Den truende samfunnslønnen

Norge, med sin rikdom og erfaring som velferdsstat, er blant de få land som kan innføre samfunnslønn.

Forakten. Overfor de som ikke arbeider, men driver lediggang. Parasittene. De andre. Som ikke har vanlig jobb. De med arbeidsledighetstrygd. De som utnytter systemet. Dyrker hobbyen. Det sosiale. Fritiden. Uproduktive er de. De er klienter. Sosiale tilfeller. Folk som faller utenfor. Utenfor lønnsarbeidet. Utenfor normal arbeidsdag. Irriterende utenfor. Lukket ute. Utelukket.

Hva betyr det egentlig å være lønnsarbeider i dag? Det vanlige lønnsarbeidet er under forandring.

Et par generasjoner er nå fostret opp og utdannet i kommunikasjonssamfunnet. Mens Henry Fords bilfabrikker (se også side 20) var kjennetegnet av samlebåndsproduksjon, standardiserte arbeidsrutiner, homogene forbruksmønstre og byråkratiske fagforeninger, kom «postfordismen» med fleksible små produksjonsenheter, kunnskapsbasert teknologi, differensiert arbeidskraft og spesialiserte produkter.

Arbeidet har derfor blitt stadig mer immaterielt. Flere arbeider nå med informasjon og kommunikasjon – og «produserer» således samfunnet ved å danne ny subjektivitet, identitet, verdier, handlings- og forbruksmønstre. Det immaterielle arbeidet vever sammen kroppsarbeid og kommunikasjon, arbeid og fritid, økonomi og kultur. Det immaterielle arbeidet arbeider med språket selv, gjennom behandling av symboler, og bygging av relasjoner.

Med kommunikasjonssamfunnet nærmer vi oss hva Karl Marx en gang kalte det «generelle intellekt». Mens industrien tidligere blandet «kjøtt og metall» – slik Chaplin viser oss i filmen Modern Times – er mennesket som tannhjul i maskineriet i dag mer metaforisk forstått. «Kyborger» som konstant kommuniserer med sine mobiler, internett og medier.1 Det nye kollektive kunnskapsarbeidet er også et resultat av fremvoksende urbanitet (se også Simon Nicholas sine bilder i denne avisen). Det immaterielle arbeidet pågår hele døgnet, er gjennomstrømmende, og allestedsnærværende i lokale og globale nettverk.

I dag er det derfor for snevert å måle et lands produksjon og vekst ut fra det tradisjonelt produktive og «målbare» lønnsarbeidet. Dette er bare en del av samfunnsproduksjonen.

Samfunnsøkonomien har tradisjonelt vært avhengig av at det oppdras, opplæres og drives omsorg uten lønn. En stor del av det nye immaterielle arbeidet er også ulønnet: Kunst og kultur, refleksjon og debatt, idealisme og politisk engasjement. De arbeidsledige og utelukkede bidrar faktisk også til «samfunnsproduksjonen». Det gjør også gruppen av stadig flere arbeidsledige akademikere.2 Alle slike kommunikative nettverk kan ikke måles i tradisjonell «produktiv» forstand.

Derfor er det interessant å merke seg lønnsarbeidets historisk sett sentrale rolle. Når det gjaldt de fattige – de utelukkede – tenkte Marx på dem verken som produktive eller uproduktive: De sto utenfor produksjonen på den samme måte som primitive står utenfor sivilisasjonen. Og arbeiderklassens organisasjoner opplevde i likhet med kapitalistene de fattige eller «uproduktive» som farlige – ikke bare som parasitter, tyver, narkomane og prostituerte, men også som politisk ustabile.

De som ikke lar seg innordne er truede for systemene. Derfor organiserer stat og kapital en rekke «tilfangetakelsesapparat» for å holde styr på de uproduktive: Slik uteliggere, pengeløse og kvinner undertrykkes av eiendomsforholdene, slik velferdssamfunnet skaper klienter eller slik lønnsarbeidsløse mennesker fratas verdi.

Når det er for snevert å definere lønnsarbeidet som hele dreiepunktet for dagens samfunnsproduksjon, er tiden moden for å innføre samfunnslønn til de andre (eksempelvis 100 000 kroner). Arbeidslønnen har lenge vært en sinnrik innretning for å organisere samfunnet – gjennom økonomisk praksis og institusjonaliserende atferd. Særlig når pengene «predikeres» av stat, næringsliv og media som livets målestokk og målsetting. Dessuten organiserer staten befolkningen i dag gjennom skatter, bøter og avgifter – gammel disiplin er erstattet av pengepungens indirekte kontroll. Således er det eksempelvis vanskelig i dag å tenke seg streikende arbeidere i norske teknologi- og våpenfabrikker, som ikke streiker for høyere arbeidslønninger, men for å markere politisk avsky overfor Israels statsterrorisme?

I det minste undergraves den kapital/statlige ideologiske pengekontrollen med postfordismens immaterielle arbeid og de utelukkedes langsomt økende innflytelse. Det vokser frem en subversiv motmakt – et proletariat som ikke lenger bare utgjøres av lønnsarbeideren. Det begynner den marxistiske venstresiden å forstå. Det nye proletariatet består også av en mangfoldig mengde mennesker og små selvstendige virksomheter som verken stempler inn eller «kobler av» fra arbeidet. Det «generelle intellekt» er en produksjon av intellektuelt og immaterielt overskudd som utover å være ettertraktet i kommunikasjonssamfunnet, også utgjør en truende bevisstgjøring for eksisterende maktforhold. I det nye proletariatet dannes nettverk av idealister, ungdom, husmødre, studenter, pensjonister, skribenter, kunstnere, hackere, intellektuelle og livsnytende anarkister som beveger seg på siden av det tradisjonelle målbare lønnsarbeidet. Det nye proletariatet, er ikke bare «barneavlere» i ordets opprinnelig betydning: Å avle barn samt arbeide for livets opphold.

Samfunnsøkonomien er faktisk helt avhengig av de mange «ulønnedes» kreativitet og omsorg for å opprettholde veksten. Det er også en grunn til å betale samfunnslønn – til de som ikke direkte regnes under årets brutto nasjonalprodukt. Skaperkraft og eksistensiell glede kommer ikke alene av en nyliberalisme som driver på med nye varianter av samme varer.

Norges olje- og overskuddsøkonomi kan finansiere samfunnslønn – basert på ideen om at naturressursene skal tilfalle befolkningen (se side 1,4 og 5).

Franske Georges Bataille nevner nettopp naturen som det ødslende og sprudlende, selve naturens avsindighet.2 Det «erotiske» ligger i spillet mellom forbudene i den strenge arbeidslogikken og våre dyriske lengsler mot overskridelse. Så hva passer bedre enn at nettopp naturen kan stå bak samfunnslønnen?

På tide med å vise tillit og gi den enkelte ansvar med samfunnslønn. Med et økonomisk eksistensminimum kunne sivilsamfunnet og den enkelte selv klare å fylle dagen med mening, samarbeide om samfunnets utvikling og bedre sine eksistensforhold uten hele tiden å måtte bekymre seg for lønnsinntekten.

Ordningen med samfunnslønn må anta at mottakerne indirekte bidrar til samfunnet på en eller annen måte. Ja, er det ikke på tide at ulønnede arbeidere slutter å stå der med tiggerhånden til stipendkomiteer, statsinstitusjoner, familiefar eller næringslivets sponsorer? I stedet kan de få en økonomisk mulighet til å være irrasjonelle, uttrykksfulle, omsorgsfulle eller svært menneskelige «outsidere».

Nobelprisvinnere i økonomi har foreslått samfunnslønn. Samfunnsøkonomisk vil nok ikke ordningen netto tappe statskassen for så enormt mye mer. Man ville da fjerne et overhengende byråkratisk apparat. Dessuten ville et eksistensminimum ikke friste alle.

Selv om motforestillingene er mange, er det verdt å diskutere muligheten. Norge, med sin rikdom og erfaring som velferdsstat, er blant de få land som kan innføre samfunnslønn. Norge kunne være foregangsland for en variant av samfunnslønn – der arbeid også betyr samarbeid.

Skal den enkle og utelukkende nyliberalismen gjenstå som fremtidens eneste livsform – om det så er i Norge eller Kina? Ved siden av den profittdrevne konkurransen må det i vår levetid også kunne finnes andre rom. Vil fremtiden tilgi oss om vi ikke tar ansvaret for å danne slike alternativer?

© LMD Norden