Bør FN avskaffes

FN klarte ikke å hindre krigsherjingen i Somalia, folkemordet i Rwanda eller massakrene i Bosnia, og ble stilt på sidelinjen av USA i forbindelse med Irak-krigen. Flere nye bøker stiller spørsmålstegn ved FNs fremtid.

desember 2003

2003 var et mørkt år for FN. Sikkerhetsrådet ble splittet, våpeninspeksjonene i Irak ble oversett, og USA gikk unilateralt til krig. Organisasjonens sete i Bagdad ble offer for et blodig attentat.[1 ]Den 16. oktober oppnådde endelig den amerikanske regjeringen en ynkelig FN-resolusjon slik at de i ettertid kunne legitimere sin tilstedeværelse i Irak. Sikkerhetsrådet skjulte verken sin skepsis eller bitterhet, men foretrakk å maskere sin avmakt bak et skinn av enighet.

I en bok med den provoserende tittelen Bør FN avskaffes?[2], minner Pierre Edouard Deldique (journalist i Radio France internationale) om at 1441-resolusjonen – som krevde våpeninspeksjoner i Irak – utløste den mest dramatiske kampen Sikkerhetsrådet har opplevd etter at den kalde krigen tok slutt. Dette illustrerer frontkollisjonen mellom to ideologier: USAs unilateralisme og FNs mulitlateralisme, selve organisasjonens kjerne.

FN ble opprettet i 1945, og har vært et viktig kommunikasjonssted for spenningene under den «kalde krigen», samt et forsvarssted for avkolonialiseringsbevegelsen. Men FN er nå blitt en gammel institusjon. Den har ikke gjort verden til den «honningdalen» de internasjonale funksjonærene har bidratt til å mytologisere: færre kriger, færre ulikheter, mindre forurensning, større respekt for menneskerettighetene, større rettferdighet og mer solidaritet mellom de enkelte statene. FN har verken klart å hindre krigsherjingen i Somalia, folkemordet i Rwanda eller massakrene i Bosnia, og står i dag overfor de amerikanske planene om å la planetens skjebne avhenge av USA som dominerende nasjon.

Allerede da demokratene regjerte i Det hvite hus ba utenriksminister Madeleine Albright daværende generalsekretær Bouthros Bouthros-Ghali om å være «mer sekretær og mindre general», og argumenterte for at «FN ikke kan gjøre noe annet enn det USA lar dem få lov til å gjøre». I dag kan en av Georges Bushs nærmeste medarbeidere, tidligere viseforsvarsminister Richard Perle, hevde at «ettersom Sikkerhetsrådet var meget forbeholden overfor et krigsangrep… er det ingen som lenger tror at FN er basisen for en ny verdensorden», selv om «den snakkesalige organisasjonen ved East River kommer til å fortsette å beklage seg».[3]

En slik uttalelse setter fingeren på svakhetene ved en organisasjon som er kjent for å produsere resolusjoner som ikke settes ut i livet (spesielt i forbindelse med Israel og Palestina), en organisasjon som spyr ut rapporter, og som – delvis på grunn av Washington – ikke har de midler som trengs for at den skal fungere tilfredsstillende.

I en svært uttømmende studie om «håndteringen av de væpnede styrkene»[4] og «dialektikken mellom det politiske og det militære» i Sikkerhetsrådet, beskriver Alexandra Novoseloff klassiske fredsbevarende aksjoner (Kongo) og utnyttelsen av FN (Golfen). Forfatteren viser hvordan Sikkerhetsrådet, med unntak av enkelte konflikter i Afrika, nå først og fremst beskjeftiger seg med den sivile forvaltningen av krisene. Novoseloff beklager at «det politiske ignorerer det militære» i FN, og stiller spørsmål ved en eventuell reaktivering av Generalstabskomiteen, som ikke har vært i aktivitet siden 1940-årene. Novoseloff drøfter også problemene knyttet til opprettelsen av en permanent styrke som kan gripe inn på kort varsel, og som de mest innflytelsesrike medlemmene i Sikkerhetsrådet ikke later til å være stemt for.

I en etsende undersøkelse av en verden som vakler mellom «Apeplaneten og Kafkas Slottet» spør journalisten Jean-Louis Izambert om «soldaten FN bør reddes».[5] I likhet med en rekke observatører kritiserer han funksjonsmåten til et råd som er blitt «et sted for passiarer og pruting», åsted for et «fasadedemokrati». Han er opprørt over at Irak mot sin vilje er blitt en av organisasjonens hovedinvestorer, gjennom olje-for-mat-programmet. For ikke å snakke om at hver gang FNs fredsbevarende styrker sendes ut, øker prostitusjonen enormt, det var «sex mot mat»…

Forfatteren imøtegår derimot beskyldningene om økonomisk sløseri eller overdrevne kostnader i FN-systemet. Med rundt 50 000 funksjonærer disponerer ikke FN over mer personale enn Disneyland, og fire og en halv gang mindre enn det multinasjonale selskapet Nestlé. Det årlige beløpet som brukes til verdens militærutgifter, kunne finansiere hele FN-systemet i mer enn 65 år. Men de som kjøper og selger mest våpen i verden er nettopp Sikkerhetsrådet fem permanente medlemmer.




1 En bombe plassert i en lastebil førte til at 24 FN-agenter mistet livet, deriblant spesialrepresentanten Sergio Vieira de Mello og flere av hans løytnanter. To av organisasjonens sikkerhetsagenter ble avsatt (Le Monde 6. november 2003).
2 Hachette Littératures, 2003, Paris, 282 sider.
3 Le Figaro, 11. april 2003.
4 Alexandra Novosseloff, Le Conseil de sécurité des Nations unies et la maîtrise de la force armée (Sikkerhetsrådet og håndteringen av de væpnede styrker), Bruylant, 2003, Brussel, 661 sider.
5 Jean-Lous Izambert, ONU: violations humaines (FN: menneskelige overgrep), Carnot, 2003, Chatou, 190 sider.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal