Storverk om Pariserkommunen

Selv om Pariserkommunen bare varte i drøyt to måneder, ble den et forbilde for både sosialistiske og anarkistiske bevegelser. Nyordningen var unik fordi ulike revolusjonære retninger lyktes i å samarbeide, og vanlige arbeidere fikk reell innflytelse både politisk og økonomisk. Lenin mente Pariskommunen var et faktisk eksempel på proletariatets diktatur, og da han døde ble han begravd med restene fra et av Kommunens røde flagg rundt seg.

Jacques Tardis tegneserie Folkets røst (på fransk: Le cri du peuple) fullføres nå i mai på dansk med fjerde og siste bind fra forlaget Carlsen Comics. Serien er engasjerende historieskriving på gateplan og dokudrama på sitt beste. En rekke karakteristiske figurer gir oss vidt ulike ståsted i de dramatiske vårmånedene 1871, samtidig som serien holdes sammen av et kløktig kriminalmysterium. Serien har fått både tegner- og publikumsprisen i Angoulême, Europas største tegneseriefestival. Tardi må dele rosen med Jean Vautrin, forfatteren av romanen som serien er basert på (utgitt på fransk av Grasset i 1999).

«Se gutten min, det er kjeltringens fine hus som brenner så flott,» sier en mor som er tilskuer til at Tuileries-slottet tennes på. Det var statsledernes offisielle bolig frem til 1870. «Jeg skjelver av glede over å se flammene omslutte dette dystre palasset som så ofte har utsendt ordrer om å massakrere folket,» tilføyer Pariskommunens første president, Gustave Lefrancais (begge sitatene fra bok 3 «De blodrøde timer» side 77). Slik blander serien uanstrengt autentiske og fiktive personer, som i sum gir både hverdagslige og politisk-filosofiske perspektiver på hendelsene.
Serien starter 17. mars 1871 da politiet fisker opp en død kvinne fra Seinen. Dagen etter bryter konflikten mellom Paris og den nasjonale regjeringen i Versailles ut i åpen konfrontasjon om de flere hundre kanonene som er utplassert i byen. Under den fransk-tyske krigen 1870-71 ble Paris utsatt for en langvarig beleiring som ga matmangel og gjorde de allerede store sosiale forskjellene i byen enda tydeligere. Det var et voldsomt sinne i den parisiske Nasjonalgarden over nederlaget, og misnøyen ble naturlig nok rettet mot det sittende regimet. Kanonene ble et viktig symbol for byens uavhengighet. Tardi og Vautrin skildrer hvordan bevæpnede menn i Nasjonalgarden og en stor folkemengde foran våpenparken ved Montmartre stanser og vinner regjeringssoldatene over på sin side.
Etterforskningen av drapet på kvinnen sparker i gang en krimhistorie som fletter sammen de mange personene. Det er den aldrende Horace Grondin, som har vært fengslet for drap og nå forsøker å bevise at han er uskyldig. Fil-de-fer (Emile Roussel) som mobiliserer folk til å beskytte kanonene. Den barrikadestormende prostituerte kvinnen Caf'conc. Og den gamle gubben som selger soldatenes sverd og geværer som suvenirer fra 18. mars. Serieskaperen Tardi er suveren til å få frem figurenes personlighet i tegningene. Dessuten viser han hvordan erfaringene og samfunnsforholdene motiverer handlingene deres.
Den tredje og fjerde boken i serien tar for seg «den blodige uken», frem til den siste barrikaden er nedkjempet i arbeiderstrøket Belleville 28. mai. 30 000 mennesker ble drept, langt flere såret. Tardi og Vautrin viser den brutale og blodige fremferden fra begge parter. Selv om sympatien og den gjennomgående fortellerstemmen tar parti med de revolusjonære gruppene, styrer serien unna luftig mytebygging. Forankringen i konkrete personlige drama gjør serien jordnær og troverdig. Dialogen er innimellom nokså programerklærende, men det er samtidig vanskelig å se for seg hvordan Tardi ellers skulle få frem de ideologiske brytningene i konflikten. Mer elegant underforstått er måten han lar oss merke noen av Pariskommunens reformer, som tilbakebetaling av husleie, skille stat-kirke og arbeidstagernes rett til å ta over firma som ble forlatt av eierne.

Jacques Tardi (f. 1946) har i 35 år vært en av de aller fremste franske serieskaperne. Både hovedverket Adeles utrolige eventyr (Semic 1986), en pastisj over det tidlige 1900-tallets fortsettelsesfortellinger, og krimserien Stasjonsgata 120 (Cappelen 1988) er oversatt til norsk. Flesteparten av hans nyere serier er oversatt til dansk, bl.a. krigsseriene Skyttegravskrigen (Bogfabrikken 1995) og Soldat varlot (Fahrenheit 2004). Tardis budskap er antimilitaristisk og pasifistisk. Hans skildringer av første verdenskrigs skyttergraver er et motbilde til populærfiksjonens uvirkelige, heroiske krigsunivers. Her føres krigen mellom mennesker, ikke representanter for godt og ondt.
Mens de monumentale forsidebildene til Folkets røst er gjort i farger, er selve serien i sort/hvitt. Det passer perfekt med den skitne realismen og markante kontrastene som preger innholdet i serien. Tardi har gjort et kraftstykke i å rekonstruere datidens Paris. Miljøskildringen er ikke nitidig detaljert, til det er stilen hans for grafisk og karikert, men den fanger på imponerende vis arkitekturens fasong og byens stemning. Interessant er det også å se hvordan han bevisst bruker miljøskildringen for å understreke den sosiale kontrasten som var Pariskommunens fundament, ved å kryssklippe fattigstrøkenes skur med overklassens boulevarder og staselige hus.
© LMD Norge
Serieglobus er norske Le Monde diplomatique sin artikkelserie om internasjonale politiske og filosofiske tegneserier.
Symbolladete og gjennomkomponerte forsidemotiv i breddeformat etablerer den episke rammen for Jacques Tardi og Jean Vautrins serie Folkets røst (illustrasjon fra forsiden til bind 3 «De blodige timer»).