Et nasjonalistisk prosjekt

Denne måneden setter det kinesiske kommunistpartiet i gang en kampanje for å gjenreise regimets sosialistiske image. Men historien om «kinesisk kommunisme» er fremfor alt historien om en form for revolusjonær nasjonalisme.

Det gjentas til stadighet: Kinas makt vokser, og landet vil alene kunne utfordre USA innen 2025 – eller senest innen 2050, det året Kina ifølge enkelte eksperter til og med kan komme til å forbigå hele det europeiske kontinentet. Den kinesiske økonomiens bragder lovprises overalt, mens de kritiske røstene har stilnet.

Det er bare å slå fast at den kinesiske staten har vist seg å være mer solid enn de tilsynelatende svakhetene ga inntrykk av. I enda større grad gjelder dette Kommunistpartiet – en betegnelse som for øvrig blir mer malplassert for hver dag som går. Det skulle riktignok ikke så mye klarsynthet til for å spå at Mao Zedongs død i 1976 ville etterfølges av en periode med «av-maoisering» – regimets etterlatenskaper, spesielt etter Kulturrevolusjonen, bar bud om det. Men gapet er likevel stort mellom «av-maoisering» og det Kina vi ser i dag. Få trodde en slik forvandling var mulig, i hvert fall ikke med Kommunistpartiet ved roret.

Da vendingen startet i 1978 måtte reformpådriverne i kretsen rundt Deng Xiaoping manøvrere mellom utallige hindringer og mangfoldig motstand.1 Politikken virket usikker, av og til også kaotisk, og man kunne forvente økt spenning enten innad i partiet eller i forhold til befolkningen. Bare én virkelig alvorlig og dramatisk krise oppsto: opprøret på Tiananmen-plassen våren 1989. Dette var en legitimitetskrise for regimet, idet den vitnet om utbredt motstand blant deler av bybefolkningen og studentene mot det vedvarende autoritære styresettet og korrupsjonen.2 Krisen skapte vanskeligheter for de økonomiske reformene, men ble samtidig en stadfesting av den diktatoriske logikken makthaverne fortsatt sverget til. Denne ble først påtvunget gjennom undertrykkende vold, etter hvert med mer smidighet og kløkt.
For å fullføre forandringsprosessen valgte makthaverne altså å fortsette sin autoritære politikk, først og fremst fordi de kjempet en innbitt kamp for å overleve, støttet opp av militærmakten som de hadde monopol på. Men regimet overlevde også fordi det skaffet seg oppslutning i deler av bybefolkningen for å kunne fortsette den autoritære kursen, som for øvrig har røtter langt tilbake i historien.

Under krisen i 1989 hadde regimet også fordel av nøytraliteten blant et flertall av bøndene, og fra denne delen av befolkningen hentet regimet militssoldater som var uunnværlige i undertrykkelsen av opprøret. Siden oppnådde regimet gradvis fornyet støtte i byene fra samfunnsgrupper som tjente på reformene. Med tiden har også deler av de intellektuelle miljøene sluttet opp. Og ikke minst har det vokst frem en middelklasse og et entreprenørborgerskap som nå – i motsetning til i den maoistiske perioden – blir verdsatt og innlemmet som sådan i partiet. Regimet er ikke nødvendigvis elsket, men det har en reell sosial forankring.

Ingen forutså en slik utvikling – og at Kommunistpartiets evne til å styrke seg var så stor. For det meste søkte man partiets «identitet» på feil sted. I lang tid har man nemlig undervurdert hvor sentral, nærmest altoverskyggende, den nasjonalistiske dimensjonen har vært i Beijing-regimets politikk og i den kinesiske kommunismens historie – allerede fra 1930-tallet. Denne nasjonalistiske dimensjonen er bedre egnet til å forklare Kommunistpartiets utvikling enn kommunismen, som fungerte som ideologisk innpakning. Et lignende arbeid som det historikeren Moshe Lewin3 har gjort i forhold til det stalinistiske Sovjet, gjenstår å gjøre i forhold til Kinas nyere historie: Det vil si å ikke ta utgangspunkt i hvordan regimet selv ønsket å fremstå – som et sosialistisk styre – for eventuelt å underbygge eller bestride det, men tvert imot forsøke å forstå regimet ut fra dets særegenhet.

I Kinas tilfelle – dette gjelder imidlertid også andre land, deriblant Vietnam – består kommunismen i en revolusjonær nasjonalisme som konkurrerer med andre nasjonalistiske retninger (det kinesiske nasjonalistpartiet Guomindang4). Den er nasjonalistisk i og med at det altoverskyggende målet er «å redde nasjonen» fra imperialismens ødeleggelser, for å bruke et utbredt slagord fra 1920-tallet. Det dreier seg om å beskytte nasjonen, og sågar om å gjenopprette den nasjonale enheten. Å svare på dette dramatiske behovet er den mest effektive og kanskje den eneste måten å mobilisere hele nasjonen på, og spesielt for å få oppslutning blant de mest aktive kreftene i befolkningen (konsentrert i byene og særlig i intellektuelle miljøer).

Det kan diskuteres hvorvidt den kinesiske kommunismen er nasjonalistisk helt fra begynnelsen, men den bygger seg opp og slår igjennom ved å påberope seg den nasjonale kampens fulle legitimitet, spesielt fra 1937 når Japan invaderer Kina.

Denne formen for nasjonalisme er revolusjonær i den forstand at for å nå målet må nasjonen gjennomgå grunnleggende endringer, etter modell av vestlig industrialisme som man på en og samme tid forkaster og etterligner. Dette krever mobilisering av folket, og en ny tankegang og praksis som innebærer et revolusjonært brudd. Elitenes mest forankrede tradisjonelle verdier og livsførsel trekkes i tvil.

Staten, som ene og alene styrer denne prosessen, setter i verk sosiale og økonomiske endringer, og dette kan gjøres takket være et organisert og sentralisert parti som bygger på en mobiliserende ideologi og en sterk vilje til å bekjempe indre og ytre fiender. Dette generelle programmet er inspirert av leninismen og bygger på erfaringene fra Sovjetunionen, spesielt i den stalinistiske perioden.5

Det nasjonalistiske prosjektet, både anti-imperialismen og planene om en moderne utvikling i tråd med den vestlige modellen, forutsatte en pragmatisme som lå svært langt fra den kommunistiske ideologien. Dette førte også med seg en forhastet stahet, for eksempel ønsket om å innlemme Ytre Mongolia i det fremtidige Folkets Kina, noe Stalin motsatte seg allerede før kommunistenes maktovertakelse i Kina i 1949. Enda viktigere er det konstante kravet om kinesisk kontroll over Taiwan.6

For å forstå «den virkelige sosialismen» i Kina, må man også ta i betraktning den nye revolusjonære eliten som etablerte seg i Kommunistpartiet i god tid før 1949. Denne eliten hadde stor avstand til folket og oppnådde raskt sosiale privilegier, selv om de til å begynne med var relativt beskjedne. For ikke å glemme de nye hierarkiene, ledernes rolle og den posisjonen Mao Zedong, den øverste lederen, ga seg selv. Man finner den samme despotiske logikken hos Mao som hos Stalin. Deres beveggrunner, eller for å si det krassere, deres luner og utslag av galskap, var ikke alltid i tråd med nasjonale behov, men de kom alltid tilbake til dem. Tyrannen kunne tillate seg en god del absurde påfunn og påføre landet store lidelser, men han kunne ikke i det lange løp bryte «pakten» han hadde inngått med folket når det gjaldt forsvar av nasjonen og modernisering, som ble ansett som den mest effektive måten å sikre dette forsvaret på.

Mesteparten av de nye frigjøringstemaene lånt fra vestlig sosialistisk tenkning (demokrati, folkemakt og så videre), ble gradvis skjøvet i bakgrunnen og betraktet som en plage. Derfor den overilte, iherdige og gjentatte elimineringen av minoriteter som var mest tilbøyelig til å holde fast ved den revolusjonære betydningen av folkets frigjøring. Mao gikk selv temmelig fort vekk fra sine synspunkter på 1920-tallet om en form for egen-frigjøring blant bøndene.
Historien om «den virkelige sosialismen», denne historiske oppfinnelsen som fortsatt leter etter et passende navn mens sosialismen i praksis er gravlagt, startet i Sovjetunionen med bolsjevikenes maktovertakelse i 1917. Konfrontert med maktens realiteter endret bolsjevikene kurs temmelig raskt. Det ser vi blant annet i overgangen fra Lenins glødende kritikk av staten i den berømte boken Staten og revolusjonen fra 1917, til den bevisst autoritære statsdyrkingen og mistroen overfor massene som åpenbarte seg fra begynnelsen av 1918. For ikke å snakke om undertrykkingen av fiender – både de reelle (dem fantes det mange av) og de innbilte. Denne kursen ledet til «nasjonaliseringen» av den russiske kommunismen som Stalin representerte, også før han kom til makten, i motsetning til bolsjevismens internasjonalistiske tradisjon.7 Når det gjelder de «kommunistiske» eksperimentene i Jugoslavia, Kina, Vietnam og Cuba – der «kommunismen» ikke ble påtvunget utenfra som i Øst-Europa, men var et resultat av intern kamp – var nasjonalismen rotfestet lenge før maktovertakelsen, og også en forutsetning for den.

«Den virkelige sosialismen» i Kina er altså historien om en variant av nasjonalismen. Det dreier seg om en ny form for «modernisering» som stammer fra et kapitalistisk og «sosialistisk» Vesten. Herfra låner man både metoder for kontroll av massene og nasjonalismens mobiliserende potensial. Begge deler stammer i all hovedsak fra 1800-tallet. Denne nasjonalismen er statsautoritær og antidemokratisk både som følge av den krigsherjede epoken og de mer tilbakeliggende historiske røttene, noe som gir lite plass til pluralistisk og demokratisk utfoldelse. Folkets forhåpninger om frigjøring kan bare imøtekommes i den grad de samsvarer med partistatens logikk, nasjonens maktbehov og oppslutningen om nasjonalistisk og revolusjonær mobilisering. Man tillater en reell, men begrenset og nøye overvåket sosial frigjøring.

I Kinas tilfelle var det nasjonalistiske imperativ så sterkt, og 18- og 1900-tallets katastrofer så smertefulle, at de påtvang kommunistlederne, koste hva det koste ville, en tilpasningsevne som langt ifra samsvarte med regimets offisielle dogmer og erklæringer. Ta for eksempel det sentrale spørsmålet om markedet, som ble avvist både av Stalin og Mao. I praksis ble dette diskutert – åpent eller skjult – gjennom hele «den virkelige sosialismens» historie. På tross av de offisielle avvisningene, fantes det både i Folkerepublikken Kina og i Sovjetunionen i ulik grad et slags uformelt marked, som var illegalt eller så vidt tolerert. Problematikken var hele tiden tilstede og dukket opp i den «offentlige» debatt, hovedsakelig partiets, hver gang forholdene tillot det. «Markedssosialismen» var altså ikke noe som ble funnet opp i Deng Xiaopings regjeringsperiode. Det fantes forløpere i Sovjetunionen, fra Bukharin til debattene på 1960-tallet, og også i Kina, om enn i mer tilslørt form.

Det kinesiske kommunistpartiets mobiliserende og moderniserende nasjonalisme ga styrke og suksess, og dette førte med seg gradvise endringer i «den virkelige sosialismen» – som man i praksis gikk helt bort fra etter hvert.

Deng Xiaopings «reformistiske» strategi – å blåse nytt liv i «den virkelige sosialismen» – ledet til fremveksten av en annen modell, som fortsatt ikke er fullbyrdet. I all hovedsak henter den inspirasjon fra den triumferende globale kapitalismen, samtidig som den i den grad det er mulig tviholder på nasjonal uavhengighet og tilkjenner staten/partistaten en svært sentral rolle. Omvendelsen av elitene har ikke alltid vært lett: Dette forklarer for en stor del problemene i Deng Xiaopings regjeringsperiode. Men overlevelsesinstinktene og fleksibiliteten til svært mange partikadre, som allerede i utgangspunktet sto langt unna de ideologiske dogmene, gjorde forandringene lettere å gjennomføre enn antatt.

Den andre «overraskelsen» kom fra befolkningen. Lederne som tok over etter Mao Zedong arvet et samfunn som var sunket inn i seg selv, traumatisert av Kulturrevolusjonen og volden, undertrykkelsen og de ofte ubegripelige målsetningene forbundet med den. Arbeiderklassen på sin side holdt seg i industrisentrene, de berømte danwei-ene (arbeidsenheter),8 som fungerte som små, atomiserte miniatyrsamfunn.

Da Kina begynte å bevege seg i retning politisk åpning mot verden – spesielt mot USA – og økonomisk åpenhet, allerede fra slutten av Mao-tiden, ble mange partikadre slått av hvordan Kina sakket akterut i forhold til sine potensielle konkurrenter i Asia og i Vesten. Tiden var inne for endring. Paradoksalt nok gjorde de motsetningsfylte resultatene av Maos moderniseringsprosjekter oppgaven både vanskelig og lettere enn forventet, i alle fall for de på toppen: Landet var fastlåst, men det hadde endret seg for mye, i alle fall i byene, til å bli værende slik.

Man har en tendens til å se bort fra de store endringene som fant sted i løpet maoismens 25-30 første år og forklare dagens suksesser kun ut fra de 25 siste årene. Mao-tiden kunne være både forvirrende og grusom for befolkningen – for eksempel de enorme økonomiske og menneskelige kostnadene ved «Det store spranget», lansert i 1958, for ikke å glemme den utbredte undertrykkingen. Likevel ble det i denne perioden etablert en solid basis for et mer moderne Kina, sosialt og økonomisk sett, spesielt i byene. I denne sammenhengen fremsto Mao Zedong (og kretsen rundt ham) etter hvert som akterutseilt og bakstreversk i sine visjoner, samt altfor tyrannisk for en moderne verden. Den vilkårlige despotismen sto i motsetning til forhåpningene mange i partiet hadde om et mer stabilt system, samt ønsket om å være «av sin tid». Det var tilfelle både i det post-maoistiske Kina og i Sovjetunionen etter Stalin9 – og slike tendenser fantes også mens de to tyrannene ennå levde, om enn mer i det skjulte. Så «avviklerne» av maoismen kom altså fra partiet selv, som i Sovjetunionen, og de kunne sannsynligvis bare ha kommet derfra.

Det som nærmest var umulig å få øye på, var den sosiale livskraften som fantes i det kinesiske samfunnet, til tross for at befolkningen ble terrorisert av maoismens siste påfunn. Alt virket fastlåst, fra øverst til nederst på samfunnsstigen. Likevel, alle samfunnslag beveget seg sakte men sikkert fremover, beskyttet seg selv i påvente av bedre tider, og forberedte på sin måte en annerledes fremtid. Selv på den enorme kinesiske landsbygda, som tilsynelatende underla seg de motsetningsfulle sentraldirektivene, gikk livet sin gang med en bemerkelsesverdig stolthet, på siden av og ofte langt vekk fra regimet. Denne selvfølelsen skulle komme til uttrykk så snart anledningen bød seg.

Til tross for at det kinesiske samfunnet var strengt kontrollert og bearbeidet av Kommunistpartiet, bar det både på en evne til å beskytte tradisjonelle verdier opp mot regimets moderniseringsiver og en tendens til å ta opp i seg nye impulser opp mot makthavernes bakstreverske krav. Slik opprettholdt bøndene verdier knyttet til familie, folkegruppe og tradisjoner, samt religiøse oppfatninger som i prinsippet var bannlyst – samtidig som de svært diskret gjennomførte de endringer som ble påbegynt i 1949. Dette la grunnen for en rask post-maoistisk prosess på landsbygda, som på én og samme tid beveget seg tilbake til og vekk fra det gamle Kina. Dette var enda tydeligere i byene: Bak en tilsynelatende ensrettet livsførsel og tankegang i bybefolkningen utviklet det seg nye ønsker og forhåpninger. En dreining i individualistisk retning blant de unge, fremvekst av entreprenørånd, nye familiestrukturer og seksuelle mønstre, for å nevne noe. Alt dette var mulig på grunn av og i motsetning til systemet – eller på siden av det.

Enda viktigere var partikadrenes smidighet, tatt i betraktning den sentrale rollen de spilte. De hadde i svært liten grad noen uavhengighet, og måtte innrette seg etter en strengt hierarkisk kommandostruktur. Samtidig utgjorde de også et eget samfunn, som var sammensatt og bevegelig: en herskerklasse in spe.

Det er vanskelig ikke å la seg forbause av kontrasten mellom energien som kommer til uttrykk i ulike samfunnsgrupper og den politiske maktesløsheten som fortsatt, også i våre dager, dominerer utenfor elitenes kretser. Selvfølgelig er det å tilegne seg det politiske rom en læringsprosess som per definisjon går sakte og uten tvil er smertefull. For maoismen var ikke bare diktatorisk og antidemokratisk: Helt fra starten sørget den bevisst og metodisk for en fragmentering av befolkningen og da spesielt arbeiderne. På tross av erklæringene var regimet, i likhet med Stalin og hans etterfølgere, grunnleggende «avpolitiserende». Regimet videreførte og forsterket de antidemokratiske tendensene som eksisterte før det kom til makten, og holdt folket utenfor det politiske liv.

Dette er også en av de viktigste grunnene til å se bort fra de offisielle erklæringene når man skal finne ut hvor virkelig «den virkelige sosialismen» egentlig var. Og også for å forklare de store kontrastene i måtene ulike samfunnsgrupper har handlet på: styrke og rask tilpasning hos noen, svakhet hos mange.

I flere år har for eksempel flere titalls millioner mennesker fra landsbygda strømmet til byene. I første omgang skjedde det uten regimets tillatelse, senere ble makthaverne nødt til å akseptere det, og til slutt samsvarte utviklingen med deres nye målsetninger, som innebærer en viss nedbygging av landsbygda. Millioner av mennesker i byene leter etter sin plass i samfunnet, noen gjennom spekulasjon og privatkapitalisme, andre ved å søke stadig større rom for frihet, skapertrang (synlig i filmproduksjon og kunst) og tenkning – fjernt fra de offisielle dogmene, samtidig som man ofte må veie sine ord for å finne ut nøyaktig hvor langt man kan gå. Andre igjen, på siden av samfunnet, flakker arbeidsløse omkring, rammet av en ny type fattigdom, og leter etter alle slags utveier for å greie seg som best de kan.

I dette kapitalistiske og aktive Kina, som så raskt er blitt preget av dyp ulikhet, har de første dollarmilliardærene dukket opp – og i andre enden finnes millioner av nye fattige i byene. På fjerntliggende landsbygder finnes det mennesker som lever i «skjult», men ofte ekstrem nød, uberørt av landets økonomiske rekordvekst. På den ene siden en dynamisk samfunnsutvikling, på den andre siden sosial fragmentering og politisk maktesløshet.

Dette forklarer hvorfor regimet har kunnet stå imot sterke opprørsbevegelser (som i 1989) og stadig tilbakevendende protester, både i byer og på landsbygda, protester som for det meste har vært fredelige, men noen ganger voldsomme.10 Makthaverne har ufortrødent fortsatt med de forandringer de har betraktet som nødvendige. Enda mer imponerende er måten de i alle fall frem til nå har håndtert reformenes uventede konsekvenser på og oppnådd resultater som langt overgår de erklærte og utvilsomt intenderte målsetningene. Konsekvenser regimet ikke så ut til å være i stand til å håndtere.

På dette området viste staten og Kommunistpartiet seg å være mer robuste enn antatt. Makthaverne har selvfølgelig måttet forholde seg til press og forventninger i befolkningen, og enda mer til krav fra lokale partikadre – men de har også vært nødt til å forholde seg til nye sosiale aktører. Regimet har i realiteten gitt opp det umulige målet om total ideologisk, sosial og økonomisk kontroll, for å sikre seg mer effektiv kontroll (mer enn man hadde trodd) over store avgjørelser og midlene for å gjennomføre disse – samtidig som de selvsagt har beholdt sitt absolutte monopol på undertrykkelsesapparatet og den ofte vilkårlige bruken av det.

Dagens suksess gir ingen garantier for fremtiden. Problemene som har preget de siste 10-15 årene er ikke borte: Misnøye blant flertallet av bøndene, som ikke har fått noen glede av «det kinesiske miraklet» (bortsett fra de gode årene for bøndene i starten av reformprosessen); dype sosiale problemer i byene (innflyttere fra landsbygda, urbane arbeidere uten jobb, uhemmet utbytting drevet av nye kinesiske og utenlandske kapitalister); økologiske problemer (selv om partiet og regjeringen virker som de er mer bevisst på dette enn tidligere); spørsmålet om mat- og energiressurser; den økende arrogansen blant nyrike og partitopper; korrupsjonen som fortsatt er like utbredt – og så videre.

Kina er uten tvil sikrere på seg selv enn det noen gang har vært i sin nyere historie, men det finnes ingen garantier for at landet vil komme i havn og bli den stabile og enhetlige stormakten mange i verden håper på eller frykter. Dette er et mål den kinesiske nasjonen, og spesielt eliten, drømmer om som revansj for katastrofene som har hjemsøkt landets nære fortid.1 Deng Xiaoping (1904-1997) var i lang tid glødende maoist, men ble mer kritisk etter lanseringen av Det store spranget (1958) og ble utstøtt av Mao Zedong under Kulturrevolusjonen i 1966.

 
2 Wang Hui, «Fra Den himmelske freds plass til markedsøkonomi», nordiske Le Monde diplomatique, november 2003.
3 Historiker ved University of Pennsylvania, har skrevet en rekke bøker om Sovjetunionens historie, deriblant The making of the Soviet system: essays in the social history of interwar Russia, Methuen, London, 1985 og Le Siècle Soviétique, utgitt av Fayard/Le Monde diplomatique, Paris, 2003.
4 Partiet ble grunnlagt i 1912 av Sun Yat-sen. Da han døde i 1925 ble Chiang Kai-shek (1887-1975) partileder og arbeidet for nasjonal enhet mot den japanske invasjonen, senere mot kommunistene.
5 Det kinesiske kommunistpartiet gikk imot Stalin på spørsmålet om «nasjonale interesser», selv før det kom til makten i 1949: svært diskret i begynnelsen, før det offisielle bruddet med Sovjetunionen kom på begynnelsen av 1960-tallet.
6 Øya Taiwan ble innlemmet i Det kinesiske imperiet i 1683, annektert av Japan i 1895 og gitt tilbake til Kina i 1945. Da kommunistene tok makten i 1949, ble Taiwan tilfluktssted for nasjonalistene rundt Chiang Kai-shek. Kina insisterer fortsatt på at Taiwan er en del av Kina og må slutte seg til fastlandet som en provins.
7 Moshe Lewin, Le siècle soviétique, fra s. 25.
8 Se Wang Bings imponerende dokumentar, Tiexi Qu (Vest for jernbanesporene), Kina, 2003.
9 Moshe Lewin, The making of the Soviet system: essays in the social history of interwar Russia, Methuen, London, 1985.
10 Se Marie Holzman, «Quand la Chine explosera?», (Når Kina eksploderer?), Politique Internationale, nr. 97, Paris, 2002.