Nederland

Nederlandske «pilarer»

Nederland har lang erfaring med å organisere religiøst mangfold.

Posted on

I 1848, da Nederland befestet skillet mellom stat og kirke, ble prinsippet om religionsfrihet og undervisningsfrihet skrevet inn i landets nye grunnlov. De ulike religiøse trossamfunnene ble anerkjent som likeverdige. Det var et svært viktig fremskritt, spesielt for de nederlandske katolikkene, som inntil da de facto hadde vært annenrangs innbyggere etter Nederlands (kalvinistiske) opprør mot den svært katolske kong Filip II, som førte til etableringen av De forente provinsers republikk mot slutten av 1500-tallet.

Den kalvinistiske minoriteten tok dermed over makten i landet. Selv om kalvinismen aldri ble noen statsreligion, hadde kalvinismen en dominerende posisjon i flere århundrer. Katolikkene ble tolerert så lenge de var diskrete: De hadde ikke rett til å utøve sin tro altfor åpent (prosesjoner var forbudt), bygge «iøynefallende» kirker eller ringe med kirkeklokker. De ble i lang tid mistenkt for å drive med spionasje på vegne av den spanske fienden (i krigen som varte fra 1568 til 1648). Men toleransenivået, og av og til også tillatelsen til å bruke kirkeklokker, var avhengig av godviljen til lokale myndigheter som besto av kalvinister.1
Også ikke-kalvinistiske protestanter (lutheranere, anabaptister) måtte holde en lav profil. Det var først mot slutten av 1700-tallet og etableringen av Den bataviske republikk (1795-1805), i kjølvannet av den franske revolusjonen, at katolikker, jøder, og ikke-kalvinistiske protestanter oppnådde fullverdige sivile rettigheter (Staatsregeling 1798).
Året 1917 markerte begynnelsen på en avgjørende etappe når det gjaldt forholdet mellom stat og trossamfunn, og organiseringen av det nederlandske samfunnet som helhet. Etter en lang kamp anført av ortodokse protestanter og katolikker, anerkjente den nederlandske grunnloven absolutt likeverd mellom «konfesjonell undervisning» og offentlig undervisning. Fra 1917 anerkjente staten ikke bare det religiøse, politiske og filosofiske mangfoldet i landet, men var også med på å finansiere det. En av gallionsfigurene for denne kampen var lederen for det antirevolusjonære konservative partiet ARP, Abraham Kuyper (1837-1920). Han var en fundamentalistisk kalvinist og ideologen bak pilar-systemet (verzuiling), som skulle prege det nederlandske samfunnet frem til slutten av 1960-tallet.2

Hva innebar dette systemet? En oppdeling i «pilarer» (zuilens) som tilsvarer de ulike religiøse, politiske og filosofiske retningene. Det finnes dermed en protestantisk pilar, en katolsk pilar, en sosialdemokratisk pilar (og en kommunistisk pilar, dog av mindre betydning), samt en pilar betegnet enten som nøytral eller liberal. Kuypers ideal var at alle nederlendere, «fra krybbe til grav», skulle bli født, vokse opp og utfolde seg i hjertet av sitt opprinnelige miljø, sin pilar.
Alle sektorer i samfunnet – undervisning, fagforeninger, politiske partier, sykehus, medier – ble berørt av dette systemet. Da radioen kom på 1930-tallet, delte de ulike pilarene sendetiden mellom seg, slik de gjorde med fjernsynet da det kom etter andre verdenskrig. Hver pilar hadde sitt eget radio- og tv-selskap, og disponerte en sendeflate ut fra hvor stor befolkningsandel de representerte.3
Pilar-systemet fremelsket gruppetilhørighet og kommunitaristisk identitet. Det er grunnen til at nederlandske liberalere, som ser dette systemet som en trussel mot individets frihet og nasjonal enhet, alltid har vært motstandere av det. Men siden hele samfunnet er blitt organisert ut fra denne modellen, har liberalerne også motvillig utgjort en fjerde pilar, kalt liberal eller nøytral.
På 1960-tallet begynte de unge å stille spørsmålstegn ved denne modellen, som stengte dem inne i foreldrenes tankeretning og hindret dem i å gifte seg med noen fra en annen pilar – den sosialistiske og liberale pilaren var riktignok åpnere på dette punkt enn de strengt religiøse pilarene (men det var vanskelig å møtes, bortsett fra i den offentlige skolen, der det var større blanding).
Da det begynte å komme store grupper av tyrkiske og marokkanske arbeidsinnvandrere til Nederland, var landet i full gang med sekularisering og «avpilarisering». I 1983 ble grunnloven revidert slik at den gjenspeilte denne utviklingen: individet ble satt over det religiøse og filosofiske kollektivet.
Studier viser at 40-60 prosent av befolkningen i dagens Nederland ikke bekjenner seg til noen religion. Avviklingen av pilar-systemet som startet mot slutten av 1960-tallet betyr likevel ikke at systemet er forsvunnet helt og holdent. Det finnes fortsatt spor av det, og denne arven har spilt en rolle i institusjonaliseringen av islam i Nederland og i integrasjonsmodellen som er satt i verk av nederlandske myndigheter.1 Henry Mecoulan bemerker i boken Amsterdam au temps de Spinoza (PUF, Paris, 1990) at jødene som flyktet til Nederland mot slutten av 1500-tallet og gjennom hele 1600-tallet, fikk større religiøs frihet enn innfødte katolske nederlendere.
2 Dette «pilar-systemet» finnes også i Belgia. Se Serge Govaert, «Les 'piliers' de la Belgique vaciellent» (Belgias «pilarer» vakler), Le Monde diplomatique, fransk utgave, mars 2001.
3 Det fantes tre typer stasjoner og dermed tre mulige sendetider på de offentlige kanalene (på den tiden fantes det ennå ikke kommersielle kanaler). Disse er fortsatt organisert etter samme modell, selv om den religiøse identiteten er mye mindre fremtredende enn tidligere.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver