om å bygge ned handelshindre på industrivarer. Utkastet til avtale i Cancun slår fast at målet er å fjerne toll på industrivarer. Dette ville, hvis det hadde blitt en del av en WTO-avtale, ødelagt den lille muligheten fattige land har til å beskytte sin småindustri, og forsterket den industridød i sør som allerede pågår grunnet liberalisering i regi av IMF og Verdensbanken.



Den norske delegasjonen på WTO-toppmøtet i Cancun var en av pådriverne for en omfattende og forpliktende NAMA-avtale, fordi Norge ønsker bedre markedsadgang for fisk – det vil i første rekke si for oppdrettsindustrien. Fisk er i WTO definert som et industriprodukt, eller rettere sagt som et «ikke-landbruksprodukt».

Under forhandlingene framholdt næringsminister Ansgar Gabrielsen behovet for at ingen produkter skulle ekskluderes fraavtalen, og at eventuell fleksibilitet ikke måtte undergrave dette. I Cancun satte Norge markedsadgang for norsk fisk langt foran utviklingslands uttalte ønske om å få støtte egen industri.

Dette er grovt umoralsk, og det er historieløst. Blant de viktige virkemidlene Norge brukte for å bygge oljeindustrien, var kravet om at minst halvparten av leveransene til utenlandske investorer i Nordsjøen skulle komme fra norsk fastlandsindustri. Dette er i strid med WTOs prinsipp om likebehandling av hjemlige og utenlandske aktører, men det var avgjørende for å bygge en sterk norsk oljeindustri. Nå forsøker Norge å bruke WTO for å hindre utviklingsland i å beskytte egen industri og egne markeder mot norsk fiskeeksport.



To FN-rapporter har i år understreket behovet for lokal næringsutvikling. Rapporten Making Global Trade Work For People, slår fast at sammenhengen mellom frihandel og vekst er at frihandel kommer som et resultat av vekst, og ikke at man får vekst som en konsekvens av frihandel. Og Human Development Report holder fram nærings- og industriutvikling som et viktig satsningsområde for å komme ut av fattigdomsfella.

I Cancun forsøkte de rike landene, med USA og EU i spissen, å overkjøre de fattige landene for å få en avtale som bare ville tjent de rikeste. Utkastet til avtale ville sementert urettferdigheten i verdens handelssystemer, og det ville ført til økte ulikheter. Heldigvis var utviklingslandene sterke nok til å stå imot.