En reise fra Tel Aviv til Jaffa

Tel Aviv har ikke forandret seg. Byen strekker seg mot en uendelig nåtid bestående av uteliv, arbeid, frenetisk moro, utagering, rastløshet. Om sommeren er Tel Aviv på topp, det ser ikke ut til at fire år med intifada har hatt noen innvirkning på det. Man er til og med fristet til å tro at disse årene har styrket appetitten, energien og den litt overdrevne dirringen som preger byen både dag og natt. Tel Aviv hviler aldri – det er alltid fullt av folk på stranden, i restaurantene, på kafeene og på hotellene med havutsikt. En skjønn forening av religiøse menn, jenter med bar mage, jemenitter og falashaer1, prostituerte og storfamilier.

Man kan høre folk snakke hebraisk, russisk, fransk, engelsk – alle slags språk unntatt arabisk. Når jeg snakker det, spisses ørene rundt meg, det er nesten deilig. Her finner jeg igjen det samme lyset som i Beirut, den spesielle lukten av hav, salt på huden, lykksalig nedsenking av kroppen i vannet, underforstått og kontinuerlig sensualitet: Orienten. Om natten setter kafeene opp pyramider av farget lys mellom bordene på stranden, og man kan ta seg et bad. Sushibarene er åpne til langt på natt, klubbene er mange, og narkotikaen lett å få tak i.
Krigen er et annet sted, i territoriene, langt unna. Det er ingenting som minner om den under denne skyfrie himmelen. Skulle tro vi var på en gresk øy. Gaza er en times kjøring unna og Jerusalem enda nærmere, men Tel Aviv vil ikke høre om det. Byens innbyggere avtjener sin treårige verneplikt som alle andre, og en måneds reservisttjeneste en gang i året – de ser intifadaen med egne øyne. Men de legger den bak seg – i utlandet, langt unna, i koloniene. Rundt dem, i metropolen, er det fred, feriestemning, glede. Den lille jenta i reisefølget vårt kaller Tel Aviv «telle la vie» (sånn er livet). Det eneste som minner om faren for attentater er de væpnede vaktene med metalldetektorer ved inngangen til restauranter og offentlige steder – men de glir inn i landskapet, de er blitt usynlige.
Muren som er i ferd med å bygges – den som angivelig skal beskytte Tel Aviv mot terrorisme – sparer byen for ethvert nyss om konflikten. Det er ikke det at byen snur ryggen til landet, men den stiller seg litt på siden, som en øy, et «eple», et lite New York, som jo heller aldri sover.
«De har klart å få araberne til å forsvinne fra landskapet,» sier filmskaperen Avi Mograbi, mannen bak latterbomben Hvordan jeg klarte å overkomme frykten og lære å like Ariel Sharon (1997). Denne forsvinningen gjelder ikke bare palestinerne i de okkuperte områdene, men også den arabiske befolkningen i Israel, som utgjør en million av landet seks millioner innbyggere. Da den israelske hæren i oktober 2000 drepte 13 arabiske israelere under en demonstrasjon til støtte for den begynnende intifadaen, var det et vendepunkt. De arabiske innbyggerne i Israel, som trodde de var (nesten) fullverdige israelske borgere, forsto at de kunne bli skutt ned akkurat som palestinerne i de okkuperte områdene. Mens andre oppdaget at deres ansatte eller hushjelper plutselig kunne utgjøre en risiko.

Atskillelsen startet med blikkene, og vokste langsomt frem i felten. Den etterlot seg et tomrom som straks ble fylt av filippinske, russiske og rumenske arbeidsinnvandrere. Sakte, men sikkert virkeliggjør Tel Aviv den opprinnelige drømmen: Et utelukkende jødisk samfunn med en livsførsel som virker normal, ja til og med mer enn normal.
Avi Mograbi orker ikke lenger å lage komedier. Hans 18 år gamle sønn er innkalt til militærtjeneste og har bestemt seg for ikke å møte opp. Han risikerer to års fengsel, kanskje mer. De siste to månedene har familien møtt andre refuzniks og deres foreldre for å forberede seg til de forestående prøvelsene sammen.
Organisasjonen «Bryt stillheten» har laget en utstilling med fotografier tatt av unge vernepliktige i løpet av tjenesten, spesielt ved kontrollpostene i Hebron, for å vise hvordan okkupasjonen ser ut til daglig. En annen organisasjon, Taayoush (Sameksistens), som drives av palestinere og israelere, har satt i gang en rekke initiativer mot okkupasjonen, og mener at fredelig sameksistens er mulig.
Men selv om meningsmålingene viser at et flertall av israelerne er positive til en nærmest fullstendig tilbaketrekning fra de okkuperte områdene, får aktivistene lite gehør. For «fredsleiren» har sluttet å tro på fred: Den gikk i tusen knas etter nederlaget ved forhandlingene i Camp David (juli 2000) og Taba (januar 2001), for ikke å snakke om etter selvmordsattentatene, Ariel Sharons maktovertakelse, intifadaen og den nådeløse reaksjonen mot den.
Få israelere, enten de står til høyre eller venstre, kritiserer prinsippet bak separasjonsmuren. På tross av nyanseforskjellene som skiller dem, lever de alle etter det samme credo: Verden utenfor er fiendtlig innstilt til oss, de palestinske forhandlingspartnerne er korrupte og svake, Arafat avslo det sjenerøse fredstilbudet han ble forelagt, Israel har ikke noe valg. De som ikke får sove om natten på grunn av okkupasjonens og selvmordsattentatenes grusomhet, lever med en konstant uro. Isolerte og utslitte fortsetter de å demonstrere, ikke fordi de har noe som helst håp, men fordi det er utenkelig for dem å gjøre noe annet.

Vi befinner oss i en forfallen bydel nord i Tel Aviv. Motorsykkelbutikkene ligger på rekke og rad, og det har dukket opp noen hippe kafeer blant arbeidsinnvandrerne, falashaene og de fattige familiene. Vi vil gjerne leie en scooter, men det er ikke lett. Til slutt hjelper en ung motorsykkelselger oss å finne en i nærheten. Han forteller at familien hans ble nødt til å flykte fra Bagdad på 1950-tallet og etterlate alle eiendelene sine der. Men onkelen hans tok hevn gjennom å bidra til forberedelsen av raidet mot det irakiske atomkraftverket i Osirak i 1981. Motorsykkelselgeren selv er bare måtelig interessert i dagens politikk: «Krigen kommer til å vare for alltid. Den eneste forskjellen er at faren min trodde denne krigen var bra, mens jeg for min del mener det er noe dritt,» sier han. Det viktigste for ham nå er selve livet, motorsyklene, og fremfor alt sekhina – denne sensualiteten ved å være sammen.
Bauhaus-bygningene i Tel Aviv er gjenkjennelige på lang avstand, med de runde balkongene, de vertikale vindusrekkene og gigantiske koøyer gravert inn i veggene. De fyller hele gater rundt bykjernen og lenger ut – alle er forskjellige, og det er så mange av dem at Tel Aviv nå står på Unescos verdensarvliste – en Bauhaus-hildring i Midtøsten. Jødiske arkitekter som flyktet fra nazismen bygde om kapp, konkurrerte med hverandre, levde mentalt sett i en annen verden. De ble brutalt stanset i 1948, da etableringen av staten Israel tvang frem andre prioriteringer og andre stilarter. Etter hvert er bygningene deres blitt integrert i bybildet. Noen er restaurert med originalmaterialer, men de fleste har forfalt og er flikket på av ulike beboere – som blant annet har gjort balkongene om til ekstra rom ved å bygge dem inn med plastmarkiser kalt trisim.
Vi kjører langs bergsiden ved havet, scooterlyset fanger plutselig opp noen hvite skikkelser – religiøse jøder som danser til en halvt religiøs, halvt orientalsk musikk som med full styrke strømmer ut av en buss. De er tilhengere av den berømte rabbien Nachman fra Braslav, som døde i 1811. Han sa: «Ikke spør noen om veien, og spesielt ikke noen som kan den, da vil du aldri mer kunne gå deg vill». De følger sin vei, om den kan kalles det, og tror at man skal elske Gud så enkelt som overhodet mulig, ved å spise, drikke, synge og danse. De ser virkelig tilfredse ut, alle sammen.
Vi kjører videre langs bergsiden, og krysser et usynlig grenseområde, et spøkelsesaktig «no man's land». Den andre siden av grensen markeres av en opplyst klokke midt på en plass. Her starter Jaffa, de triste appelsinenes by, som den kaller seg selv. Arkader, kaderstein, snirklete gater.
Alle vet at Jaffa er arabisk, selv om de to byene offisielt er én: Tel Aviv-Yaffo. Kontaktpunktet befinner seg på andre siden av klokken, der det ligger et langstrakt fortausbakeri – det beste i byen. Bilene parkerer i begge retninger, de kommer allestedsfra, fulle av begjær. Vertikale sylindere av plast strekker seg omtrent 20 meter bortover gaten, og byr frem alle slags brødtyper. Kunder og ansatte snakker hebraisk til hverandre, som gjennom en transparent vegg – som fordreier det de sier. Det arabiske språket har forsvunnet fra gatene. Alle skilt er på hebraisk, også navnene på ringeklokkene.

Det gamle huset med bueformede vinduer ligger klistret opp til huset til sjeiken i Jaffa, i en bratt, smal gate. Den blå porten åpner seg mot en smal hagegang som fører oss til en bakgård. Huset er mektig, imøtekommende, invadert av planter, tett sammenflettet med nabohusene. Det er to hunder og en papegøye her.
Jack, vennen som låner huset til oss, er født i Tripoli. Familien hans hadde bodd der siden tidenes morgen, alle snakket arabisk og italiensk. Da Gadaffi kom til makten ble livet vanskeligere for jøder i Libya – Jacks familie reiste sin vei og la både eiendeler og sorger bak seg. Da var Jack 20 år gammel. Han kom til Jaffa, fant dette huset, og følte seg hjemme her.
Det nærmer seg midnatt når vi finner oss til rette, får den lille jenta i seng, går opp på terrassen og bestemmer oss for å sove der, under stjernene. Det er ingenting her som minner om tårnene i Tel Aviv: De lave, sammenklistrete husene strekker seg så langt øyet kan se, man fornemmer havet et sted i det fjerne. Gatene er folketomme, stillheten hersker, skulle tro vi var kommet til et annet land.
Plutselig høres skudd, sju skudd etter hverandre. Etter lyden å dømme er det en pistol vi hører. Et tjuetalls menn kommer ut på gaten, noen i pyjamas, andre i helsetrøye, rett fra senga. De roper til hverandre på arabisk, forsøker å finne ut hvor skuddene kom fra. Tiden går, ingenting skjer. Ingen politibiler eller militærkjøretøyer dukker opp, ingen myndigheter viser seg. Mennene går tilbake til husene sine, for å sove på hendelsen.
Litt senere lyder bønneropene, de vekker en følelse av umiddelbar, nesten sensuell gjenkjennelse – Gud er størst og bønnen å foretrekke fremfor søvnen. Det er først og fremst på grunn av musikken. Vi hører den, vi er i den muslimske verden, inne i dens tilstand og rytme. Husenes silhuetter under den blå himmelen bekrefter illusjonen – helt ned til den klangfylte luften vi puster inn. Moskeens minaret, med to grønne neonlys oppå, kommer gradvis til syne. Den er som ny, fullstendig restaurert, med sandfargede steiner. Men anropene fra minareten lander kun på en liten, fortapt øy i et jødisk hav, et hemmelig univers som til og med har sluttet å bruke sitt eget språk åpent.
Om morgenen er det ingen som vet noe mer om nattens voldsomme skudd. Vi befinner oss i et strøk preget av småkriminalitet, bilradiotyverier og narkotikaselgere. Politiet setter sjelden sine bein her.
Araberne handler på det arabiske markedet, jødene på supermarkedet. De to samfunnene i Jaffa har ulikt lønnsnivå og levesett, de følger parallelle løp, glir forbi hverandre, møtes uten å se hverandre. Yankélé, naboen som kommer for å vanne plantene i huset, tror at Frankrike snart «kommer til å ha de samme problemene som vi har, med araberne». På overflaten ser det likevel tilforlatelig ut, alt er rolig.

En dag fant Jack og kona hans Imbal papegøyeburet tomt, fuglen var borte. Det måtte være nabogutten som sto bak, han kommer og går som han vil. «Hvis det er sønnen min, kommer dere til å finne igjen papegøyen, ikke si noe til politiet,» sa naboen. Tre dager senere måtte han innrømme at det var lite han kunne gjøre: Papegøyen var blitt solgt to ganger siden den forsvant, og han som nå hadde den var urørlig, han var informant for politiet.
Urørlig? Imbal så rødt. I Jaffa er en av tre menn politiinformanter, to av tre i fengsel og resten klarer seg som best de kan. Jo viktigere informanten er, jo mer stjeler han – makten hans kan måles i hvor stor straffrihet han nyter godt av. Slik blir Jaffa kontrollert, skremt og holdt i tømme innenfra, gjennom at grensene viskes ut mellom lover og forbrytelser, angivere og kriminelle.
Men Imbal er en sta jødisk kvinne som kjenner sine rettigheter og nekter å avfinne seg med det rådende systemet av skjebnebestemmelse og underkastelse. Hun går til aksjon, setter himmel og jord i bevegelse: politiet i Tel Aviv, slektninger, en minister. Presset blir for sterkt, og hun får til slutt en telefon fra politistasjonen: papegøyen er funnet, hun må komme ned og identifisere den.
Når Imbal parkerer bilen utenfor politistasjonen, ser hun noen politifolk løpe etter et ti år gammelt barn. Hun roper etter dem: Hvor er papegøyen min? Jeg vil ha den nå med en gang! Politifolkene gir opp jakten og tar henne med innendørs, i et dårlig opplyst rom. Med en gang papegøyen får øye på sin matmor, skriker den: «Ima! Ima!» («mamma» på hebraisk). Imbal legger gråtende hendene rundt den og snur seg mot de barnejaktende politifolkene, også de har tårer i øynene.

Stranden i Jaffa er kupert, steinete – og full av folk denne sabbatsdagen. Havet er urolig, og over høytalerne høres oppfordringer på hebraisk og arabisk til foreldre: få barna til å holde seg i vannkanten. Ingen hører etter, badenymfene fortsetter å kose seg mellom bølgene, holder seg fast i flytebøyer og luftmadrasser. Gresset på utspringene er invadert av piknikturister, og i røyken fra grillene pakkes det ut store mengder mat, vannmeloner deles i biter, noen har tatt med seg vannpipe.
Vi møter Samy, som livnærer seg av å lage internettsider. Han jobber foran datamaskinen hjemme hos seg selv. Leiligheten hans har balkong ut mot en stor gate som tømmes for folk rundt klokka ni om kvelden. Nabojenta på høyre side er fra Sri Lanka, hun er nydelig, går med miniskjørt, holdes i et jerngrep av moren. Han dør av lyst til å prate med henne, men moren er alltid der. Nabojenta til venstre lever alene. Hun går med slør opp til øynene, men hvilke øyne!
Samy bodde flere år i Vesten før han flyttet tilbake til Jaffa. Da han kom tilbake, med langt hår og New York-inspirert stil, sa mennene i nabolaget til ham: «Men hva har du gjort med deg selv?» Han svarte: «Og dere, hva har dere gjort med dere selv?» Inneklemt mellom sine to nabojenter, tenker Samy tilbake på sine kvinneerobringer i Tel Aviv. Det foregikk på utesteder – så fort han hadde sagt at han var araber, gikk jentene på toalettet og kom aldri tilbake. Bortsett fra de som ble værende. Hadde han hatt penger, ville han reist utenlands igjen med en gang, spiller ingen rolle hvor. Det er ingenting å satse på her. Frustrasjon, kjedsomhet, alle folkene som står i stampe, uten arbeid – han orker ikke mer av det.
Mer enn halvparten av ungdommene i Jaffa doper seg, tror Samy. Heroin, kokain, hasj, gress, man kan få tak i alt mulig. Det er lettere enn å kjøpe melk. Mafiaen blomstrer, der kommer jøder og arabere utmerket overens. «Og hvis en ungdom vil slutte med dop, så har vi moskeen,» sier Samy. «Den gir løfter om et ærbart liv, den bringer en tilbake til religionen, den rette vei. Og det fungerer, det reduserer kriminaliteten. Det er best jeg kommer meg vekk herfra.»
Samy er med i Chic Point, et videoarbeid på sju minutter laget av kameraten hans, kunstneren Sharif Waked, en israelsk araber bosatt i Haifa. Videoen viser en mannlig moteoppvisning. Modellene er vakre, beveger seg fremover, gir seg til kjenne. En av dem trekker i en tråd på høyde med skulderen sin, og tøyet som dekker navlen hans heves som en persienne. En annen åpner en borrelåsmekanisme, en tredje knyter opp et system av remmer: Prinsippet er å vise frem navlen på elegant vis når soldatene ber deg om å løfte skjorta for at de skal sjekke om du har eksplosiver festet rundt midjen. Chic Point er vist på samtidskunstmuseet i Herzlia, nord for Tel Aviv.

Hver kveld setter Zahiya ut stoler til den daglige kveldspraten med kvinner fra nabolaget. Hun bor sammen med sine tre døtre i et lite hus som er klistret inntil vårt. Mannen hennes har reist sin vei, sønnen er sannsynligvis i fengsel, og Zahiya har skiftet ut olabukser med slør. Nabokvinnene sitter sammen med henne, de røyker, prater og drikker te.
Zahiya forteller at hun en dag dro inn til Tel Aviv for å kjøpe skolesaker til døtrene sine. Da hun steg inn på bussen med varene, styrtet alle passasjerene ut – også sjåføren la på sprang. Hun ble sittende alene igjen med de to store plastposene på fanget. Hun var ute av seg, skjønte ikke hva som hadde skjedd. «Det var en dame,» forteller hun, «jeg så henne. Hun sprang frem og snakket med sjåføren, og alle ansiktene var vendt mot meg. Og for noen ansikter! Jeg er jo også redd for attentater hele tiden! Hvis det hadde vært bomber i posene ville jeg ha eksplodert sammen med dem, ikke sant?» Spørsmålet blir hengende i lufta. «Du burde ikke gå ut kledd på den måten,» mumler Sharif Waked og smiler, «du skremmer vettet av folk».
En av de andre kvinnene forteller at hun hadde hatt den dårlige ideen å gifte seg i 1947, ett år før familien hennes flyktet til Libanon og etterlot henne alene med en mann som viste seg å være litt av en skuffelse. En annen kvinne, Ruthie, forteller at hun jobber på loppemarkedet, hun er i femtiårsalderen, jødisk, har kortklippet hvitt hår. En gammel armensk kvinne trekker meg til side og hvisker meg i øret: «Ikke tro på disse blide ansiktene. Her hater alle hverandre.»
Den lille jenta løper og leker barbeint i gata sammen med unger fra nabolaget, både gutter og jenter. Hun kan ikke et ord arabisk, men blir fort en del av gjengen, lærer å unngå bilene, ler og koser seg med en glede og en frihet som vi sjelden har sett hos henne. Dagen før hadde hun tatt på seg en hvit kjole for å være med i et temmelig religiøst jødisk bryllup på et stort hotell i Tel Aviv.
Ved enden av gata skimtes flere bord, der andre nabokvinner har sin kveldsprat. Hele Jaffa trekker luft på denne måten, ut i de små timer. Det er en måte å leve på. Når man ikke har noe igjen, har man fortsatt dette. Forbipasserende stanser og hilser, nyheter spres og settes sammen slik at illusjonen om et lykkelig landsbyliv opprettholdes. Er det virkelig en illusjon? Etter et øyeblikks nøling svarer de ja, vi er lykkelige. Mange av sønnene og ektemennene deres er i fengsel. Men ute i det fri er det likevel godt å være. De er tross alt hjemme hos seg selv. Og jentene føler seg litegrann friere her enn andre steder. Undersåttene til president Assad eller kongen av Jordan er ikke nødvendigvis noe lykkeligere.

Jack og Imbal kommer tilbake fra ferie. De ser igjen huset sitt og – med en klump i halsen – landet sitt. Jack viser oss to postkort han har tatt vare på inne på soverommet. Det ene er et maleri av Goya som forestiller to menn som slåss. De synker dypere ned i kvikksanden jo mer de slåss. Det andre er et fotografi av Helan og Halvan som leker med musikkinstrumenter. «Der ser du hva det vil si å ha trygg grunn under føttene,» sier Jack. Vi forteller dem om oppholdet vårt hos dem, om huset, kveldene, naboene. Imbal er tankefull: «Tel Aviv er dekket av inngangskoder og vakter, byen lever bak stengte dører. Jeg tilbrakte barndommen min løpende barbeint rundt i gatene, akkurat som de arabiske ungene i Jaffa. Jeg har følelsen av at det er dem som er de virkelige israelerne i dag.»1 Falasha: jødisk folkegruppe i Etiopia. Mange har utvandret til Israel. O.a.