Storbritannia

Blairs private skolevisjoner

Labour-regjeringen har drevet en iherdig politikk for å få private interesser inn i den offentlige skolen. De viktigste inngangsportene har vært sponsing og levering av tjenester.

Posted on

EU-toppmøtet i Lisboa i 2000 gjorde det klart at det fremste målet i europeisk skolepolitikk var å produsere lønnsom menneskelig kapital for å sikre økonomisk konkurransedyktighet. Men gjennomføringen av endringer i de forskjellige nasjonale skolesystemene som må til for å møte den nyliberale agendaen, er ikke enkel. Hvilke sosiale aktører kan drive endringsprosessen frem? Lærerne kan man ikke stole på -– de er jo en del av problemet.

I England (andre deler av Storbritannia har merket dette i mindre grad) har Labour-regjeringen, som bygger videre på grunnlaget Thatcher etablerte, tatt i bruk tre nye endringsinstrumenter i skolesystemet.1 Det første er nye og mektige regjeringsinstanser, som Ofsted (Office for Standards in Education), som utfører strenge skoleinspeksjoner, og The Teacher Training Agency, som er ansvarlig for å overvåke lærernes grunn- og etterutdanning. Det andre endringsinstrumentet har sammenheng med at skolene har fått større operasjonell selvstendighet, og dreier seg om å etablere mektige skoleledelser som er forpliktet av regjeringens agenda.
Det tredje nye endringsinstrumentet, som denne artikkelen ser nærmere på, er privat sektor. Regjeringens hovedrådgiver innen skolepolitikk, Michael Barber, uttalte i 1998, kort tid etter at Labour kom til makten, at privat sektor hadde «en unik evne til å fremme endring og innovasjon». Nå, syv år senere, spiller selskaper og næringslivsentreprenører sentrale roller i iverksettelsen av utdanningspolitiske føringer og i tjenesteyting til skolene. Dette omfatter både profittdreven virksomhet og non-profit-virksomhet.

Den innbringende delen av skoleprivatiseringen har vist seg å være «implementering» av regjeringens politiske initiativ, samt tjenesteyting til lokale skoler.
I forbindelse med nesten alle store utdanningspolitiske initiativ regjeringen har lansert – fra pedagogikk og læreplaner til ledelse – har den gitt private selskaper i oppgave å gjennomføre tiltakene i praksis. Ett eksempel er femårskontrakten verdt 177 millioner pund som regjeringen har inngått med Capita, et ledende «skole-business»-selskap. Capita har så ansatt flere tusen konsulenter som holder kurs for lærere og gir dem råd om hvordan de skal undervise i henhold til de nasjonale strategiplanene for lese- og regneferdigheter i grunnskolen.2
Et annet eksempel på de private selskapenes nøkkelrolle, er innføringen av resultatbasert lærerlønn. Kontrakter verdt flere hundre millioner pund er inngått med flere selskaper for å utarbeide kriterier for vurdering av læreres effektivitet, samt å ansette konsulenter som gir skoleledelsen opplæring i å vurdere sin stab, og som samtidig følger opp skoleledelsen for å sikre at de gjør korrekte vurderinger.3
Den andre hovedkilden til profitt har altså vært privatisering av tjenester til skolene, som tidligere var de lokale skolemyndighetene (Local Education Authorities, LEA) sitt ansvar – alt fra måltider og vedlikehold til spesialrådgivere og støttelærere. LEA er skoleavdelingen i de folkevalgte lokale styrene, og dekker en by eller en kommune (med unntak av London, som har 33 forskjellige slike skoleavdelinger). Labour-regjeringens politikk har vært å tvinge LEAene til å delegere nesten hele sitt budsjett til skolene selv, som nå kjøper mange av sine tjenester fra privat sektor. En rekke LEAer har fått «strykkarakter» etter inspeksjoner fra Ofsted, og er blitt tvunget av regjeringen til å «konkurranseutsette» alle sine tjenester til private selskaper.
Private selskaper har imidlertid ikke vist særlig interesse for å ta over selve driften av offentlige skoler. Ikke fordi det ikke er tillatt -– skoleloven fra 2002 forplikter LEAene til å la private selskaper legge inn bud på driften av nye skoler eller skoler som har fått «strykkarakter» av Ofsted. Men siden Labour kom til makten har det bare vært tre tilfeller der ledelsen av offentlige skoler er overtatt av private selskaper. Det er to hovedårsaker til dette: LEAene har så langt klart å unngå å invitere private budgivere, og selskapene er ikke overbevist om at denne typen virksomhet er lønnsom nok. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver