//

Motstandsbevegelsens kommunikasjonskrig

Den væpnede opposisjonen i Irak driver et intenst informasjonsarbeid via internett. Det handler ikke bare om grufulle gisselvideoer, men et tilsynelatende dynamisk nettverk av grupper som observerer hverandre, allierer seg med hverandre og konkurrerer med hverandre i noe som kan betegnes som en slags voldsøkonomi. Målet med en stor del av propagandaen er å gjøre deres aksjoner kjent og gjenkjent blant deres «kollegaer», enten de er allierte, konkurrenter eller potensielle rekrutter.

«I tråd med reglene for arabisk gjestfrihet»Motstandsbevegelsen i Irak legger stor vekt på kommunikasjon, på en måte som langt overskrider ønsket om å drive terror. Produksjonen av tekster og bilder er forbløffende rik og mangfoldig, og det ville være feil å bare trekke frem de mest brutale eksemplene. Truende løpesedler skygger for en imponerende mengde sindige, detaljerte og klarsynte analyser av strategier for bekjempelse av motstanderen.1 På samme måte tar de mest grufulle videoopptakene oppmerksomheten vekk fra et vell av filmer, mange av dem av høy kvalitet. Det kan dreie seg om alt fra «forelesninger» på klassisk arabisk om hvordan man lager sprengstoff, til «presentasjonsmateriale» fra nye grupper som dukker opp i offentligheten for første gang.2
De mest synlige gruppene i den væpnede motstandsbevegelsen har etablert egne organer som spesialiserer seg på «informasjon». Meldingene spres hovedsakelige via internett, og noen nettsider fungerer som virkelige «nyhetsbyråer» og oppdateres flere ganger om dagen.3 På en av disse sidene kunne man nylig lese følgende oppfordring: «Vi må bryte ut av medieisolasjonen motstandsbevegelsen er tvunget inn i, med alle mulige midler.»4

Den intense informasjonsvirksomheten reiser naturligvis spørsmål om hvilken betydning propagandaen har i motstandsbevegelsens egne øyne, og hvilke konkrete virkninger den har som våpen i konflikten. Virkningene i Vesten er uansett ubetydelige, om ikke kontraproduktive. Men bør det i så fall tolkes som et tegn på middelmådighet og utilstrekkelighet?
Det er i alle fall slik at etter hvert som konflikten mer og mer domineres av amerikanske og irakiske myndigheter, blir fienden nærmest uhørlig – med unntak av bråket fra eksplosjoner og tumulter rundt gisselaksjoner. Budskapet forkludres når det kommer i omløp, og det skyldes både motstandsgruppenes egne produksjonsmåter (tradisjonelle løpesedler, erklæringer og videoopptak publisert på flyktige nettsider, nesten alt på arabisk), og mangelen på utenlandske observatører i landet.
Mer eller mindre bevisste sensurmekanismer har betydning for hva vi får se: Når videoopptakene vises, har man som regel bare beholdt noen «sentrale» bilder som betraktes som relevante, mens det argumenterende innholdet i materialet utelates. Denne argumentasjonen er for øvrig allerede i utgangspunktet stemplet som ugyldig: Siden den stammer fra en «fanatisk» og «blodtørstig» fiende, kan den umulig være noe annet enn en rasjonalisering av voldshandlinger, som ikke er verdig oppmerksomhet eller analyse. Siden fienden bare snakker terrorens språk, ville det å lytte til den være ensbetydende med å la den seire.
Når det er sagt, er terror (Irhâb) faktisk gjenstand for diskusjon innad i den væpnede motstandsbevegelsen. Noen deler av motstandsbevegelsen avviser bruken av terror, mens andre eksplisitt hevder at den har en religiøs berettigelse og praktisk betydning. En anerkjent sunnimuslimsk autoritet har for eksempel erklært at det går et skarpt skille mellom «illegitim terror» og «legitim terror», og plassert den irakiske motstanden i sistnevnte kategori.5 Den religiøse lederen Mohammed al-Alousi utelukker på sin side muligheten for en Jihad uten Irhâb.6 Og i detaljerte militære analyser som publiseres på nettet og som åpenbart stammer fra erfarne stridende, plasseres terroren i sentrum for teorier om psykologisk krigføring.
Her fremstilles terroren hovedsakelig som et middel for å isolere «kollaboratør»-myndighetene fra resten av befolkningen og, gjennom gisselaksjoner mot utenlandske statsborgere, for å bringe konflikten ut til land som ellers ville vært utenfor rekkevidde. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0