Blairs private skolevisjoner

EU-toppmøtet i Lisboa i 2000 gjorde det klart at det fremste målet i europeisk skolepolitikk var å produsere lønnsom menneskelig kapital for å sikre økonomisk konkurransedyktighet. Men gjennomføringen av endringer i de forskjellige nasjonale skolesystemene som må til for å møte den nyliberale agendaen, er ikke enkel. Hvilke sosiale aktører kan drive endringsprosessen frem? Lærerne kan man ikke stole på -– de er jo en del av problemet.

I England (andre deler av Storbritannia har merket dette i mindre grad) har Labour-regjeringen, som bygger videre på grunnlaget Thatcher etablerte, tatt i bruk tre nye endringsinstrumenter i skolesystemet.1 Det første er nye og mektige regjeringsinstanser, som Ofsted (Office for Standards in Education), som utfører strenge skoleinspeksjoner, og The Teacher Training Agency, som er ansvarlig for å overvåke lærernes grunn- og etterutdanning. Det andre endringsinstrumentet har sammenheng med at skolene har fått større operasjonell selvstendighet, og dreier seg om å etablere mektige skoleledelser som er forpliktet av regjeringens agenda.
Det tredje nye endringsinstrumentet, som denne artikkelen ser nærmere på, er privat sektor. Regjeringens hovedrådgiver innen skolepolitikk, Michael Barber, uttalte i 1998, kort tid etter at Labour kom til makten, at privat sektor hadde «en unik evne til å fremme endring og innovasjon». Nå, syv år senere, spiller selskaper og næringslivsentreprenører sentrale roller i iverksettelsen av utdanningspolitiske føringer og i tjenesteyting til skolene. Dette omfatter både profittdreven virksomhet og non-profit-virksomhet.

Den innbringende delen av skoleprivatiseringen har vist seg å være «implementering» av regjeringens politiske initiativ, samt tjenesteyting til lokale skoler.
I forbindelse med nesten alle store utdanningspolitiske initiativ regjeringen har lansert – fra pedagogikk og læreplaner til ledelse – har den gitt private selskaper i oppgave å gjennomføre tiltakene i praksis. Ett eksempel er femårskontrakten verdt 177 millioner pund som regjeringen har inngått med Capita, et ledende «skole-business»-selskap. Capita har så ansatt flere tusen konsulenter som holder kurs for lærere og gir dem råd om hvordan de skal undervise i henhold til de nasjonale strategiplanene for lese- og regneferdigheter i grunnskolen.2
Et annet eksempel på de private selskapenes nøkkelrolle, er innføringen av resultatbasert lærerlønn. Kontrakter verdt flere hundre millioner pund er inngått med flere selskaper for å utarbeide kriterier for vurdering av læreres effektivitet, samt å ansette konsulenter som gir skoleledelsen opplæring i å vurdere sin stab, og som samtidig følger opp skoleledelsen for å sikre at de gjør korrekte vurderinger.3
Den andre hovedkilden til profitt har altså vært privatisering av tjenester til skolene, som tidligere var de lokale skolemyndighetene (Local Education Authorities, LEA) sitt ansvar – alt fra måltider og vedlikehold til spesialrådgivere og støttelærere. LEA er skoleavdelingen i de folkevalgte lokale styrene, og dekker en by eller en kommune (med unntak av London, som har 33 forskjellige slike skoleavdelinger). Labour-regjeringens politikk har vært å tvinge LEAene til å delegere nesten hele sitt budsjett til skolene selv, som nå kjøper mange av sine tjenester fra privat sektor. En rekke LEAer har fått «strykkarakter» etter inspeksjoner fra Ofsted, og er blitt tvunget av regjeringen til å «konkurranseutsette» alle sine tjenester til private selskaper.
Private selskaper har imidlertid ikke vist særlig interesse for å ta over selve driften av offentlige skoler. Ikke fordi det ikke er tillatt -– skoleloven fra 2002 forplikter LEAene til å la private selskaper legge inn bud på driften av nye skoler eller skoler som har fått «strykkarakter» av Ofsted. Men siden Labour kom til makten har det bare vært tre tilfeller der ledelsen av offentlige skoler er overtatt av private selskaper. Det er to hovedårsaker til dette: LEAene har så langt klart å unngå å invitere private budgivere, og selskapene er ikke overbevist om at denne typen virksomhet er lønnsom nok.

Regjeringen har imidlertid utarbeidet en annen strategi for å få næringslivet inn i skolene for å sette fart på endringsprosessen, nemlig non-profit-sponsing. Det finnes to varianter av dette:
Den svakeste, men mest gjennomtrengende varianten er sponsing av «spesialskoler». Dette er secondary schools (der aldersspennet varierer fra 11 til 16 eller 11 til 18) som i tillegg til det nasjonale pensum spesialiserer seg innenfor et bestemt område, som kunst, språk, naturvitenskap, eller «næringslivs- og bedriftsstudier».
Begrunnelsen for dette er at skolene må tilpasse seg mangfoldet av «ferdigheter» blant elevene, og at muligheten til å velge blant en stor mengde tilbud er en utvidelse av demokratiet. Selv om de fleste lærere ikke er overbevist om at dette er riktig vei å gå, har muligheten til ekstrabevilgninger fra regjeringen ført til at halvparten av alle secondary schools i England nå er spesialskoler, og det er regjeringens mål at alle skal bli det.
For å oppnå en slik status må skolene skaffe 50 000 pund fra eksterne sponsorer, hovedsakelig fra næringslivet. Dette har to formål: oppmuntre til entreprenørånd i skoleledelsene og få skolene til å knytte tettere forbindelser med næringslivet. I praksis er mange av sponsorene store selskaper som vil vise sin «foretaksmessige samfunnsånd».4 De har ingen interesse av å drive skoler, selv om noen av dem er representert i skolestyrene.
De såkalte «skole-business»-foretakene glimrer med sitt fravær på listen over sponsorer. Noen sponsorer ser likevel sponsing som en mulighet til å forme fremtidens arbeidskraft, spesielt ved å gi penger til en skole som spesialiserer seg innen «næringslivs- og bedriftsstudier». En håndfull selskaper som selger programvare, søker mer direkte økonomisk utbytte ved å sponse skoler i bytte mot programvarekontrakter.

Den sterkere formen for sponsing er sponsing av såkalte «akademier», et nytt initiativ fra regjeringen. Dette er nye statlige skoler i sosialt vanskeligstilte områder, som finansieres direkte av regjeringen og faller inn under privatskolelovverket, slik at de havner utenfor det lovverket som styrer andre statlige skoler. Dette betyr at de ikke er underlagt lokale skolemyndigheter, og står fritt til for eksempel å endre pensum.
Regjeringen ønsker at slike «akademier» skal styres av næringslivsentreprenører, kirker eller frivillige organisasjoner. Så langt er 17 akademier åpnet, og målet er 200 innen 2010. Sponsingen skal ikke være profittbasert. Sponsorene forplikter seg til å betale 20 prosent av skolens kapitalkostnader, omtrent to millioner pund, mens regjeringen sørger for resten av byggekostnadene (gjennomsnittlig 25-30 millioner, langt mer enn for en vanlig skole), samt løpende kostnader. Eierskap av tomten og bygningene til den eksisterende statlige skolen, som i utgangspunktet eies av lokale myndigheter, overføres til det nye akademiet, så sponsorene får faktisk en skole til en femtedel av hva den egentlig er verdt. Sponsoren kan utnevne flertallet av skolens ledelse, hvilket betyr at de kan kontrollere skolen, inkludert ansettelse og forfremmelse av lærere.5
I 2004 uttalte Tony Blair at han var for akademier fordi «en ekstern sponsor (…) ikke bare bidrar med økonomisk støtte, men også fremtidsvisjoner, forpliktelser og påvist suksess utenfor skolesystemet.»6 I tillegg til sponsorer fra næringslivet, oppfordrer regjeringen også kirker og private eliteskoler til å sponse akademiene.
På regjeringens nettside om akademier ligger en liste over de 17 akademiene som så langt er åpnet, med beskrivelser av de skolepolitiske nyvinningene som finner sted i hvert enkelt akademi.7 Sponsorene er for det meste styrtrike forretningsmenn med varierende motiver: filantropi, innføring av næringslivets verdier, promotering av «imaget» til deres eget selskap, eller håp om politisk innflytelse. Ingen av disse motivene utelukker hverandre.
En sponsor, Sir Peter Wardy, som eier en stor bilforhandlerkjede, er en kristenfundamentalist som mener Bibelens skapelsesberetning skal leses bokstavelig. Hans akademi underviser i kreasjonisme8 som et gyldig alternativ til darwinistisk evolusjonslære (akademiet har også forbudt Harry Potter-bøker fordi de oppmuntrer til å tro på heksekunst). Denne skolen ble inspisert av Ofsted, og fikk gode skussmål.

Andre sponsorer fra næringslivet er mer jordnære, og ønsker å støtte et stort antall akademier som spesialiserer seg innenfor næringsliv og bedriftsstudier, for slik å forme sin fremtidige arbeidskraft. Det virker ikke som om disse næringslivssponsorene ønsker å drive skolene for profitt. Deres mål er å skape lønnsomme arbeidere, ikke lønnsomme skoler. Foreløpig har ingen av de profittdrevne «skole-business»-selskapene (med ett unntak) involvert seg i sponsing av akademier.
Er sponsing likevel et steg i retning av at næringslivsaktører tar over statlige skoler for å tjene penger på dem? Dette er absolutt et mulig fremtidig utfall, særlig i sammenheng med GATS-avtalen.9 Det finnes imidlertid flere hindre.
For det første ville dette innebære at de nåværende sponsorene byttes ut med en gruppe som har som mål å tjene penger på skoledriften. For det andre forutsetter dette ikke bare at driften må være lønnsom – den må være mer lønnsom enn liknende investeringer i andre sektorer for at det skal være verdt bryet. Det er verdt å merke seg at selv i USA er det svært få skoler som drives for profitt av såkalte Education Management-organisasjoner.
I skoleåret 2003-2004 hadde 47 selskaper kontrakter for ledelse av 417 skoler. Få av disse selskapene har tjent penger på dette.10 Beregninger for de siste årene i England (og USA) viser at det lønnsomme området for private investeringer i skolen er levering av tjenester, og ikke selve driften av institusjonene.
Spørsmålet om lønnsomhet stilles også i forbindelse med de virkningene GATS-avtalen antagelig vil få på utdanningspolitikken. «Skole-business»-lobbyens hovedmål er ikke-obligatorisk utdanning (universiteter, høyskoler og så videre), og ikke skoler, fordi det er den mest lønnsomme og tilgjengelige sektoren.
I tillegg er flere EU-land lite villige til å la obligatorisk skolegang inngå i GATS-avtalen.
ETUCE (European Trade Union Committee for Education) mener at EUs grunnlovstraktat gir en viss beskyttelse ved å forordne at medlemsstater selv kan bestemme hvorvidt de vil åpne for frihandel av tjenester i undervisningssektoren. Og dersom handelsavtaler anses for å medføre en «alvorlig forstyrrelse» av medlemsstaters ansvar for eget offentlige skolesystem, må disse avtalene enstemmig godkjennes av Det europeiske råd, og ikke bare ved kvalifisert flertall.11

Labour-regjeringen har imidlertid allerede gått mye lenger enn den gjorde i GATS-forhandlingene når det gjaldt å åpne offentlig skole for privat sektor. Likevel er det altså foreløpig ingen tegn på at næringslivsaktører tar over styringen av skoler for å tjene penger på det, og regjeringen har eksplisitt hindret sponsorer i å gjøre det.12
Hva er grunnen til dette? Forklaringen ligger i de økonomiske interessene som teller mest for regjeringen i skolespørsmål: «Skole-business»-selskapene utgjør en relativt liten del av økonomisektoren, og har langt mindre betydning enn de store kapitalsektorene, de viktige arbeidsgiverne. Slik de ser det, blir deres behov for menneskelig kapital tilfredsstilt av de statsdrevne skolene.
En betydningsfull instans i denne sammenhengen er OECDs Business and Industry Advisory Committee. I deres publikasjon Raising the Quality of Learning for All,13 fremlagt for OECDs utdanningsministermøte 18. og 19. mars 2004 i Dublin, kan man lese følgende uttalelse:
«Etter vårt syn har regjeringene hovedansvaret for grunnleggende skolegang. Arbeidsgivere og diverse foretak bidrar ved å arbeide med regjeringer og utdanningsinstitusjoner for å legge frem klare mål for utdanning i henhold til markedets behov. […] Næringslivet bør også dele sine erfaringer og redskaper med skolesektoren når det gjelder kvalitetssystemer og profesjonell organisering. Skoler er selvfølgelig ikke næringslivsforetak, men vi er overbevist om at utveksling av erfaringer mellom næringsliv og skolesektor kan støtte utviklingen av utdanningssystemet generelt og enkeltstående institusjoner spesielt.»

Skolesystemet i England gjennomgår nå store endringer, som drives frem av et nytt statsdrevet offentlig/privat utdanningskompleks som innbefatter nasjonale og lokale myndigheter og næringslivsinteresser, både med og uten profittmål (i tillegg til kirker og frivillige organisasjoner).
Dette utdanningskomplekset blir i stadig større grad underordnet næringslivets agenda, både for direkte profitt og fremtidig behov for arbeidskraft. «Skole-business»-selskapene fører penger ut av systemet, mens avhengigheten av sponsorer undergraver prinsippet om at skolen skal fullfinansieres av staten. Og næringslivet – det være seg private selskaper som vinner anbudsrunder eller akademisponsorer som dominerer skolenes ledelse – har en tendens til å marginalisere demokratisk deltakelse i politiske beslutninger.
Motstand mot disse ulike formene for privatisering har begrenset seg til isolerte lokale kampanjer for å forsvare lokale skolemyndigheter som står overfor utskilling av tjenester til private selskaper. Den manglende motstanden kan ha sammenheng med at næringslivets kolonisering foregår i det skjulte. Næringslivsaktører som kontrollerer akademier er imidlertid langt mer synlige, og akademiene kan bli et fokus for en mer generell kampanje mot privatisering fremover.1 Jones, K. (2003) Education in Britain. Cambridge: Polity Press.
2 National Primary Strategy for literacy and numeracy og Key Stage 3 Literacy Strategy for ungdomsskolen.
3 Mahony, P., Hextall, I. og Menter, I. (2004) «Building dams in Jordan, assessing teachers in England: a case study in edu-business», Globalisation, Societies and Education, ss. 277-296.
4 Se nettsiden til the Specialist Schools Trust, det regjeringsstøttede byrået som er ansvarlig for å fremme spesialskoler: www.specialistschoolstrust.org.uk/
5 Se National Union of Teachers? nettside om akademier: www.teachers.org.uk/resources/word/Academies04.doc.
6 Shaw, M. (2004) «Blair seeks to relax rules for academy bids», Times Educational Supplement, 2. april, s.1.
7 DFES (Department for Education and Skills), The Standards Site: Academies: www.standards.dfes.gov.uk/academies/projects/openacademies/?version=1.
8 Læren om at Gud faktisk skapte jorden på syv dager (det er ifølge kreasjonistene ikke bare en metafor). Overs. anm.
9 GATS ? General Agreement on Trade in Services (Generalavtalen om handel med tjenester) ? som trådte i kraft i januar 1995, omfatter også handel med undervisningstjenester. Overs.anm.
10 Hatcher, R. (2003) Privatisation and the US school system: voucher programmes and Education Management Organisations. Paper lagt frem på ESRC-seminaret om «Private sector participation in public sector education», Institute of Education, London, 28. november 2003.