En reise fra Tel Aviv til Jaffa

Bare en times kjøring fra Gaza ligger den moderne israelske byen Tel Aviv. Like ved ligger Jaffa, «de triste appelsinenes by». De to byene er offisielt én

Tel Aviv har ikke forandret seg. Byen strekker seg mot en uendelig nåtid bestående av uteliv, arbeid, frenetisk moro, utagering, rastløshet. Om sommeren er Tel Aviv på topp, det ser ikke ut til at fire år med intifada har hatt noen innvirkning på det. Man er til og med fristet til å tro at disse årene har styrket appetitten, energien og den litt overdrevne dirringen som preger byen både dag og natt. Tel Aviv hviler aldri – det er alltid fullt av folk på stranden, i restaurantene, på kafeene og på hotellene med havutsikt. En skjønn forening av religiøse menn, jenter med bar mage, jemenitter og falashaer1, prostituerte og storfamilier.

Man kan høre folk snakke hebraisk, russisk, fransk, engelsk – alle slags språk unntatt arabisk. Når jeg snakker det, spisses ørene rundt meg, det er nesten deilig. Her finner jeg igjen det samme lyset som i Beirut, den spesielle lukten av hav, salt på huden, lykksalig nedsenking av kroppen i vannet, underforstått og kontinuerlig sensualitet: Orienten. Om natten setter kafeene opp pyramider av farget lys mellom bordene på stranden, og man kan ta seg et bad. Sushibarene er åpne til langt på natt, klubbene er mange, og narkotikaen lett å få tak i.
Krigen er et annet sted, i territoriene, langt unna. Det er ingenting som minner om den under denne skyfrie himmelen. Skulle tro vi var på en gresk øy. Gaza er en times kjøring unna og Jerusalem enda nærmere, men Tel Aviv vil ikke høre om det. Byens innbyggere avtjener sin treårige verneplikt som alle andre, og en måneds reservisttjeneste en gang i året – de ser intifadaen med egne øyne. Men de legger den bak seg – i utlandet, langt unna, i koloniene. Rundt dem, i metropolen, er det fred, feriestemning, glede. Den lille jenta i reisefølget vårt kaller Tel Aviv «telle la vie» (sånn er livet). Det eneste som minner om faren for attentater er de væpnede vaktene med metalldetektorer ved inngangen til restauranter og offentlige steder – men de glir inn i landskapet, de er blitt usynlige.
Muren som er i ferd med å bygges – den som angivelig skal beskytte Tel Aviv mot terrorisme – sparer byen for ethvert nyss om konflikten. Det er ikke det at byen snur ryggen til landet, men den stiller seg litt på siden, som en øy, et «eple», et lite New York, som jo heller aldri sover.
«De har klart å få araberne til å forsvinne fra landskapet,» sier filmskaperen Avi Mograbi, mannen bak latterbomben Hvordan jeg klarte å overkomme frykten og lære å like Ariel Sharon (1997). Denne forsvinningen gjelder ikke bare palestinerne i de okkuperte områdene, men også den arabiske befolkningen i Israel, som utgjør en million av landet seks millioner innbyggere. Da den israelske hæren i oktober 2000 drepte 13 arabiske israelere under en demonstrasjon til støtte for den begynnende intifadaen, var det et vendepunkt. De arabiske innbyggerne i Israel, som trodde de var (nesten) fullverdige israelske borgere, forsto at de kunne bli skutt ned akkurat som palestinerne i de okkuperte områdene. Mens andre oppdaget at deres ansatte eller hushjelper plutselig kunne utgjøre en risiko.

Atskillelsen startet med blikkene, og vokste langsomt frem i felten. Den etterlot seg et tomrom som straks ble fylt av filippinske, russiske og rumenske arbeidsinnvandrere. Sakte, men sikkert virkeliggjør Tel Aviv den opprinnelige drømmen: Et utelukkende jødisk samfunn med en livsførsel som virker normal, ja til og med mer enn normal.
Avi Mograbi orker ikke lenger å lage komedier. Hans 18 år gamle sønn er innkalt til militærtjeneste og har bestemt seg for ikke å møte opp. Han risikerer to års fengsel, kanskje mer. De siste to månedene har familien møtt andre refuzniks og deres foreldre for å forberede seg til de forestående prøvelsene sammen.
Organisasjonen «Bryt stillheten» har laget en utstilling med fotografier tatt av unge vernepliktige i løpet av tjenesten, spesielt ved kontrollpostene i Hebron, for å vise hvordan okkupasjonen ser ut til daglig. En annen organisasjon, Taayoush (Sameksistens), som drives av palestinere og israelere, har satt i gang en rekke initiativer mot okkupasjonen, og mener at fredelig sameksistens er mulig.
Men selv om meningsmålingene viser at et flertall av israelerne er positive til en nærmest fullstendig tilbaketrekning fra de okkuperte områdene, får aktivistene lite gehør. For «fredsleiren» har sluttet å tro på fred: Den gikk i tusen knas etter nederlaget ved forhandlingene i Camp David (juli 2000) og Taba (januar 2001), for ikke å snakke om etter selvmordsattentatene, Ariel Sharons maktovertakelse, intifadaen og den nådeløse reaksjonen mot den.
Få israelere, enten de står til høyre eller venstre, kritiserer prinsippet bak separasjonsmuren. På tross av nyanseforskjellene som skiller dem, lever de alle etter det samme credo: Verden utenfor er fiendtlig innstilt til oss, de palestinske forhandlingspartnerne er korrupte og svake, Arafat avslo det sjenerøse fredstilbudet han ble forelagt, Israel har ikke noe valg. De som ikke får sove om natten på grunn av okkupasjonens og selvmordsattentatenes grusomhet, lever med en konstant uro. Isolerte og utslitte fortsetter de å demonstrere, ikke fordi de har noe som helst håp, men fordi det er utenkelig for dem å gjøre noe annet. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Michel de Montaigne:

Default thumbnail
Neste sak

Kunstskatter på avveie

Andre saker om Israel

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.