/

Kvinnene i Rosenstrasse

Seieren til kvinnene i Rosenstrasse viser at det var mulig å handle mot Naziregimet i Tyskland. Var regimet reddere for reaksjoner fra folket enn den tradisjonelle historiografien har hevdet?

Regimets forhold til folketVed daggry 27. februar 1943, satte soldatene fra SS-divisjonen Leibstandarte Hitler seg inn i tildekte lastebiler som så kjørte ut til alle deler av Berlin.1 Oppdraget var sammen med Gestapo og det kommunale politiet å arrestere, enten hjemme eller på arbeidsplassen, de siste jødene i hovedstaden til Det tredje riket. Noen av dem arbeidet på fabrikker som var viktige for Wehrmacht, andre hadde tysk ektefelle og ble derfor ikke rammet av Nürnberg-lovene fra 1935. Propagandaminister og regional leder i Det nasjonalsosialistiske partiet, Joseph Goebbels, som i over ti år hadde drømt om å tømme byen for jøder, skulle endelig få en slutt på disse unntakstilfellene.

Om kvelden samme dag, var over 5000 personer allerede arrestert, deriblant 1700 jødiske menn som var gift med ikke-jødiske tyske kvinner. Noen av de arresterte var allerede på vei til dødsleirene. Andre ventet på å bli deportert, stuet sammen i provisoriske fengsler. Ett av disse fengslene befant seg i nummer 2-4 i Rosenstrasse, der det hadde vært et jødisk bydelshus.
Samme ettermiddag hadde flere titalls kvinner samlet seg i gaten, bekymret over at mennene deres ikke var kommet hjem. Snart var de 200. Noen ble der hele natten. Dagen etter var de dobbelt så mange – og mer besluttsomme. Det at Gestapos avdeling for jødiske saker hadde sitt hovedkvarter like ved, i Burgstrasse, hindret dem ikke i å rope: «Gi oss mennene våre tilbake!» Verken SS-soldatene som var tilstede, stengningen av den nærmeste t-bane-stasjonen, Börse, eller de kraftige britiske bombetoktene denne kvelden, hindret dem i å utfordre regimet. Historikeren David Bankier forteller, med utgangspunkt i øyenvitneskildringer, hvordan flere kvinner kranglet med Gestapo-menn og «våget å be dem selv reise til Østfronten og la de gamle jødene være i fred» – men Bankier legger til at «de fleste forbipasserende stilte seg fullstendig likegyldig til opptrinnet».2
Den 2. mars skrev Goebbels i sin dagbok: «Vi er i ferd med å jage jødene ut av Berlin én gang for alle. Vi plukket dem opp alle sammen i én razzia forrige søndag, og vil umiddelbart sende dem østover.» Men han regnet ikke med den økende menneskemengden i Rosenstrasse. Da SS-soldatene truet med å skyte, søkte kvinnene tilflukt i portrom og under en bro i nærheten, for så å komme tilbake igjen: «Vi vil ha mennene våre tilbake!» ropte de med én felles røst.
Den 5. mars gjorde regimet flere forsøk på å skremme kvinnene vekk. Gestapo fjernet med makt flere titalls demonstranter. En jeep med fire uniformerte SS-soldater med stålhjelm og maskinpistoler kjørte inn i folkemengden mens de skjøt. Kvinnene flyktet unna, men stilte seg snart opp igjen utenfor fengselet. Oppmuntret av bevegelsens styrke, dristet noen av dem seg også til å gå til Gestapo og be om informasjon om ektefellene sine. Andre greide attpåtil å komme seg inn i bygningen i Rosenstrasse. «Vi opprettholdt håpet om at mennene våre ville komme hjem og ikke bli deportert,» forteller en av kvinnene som deltok i protestene. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0