Libanon

Etter «sedertrerevolusjonen»

FNs sikkerhetsråd vedtok å beordre uttrekning av syriske tropper fra Libanon ? siden har det skjedd en rekke angrep på syriske arbeidere i Libanon. Landet har et politisk system basert på religiøs tilhørighet, klansinndeling og korrupsjon. I dette systemet går makten i arv fra far til sønn, og klanstilhørighet teller mer enn politiske bånd. Det finnes 17 anerkjente trosretninger. De fleste organiserer seg på basis av religiøs tilhørighet. Landet foretrekker å glemme sin fortid ? forsøket på å utarbeide en felles lærebok i historie ble nylig gitt opp.

Posted on



I Libanon er avgrunnen mellom sunnier og sjiaer dypere enn noensinneStøtteerklæringene strømmer inn, fra Saida i sør, Bekaa-dalen i vest, Tripoli i nord og ulike deler av Beirut – samt fra alle veldedige og sosiale organisasjoner, Den sunnimuslimske liga og journalister. Alle hyller hemningsløst den nyvalgte og hans ønske om å videreføre sin fars arbeid. Dette er mannen som kan lede Libanon til en bedre fremtid.
I reneste sovjetstil kverner tv-skjermen ut lovprisninger, mens kommentatoren gleder seg over den massive oppslutningen om «familien»s avgjørelse om gi seg selv en ny leder. En gruppe parlamentarikere, flankert av flere tidligere ministere, sverger troskap til det nye overhodet. I dagene som følger får han audiens hos Jacques Chirac i mer enn en time, og ønskes deretter velkommen på George W. Bushs ranch, sammen med den saudiarabiske kronprinsen Abdullah.

Hvem er så denne høyvelbårne frelseren? En nesten helt ukjent mann med en kortfattet biografi, presentert av den franskspråklige avisen L'Orient-Le Jour som «spesialisert innen telekommunikasjon». Vi snakker om 35 år gamle Saad Hariri, sønn av den drepte tidligere statsministeren Rafik Hariri, som nylig ble utpekt som sin fars etterfølger. Han er utdannet ved Georgetown-unversitetet i Washington, og har vært generaldirektør i Saudi Oger, et selskap med omsetning på to milliarder dollar og 35 000 ansatte. Han er sunnimuslim og har nære bånd til den saudiarabiske kongefamilien, spesielt prins Abdul Aziz Bin Fahd, kongens innflytelsesrike yngstesønn. Hvilke politiske kvalifikasjoner har Saad Hariri? Ingen ser ut til å være opptatt av det. Det er ikke et parti eller en organisasjon som har utnevnt ham til leder. Det er «familien» – et begrep som ikke blir oppfattet som noe negativt – som gjennom en offisiell meddelelse opplyste folket om sin avgjørelse. Den er todelt: For det første skal Hariris enke, Nazek Hariri, overta «overoppsynet med og ledelsen av alle velgjørenhetsorganisasjoner som Libanons martyr var beskytter for». For det andre skal sønnen Saad overta «det historiske ansvaret for og ledelsen av alle nasjonale og politiske saker, for å videreføre den nasjonale gjenoppbyggingen på alle plan.»
I en tid da man proklamerer at et «nytt og demokratisk Libanon» er født, er det ingen som uttrykker den minste forbauselse over denne føydalistiske arvefølgen. Ei heller er det noen som spør hvorfor søsteren til den avdøde, Bahia Hariri, blir forbigått – selv om hun er en parlamentariker som har spilt en sentral rolle i demonstrasjonene etter drapet på broren.
Saad Hariri har forsikret journalistene som lovpriser ham om at «ingenting vil forandre seg. Jeg kommer til å føre videre alt min far gjorde, og vi vil fortsette hans arbeid når det gjelder informasjonsvirksomhet og sosiale organisasjoner.»1 Denne bemerkningen har fått flere til å trekke på smilebåndet, i og med at alle de viktigste mediene og de fleste innflytelsesrike journalister fikk sjenerøse pengebidrag fra Rafik Hariri.
Et merkverdig paradoks: I et land der nesten 200 000 syriske soldater var utstasjonert, disponerte mediene en frihet som er ukjent i resten av den arabiske verden – ikke minst de landene som nå gjør seg til «faddere» for den demokratiske overgangen i Libanon, nemlig Egypt og Saudi-Arabia. Men det fantes noen strengt forbudte temaer for media: rollen til syriske og libanesiske sikkerhetstjenester, Rafik Hariris virke og formue, samt hans ansvar for de sosiale og økonomiske problemene i landet, fremfor alt Libanons bunnløse gjeld. Bare det første av disse tabuene er foreløpig opphevet.
Alle proklamerer høyt og tydelig at Libanon nå en gang for alle har overkommet sine interne splittelser. I løpet av noen måneder gikk begivenhetenes gang så fort at man fortsatt ikke helt har forstått hva som skjedde. Ballen begynte å rulle i slutten av august 2004, da Syrias president Bashar El-Assad besluttet å forlenge mandatet til sin fremste allierte i Libanon, president Emile Lahoud.
Diktatet fra den syriske presidenten overrasket til og med Damaskus' nærmeste allierte, som ikke ble informert før i siste øyeblikk. I 1995 forlenget en lignende prosedyre regjeringsperioden til Libanons president Elias Hrawi med tre år uten at det skapte sterke reaksjoner, verken nasjonalt eller internasjonalt.
Men den regionale og internasjonale situasjonen har endret seg, og Frankrike og USA bestemte seg for å sette foten ned. Allerede 2. september vedtok FNs sikkerhetsråd med det påkrevde flertallet (9 av 15 stemmer) resolusjon 1559, som beordrer uttrekning av syriske tropper fra Libanon og avvæpning av militsene i landet (underforstått Hizbollah og væpnede palestinske grupper). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver