Et skadelig tilbakeskritt

Det finnes urovekkende tegn til økende antisemittisme i den arabiske verden. Heldigvis er også motkreftene tilstede.

Lenge var antisemittisk propaganda i den arabiske verden en marginal affære. De tre siste årene har imidlertid slik propaganda dessverre økt i styrke i flere land. Denne urovekkende utviklingen er selvsagt ikke uten sammenheng med forverringen av situasjonen i Palestina. Det mislykkede Camp David-toppmøtet i juli 2000, utbruddet av den andre Intifadaen og den israelske hærens økende undertrykkelse har påvirket folkeopinionen. Det er i denne fruktbare jorden de ultranasjonalistiske og religiøse strømningene planter sine giftige frø, og ikke uten medskyldige blant makthaverne.

Det var i 2002 mye snakk om den egyptiske TV-serien Rytter uten hest, der en oppdiktet ridder spidder den sionistiske dragen, og avslører et «jødisk komplott mot Palestina». Serien var inspirert av boken Sions vises protokoller.1

Dette usannferdige verket, som ble skrevet i 1905 på oppdrag av den russiske tsaren, er åpenbart seiglivet. Mot slutten av 2003 fortalte journalisten Robert Fisk2 harmdirrende at han hadde funnet en ny utgave av Sions vises protokoller i Beirut. I den forbindelse skrev han i The Independent: «Jeg er alltid forsiktig med å anklage arabere for antisemittisme, for de er selv semitter. Men hvordan kan dette ondskapsfulle lille verket dukke opp igjen i et såpass sofistikert land som Libanon?»3 Fisk mente en av årsakene var «avgjørelsen Hizbollahs TV-kanal hadde tatt om å vise en serie ved navn Al-Shatat (Diaspora) i løpet av fastemåneden Ramadan. Serien utgir seg for å være en presentasjon av sionismens historie fra 1812 til 1948 og refererer til et ’jødisk komplott’ om verdensherredømme». Serien viste til og med noe som skulle forestille et rituelt drap.

Også i Tunis ble det referert til protokollene: Tidsskriftet Tunis Hebdo mente at man i den siste sionistiske verdenskongressen kunne finne bevis på at protokollene «fremdeles er like ’ferske’ og aktuelle. Ingen rynke, ingen oppløsning, intet spor av oksidering».4 Fire måneder tidligere hadde den saudiarabiske avisen Al-Watan kommet med følgende latterlige uttalelse: «De jødiske rabbinerne har nylig erklært en fatwa [sic] som slår fast at ’Irak er en del av Stor-Israel’.»5

I Marokko ble oppmuntringen til antisemittisk hat – for øvrig kraftig kritisert av våre kolleger i avisen Journal – akkompagnert av voldsepisoder, noen ganger med døden til følge. Mot slutten av 2003 ble for øvrig ni personer idømt strenge fengselsstraffer for mordet på Albert Rebibo, en jøde fra Casablanca.6

Loven er ikke alene om å reagere. I Marokko ble det satt i gang en underskriftskampanje mot denne volden som bryter så kraftig med landets tradisjoner. Og vi husker oppropet mot konferansen i Beirut i 2001 som benektet Holocausts eksistens.7 La oss i denne forbindelse minne om det Edward Said8 en gang skrev i Le Monde diplomatique: «Påstanden om at Holocaust skal være fabrikkert av sionistene sirkulerer flere steder, og det kan vi ikke akseptere. Hvordan kan vi forvente av verdens innbyggere at de skal forstå arabernes lidelser, hvis vi selv fornekter andres lidelser (selv om det dreier seg om våre undertrykkere)? Hvordan kan vi forvente dette, hvis vi viser oss ute av stand til å ta stilling til fakta bare fordi de forstyrrer trangsyntheten som er så utbredt blant intellektuelle konformister som nekter å se forbindelsen mellom Holocaust og Israel […] Ved å anerkjenne historien om Holocaust og folkemordets galskap, vil vi vinne i troverdighet hva vår egen historie angår; det vil gi oss rett til å be israelere og jøder om å se forbindelsen mellom Holocaust og den urett som begås mot palestinere.»9

Motet til Edward Said inspirerte mange. I Egypt førte den nevnte TV-serien i 2002 til høylytt kritikk fra journalister, men også fra organisasjoner og enkeltmennesker. TV-kanalen så seg tvunget til å dempe ned presentasjonen av serien, slik at påstandene fra Sions vises protokoller ble trukket i tvil. Den viktigste kritikken av denne serien kom uten tvil i en serie artikler i avisen Al-Ahram,10 skrevet av Osama Al-Baz, rådgiver for Egypts president Hosni Mubarak. Al-Baz fortalte her en sannere versjon av historien, fra Sions vises protokoller til Midtøsten-konfliktens egenart, uten å glemme Hitlers folkemord. «Hver enkelt av oss må forstå at han ved å angripe jødene som rase eller folk (og dermed gjøre seg til talsmann for en inhuman og rasistisk tilnærming), skader nasjonens interesser.» Al-Baz la også til følgende: «De som kritiserer Israel trenger ikke ty til antisemittisme for å fordømme landets politikk.»

Etter jødenes forvisning fra Spania, fra og med 1492, tok den arabiske verden imot en god del av dem. I likhet med de kristne ga også araberne dem lavere status. De var dhimmi, det vil si laverestående i forhold til muslimer, men hadde likevel større status enn de hadde hatt i Europa. De ble spart for forfølgelsene som pågikk i Europa, og som vi alle vet er ikke Auschwitz et arabisk navn. Med unntak av pogromene under Ali Rachid i Irak i 1941, var det først etter andre verdenskrig og opprettelsen av staten Israel (men ikke staten Palestina, slik FNs delingsplan forutsatte) at voldshandlinger, enkelte ganger massive, ble begått mot jøder – som emigrerte til den unge jødiske staten, emigrasjoner arrangert av israelske myndigheter. Det samme skjedde da nordafrikanske land fikk sin uavhengighet.

Dagens antisemittiske propaganda i den arabiske verden er altså et virkelig tilbakeskritt, som kan gjøre stor skade.



1 Skrevet i 1905 av Sergei Nilus, angivelig på oppdrag av tsar Nikolai II. Sions vises protokoller er en ansamling usanne historier om hvordan jødene planlegger å oppnå verdensherredømme. Boken skulle legitimere tsarregimets jødeforfølgelser, og ble også flittig lest og brukt av Adolf Hitler. O.a.
2 Utenrikskorrespondent for den britiske avisa The Independent, med base i Beirut. Har oppholdt seg i Midtøsten de siste 23 årene, og har blant annet dekket den iranske revolusjonen, massakrene i Sabra og Shatilla, krigen mellom Irak og Iran. Fisk var en av få utenlandske journalister som var igjen i Bagdad under fjorårets krig. O.a.
3 The Independent, London, 8. november 2003.
4 Tunis Hebdo, 17. november 2003.
5 Al-Watan, Riyadh, 19. juli 2003.
6 Le Monde, Paris, 5. november 2003.
7 Le Monde, Paris, 16. mars 2001.
8 Edward Said (1935-2003) var palestiner og født i Jerusalem. Han emigrerte til USA hvor han ble professor i sammenliknende litteratur. Mest kjent for sin bok Orientalismen og for sin utrettelige innsats for palestinernes rettigheter. O.a.
9 Edward Said, Israël-Palestine: pour une troisième voie» (Israel-Palestina: for en tredje vei), Le Monde diplomatique, august 1998.
10 Al-Ahram, Kairo, 23., 24. og 25. desember 2002.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Status over det globale civilsamfund: succes og konflikt!?

Default thumbnail
Neste sak

Veikartet for privatisering

Andre saker om Debatt

0 kr 0