Tv-kanalen al-Jazeera1 er sannsynligvis mer kjent enn landet den ble grunnlagt i. Det har frem til nå vært lite snakk om Qatar, det lille emiratet i Golfen med 600 000 innbyggere (hvorav knapt en tredjedel er innfødte). Valget av Qatars hovedstad Doha som toppmøtested for Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001 var motivert av forsikringen om at det ikke ville komme titusenvis av demonstranter dit, som i til Seattle.
Landet er også base for USAs sentralkommando (Centcom), som har ledet operasjonene i Irak. Qatar dukker også opp på medienes sportssider gjennom berømte fotballspillere som mot slutten av karrieren trekker seg tilbake til Qatar, fristet av behagelige inntekter i emiratet. Det dominerende bildet av Qatar er av en vanskelig tilgjengelig stat, hvor politiet fritt utøver sin kontroll – et Golfmonarki i tett allianse med Washington, med ledere som bruker en formue på sin lidenskap for sport.
Å slå seg til ro med disse klisjeene ville imidlertid være et feilgrep. En politisk prosess er i gang i Qatar – ikke bare en moderniseringsprosess, men også en utvikling i demokratisk retning. Siden emir Sjeik Hamad al-Thani2 kom til makten i 1995 etter å ha avsatt sin far uten vold, har han stått for en økende politisk åpenhet. Sensuren er fjernet. Etableringen av al-Jazeera har åpnet for en ny og ukjent tone i den arabiske verden: Kanalen har fått full frihet, bortsett fra når det gjelder vurderinger av landets innenrikspolitikk. (…)
