Rett venstre?

De norske journalistene Magnus E. Marsdal og Bendik Wold (M&W) har nettopp skrevet en svært viktig bok for vår samtid: Tredje venstre – for en radikal individualisme.

Tekstens hovedpoeng er at frihet bare er mulig med likhet som grunnlag. Velferdsstaten er således grunnlaget for fremvoksende individualisme. De baserer seg på Jean-Jacques Rousseaus (1712-78) poeng om økonomisk likhet som forutsetning for frihet. Hva rikdom angår, skriver han «ingen innbygger noen gang skal være velstående nok til å kjøpe en annen, og ingen så fattig at han tvinges til å selge seg selv.»1 Det grunnleggende problemet var eiendom: «Den første som gjerdet inn et jordstykke og fikk det innfall å si: Dette er mitt, … var den egentlige grunnlegger av det borgerlige samfunn.» Man glemte så at «at jordens frukter tilhører oss alle». Allerede på 1700-tallet var det moderne Paris et samfunn der «enhver tenker på sine egne interesser, og ingen på felles beste». Rousseau krevde sosial utjevning for å fristille individet.

Den «første» venstresiden med den franske revolusjon i 1789 lot fremdeles stemmerett og kapitaleiendom være for de få. Den «andre» venstresiden fra Det kommunistiske manifest (1848) tok etter hvert politisk kontroll over økonomien – men etter hvert sentraldirigert og totalitært med Stalin og Mao. I vår tid kan det «tredje» venstre med nyradikalismen og massebevegelsene sørge for likhet og individets frihet gjennom sosialistisk folkestyre – hva M&W i Tredje venstre kaller «livsnytersosialisme».

Vakre tanker om likhet og frihet. I alle fall for de som har slike muligheter. Men selv om norsk velferdsøkonomi historisk er basert på eget hardt og effektivt arbeid, er det også en velferdsrikdom som stammer fra utbytting av fattige lands arbeidskraft, og utnyttelse av jordens oljeressurser – som man med Marx og Rousseau kan kalle «opprinnelig akkumulasjon» eller røveri. Man må derfor huske at vi med rundt 1000 milliarder på bok sikrer likhet, velferd og velstand for de som er likere enn andre. En livsnyterlikhet for oss selv.

Tredje venstre er spekket med kunnskaper og politisk teori. Ser man bort fra de alvorlige unge mennenes pedagogisk gjentakende skolemestertone, er dette en god orientering om vår tids nyliberalisme, postmodernisme og underholdningsindustri. Interessant deskriptivt om nyliberalismen, men mer normativt problematisk om den mulige politikken. For det er noe som skurrer mellom bokens permer.

Etter å ha banket fast dreiemomentet «først likhet frihet», gjentar M&W stadig at noen må gjøre noe. De kritiserer ofte de som bare «snakker» og teoretiserer om en alternativ verden. Men selv utdyper de sjelden hvordan likhet skal kunne operasjonaliseres.

Men jo, ett sted. M&W foreslår femtimersdag! Selv om de ikke har tatt seg den kreative møye å analysere hvordan et mulig kostnadshull på noen hundre milliarder kroner kan dekkes inn. Eller legitimere hvordan all ny livsnyterfritid kan være positiv for «samfunnsproduksjonen».

Interessant nok var den individualistiske friheten for Marx selve målet, en frigjøring utover lønnsarbeidet eller «nødvendighetens rike». Marx beskrev det kapitalistiske klassesamfunnet som et fremskritt for materielt og teknologisk å muliggjøre nettopp individets frihet. Men M&W foreslår heller en slags statlig «nasjonalisering» av næringslivet for å «frigjøre» arbeideren. Der skal gis. Gis til flertallet. Da må man først ta. Man må «la» de ansatte overta bedriftene. Eksempelvis erstatte avisen VG sitt styre med totalt 11 fagforeningsmedlemmer og 9 ansatte. Man lager ganske enkelt stiftelse av det.

Skulle M&W – henholdsvis journalister i Klassekampen og Morgenbladet – ta seg selv på alvor og gå fra teori til handling, burde de forlange at de ansatte overtar Morgenbladets styre og nyansetter redaktøren – samt krever hans «liberalistiske» lønn på 650 000 halvert ned til den mer idealistiske standarden i Klassekampen. Når et av bokens ti bud2 er å le av LO-lederens høye lønn, må de starte med å rydde i eget hus.

Selv om det lyder idealistisk vakkert med arbeiderstyrte bedrifter, kan man ikke glemme det økonomiske ansvaret. Om man da ikke bare skal «overta» de store formuene – slikt som arvinger normalt godter seg med. Å ta reelt fremtidig ansvar er også eventuelt å ta lånefinansiert risiko – utover det kortsiktige ubehaget med å miste jobben ved konkurs.

For det er noe sympatisk ved arbeider-eide bedrifter, i likhet med kooperativer, og selvstendige individer som jobber i nettverk. Nærmest et sosialistisk meritokrati, der staten sørger for like muligheter, likhet i starten – om ikke nødvendigvis ved slutten. Norge har faktisk over 100 000 registrerte foretak, så en del småentreprenører der ute må ha skjønt at de i det små snedig kan ta over kontrollen med «produksjonsmidlene» – med dagens tilgjengelige ressurser som finans, teknologi, nettverk og kunnskap. Nettopp slik nittitallets Morgenbladet ble etablert – Bendik Wolds arbeidsplass.

Til tross for mange interessante synspunkt og påstander i Tredje venstre, smiler M&W vel ungmannskjekt av den postmoderne innsikten fra de siste 25 årene. Således er den norske forfatteren Erlend Loe politisk naiv fordi han har skrevet «Jeg opplever at jeg lever i en tid med stor uoverskuelighet. Og det er helt greit.»3 Hans Naiv.Super (1996) er selve «1990-tallsdokumentet» i norsk litteratur.

En annen «fiende» er professor Siri Meyer som mener at «individet i økende grad [er] blitt henvist til å danne seg selv gjennom en selvrefleksiv prosess … Kollektive klasseidentiteter, som arbeiderklassen, er i ferd med å forsvinne.»4 Ifølge M&W står hun for en «galopperende individualisme» når hun fremhever at «De nyradikale drømmer om et samfunn hvor mangfold og forskjellighet er viktigere enn orden og konsekvens.»

Til forskjell fra «mangfoldige og porøse identiteter og den lykksalige feiringen av individualitet, forskjell, heterogenitet, lokalitet og pluralisme…», vil de i stedet at noen kommer med «helhetlige analyser eller radikal samfunnsendring». Jeg forventer at det kommer mer konkret frem i avisartiklene til M&W.

Nå helgarderer M&W seg ved å innrømme at radikal skepsis til språket og de store fortellingene kan «føre til en radikalisert og grundigere samfunnskritikk». Men de er overtydelig gjentakende med påstanden om at vi er politisk impotente. En såkalt middelklasse av «salgsintellektuelle» mellom Akersgata og Kunstnernes hus. Og vi kan vel legge til nittitallets Morgenbladet. Vi har derfor vært medløpere i «nyliberalismens globale offensiv mot ethvert kollektiv som kan stå i veien for finanskapitalens kortsiktige profittmaksimering.» Ikke engang «Markedet» har vi visstnok kunnet kritisere, med en «postmoderne» diskurs som er «like svulstig som den er uvirkelig.»

Her blir M&Ws bok «galopperende» negativ. Man trenger bare å kikke på boktitlene fra franske intellektuelle som de siste 20-30 årene i stor grad har dreid seg om kritikk av maktformer, kapital og marked. Eksempelvis Deleuze & Guattari sine to hovedverk med undertittelen «Kapitalisme og schizofreni», og Lyotards analyse av «Libidinal økonomi» eller hans bok Den postmoderne tilstand (se artikkel side 28-29).

For politisk engasjement dreier seg ikke bare om å galoppere mot en «tydelig» fiende eller maktbastion lenger. Slik Ernst Jünger beskrev de gamle ærbare «ridderne» som under første verdenskrig angrep til hest med løftede sabler og så ble meid ned foran piggtrådsperringene av maskingevær.

M&W underkjenner også den postmoderne væremåten og -innsikten som et viktig subversivt våpen mot den stadig mer intrikate kapitalistiske makten. En makt som mer og mer er virksom på det symbolske området, der finanskapitalen og medias «immaterielle» varer og verdier opererer.

Nå er jo nettopp nyradikalismens styrke at den også forsøker å ta makten over de «åndelige produksjonsmidlene» – hva også M&W nevner som er «like mye språket, begrepene, symbolene som går med til konstruksjonen av verdensbilder og selvbilder.» Selv om vi i dag fremdeles befinner oss det industrielle samfunnet, er makten samlet og orientert mot det postindustrielles medier og finans.

All ære til følelsesengasjement og gammel protestform som roper ut i frustrasjon og motdemonstrasjon. Engasjement er en forutsetning for å beveges til å forandre en usympatisk verden. Men verden er komplisert, og enkle politiske løsninger duger ikke. Derfor spørs det om det er nyttig å angripe «makten» og undertrykkelsen revolusjonært – uten at venstresiden har konkrete alternativer. Det kan fungere like dårlig som krigen mot terrorisme.
© LMD Norden

1 Rousseau, Samfundspakten.

2 Dagbladet, 25.10.2004
3 Tredje Venstre, side 229.
4 Aftenposten-kommentar 01.02.2000.
5 Dagbladet 15.05.1999
6 Se Foreign Policy, Ranking the rich: www.cgdev.org/rankingtherich/home.html