Avhengig av internasjonal solidaritet

Tidlig om morgenen i Villa Nueva, en forstad til Guatemala by, stiller de kvinnelige gateselgerne seg opp ved inngangen til eksportfirmaene i frisonen, de såkalte maquila-fabrikkene.¹ Bøyd over de rykende grytene, venter de beskjedne handelskvinnene på at busser stappfulle av arbeidere skal komme. Arbeiderne som stiger ut av bussene, de fleste av dem unge kvinner, kommer fra fattige områder, men de er alltid velkledde. Noen stopper og spiser i stillhet en bolle varm maisgrøt, før de skynder seg inn til plassen sin. Så fort de er innenfor, stenger vekterne fabrikkdørene etter dem.
I Guatemala og resten av Mellom-Amerika kom maquilas-boomen på 1990-tallet. Freden var på vei tilbake etter mer enn et tiår med borgerkrig, både i Guatemala, Nicaragua og El Salvador. Nærheten til USA, lavere lønnsnivå enn i Mexico og usedvanlig store skattefordeler, gjorde regionen spesielt attraktiv for utenlandske klesfirmaer.² I tillegg har de mellomamerikanske landene siden 1984 hatt mulighet til å eksportere klær til USA nærmest uten restriksjoner.
Mange asiatiske selskaper etablerte seg i Mellom-Amerika i denne perioden, for å skaffe seg lettere adgang til det amerikanske markedet. Direkte eksport fra Asia var fortsatt begrenset av kvotebestemmelser. Samtidig ble landbruksindustrien rammet av prisfallet på kaffe og andre eksportvarer, og ble pålagt strukturtilpasningsprogrammer av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. I løpet av 90-tallet gikk altså Mellom-Amerika fra å være landbruksdominert til å bli «maquilera».
Rundt 350 000 arbeidere, tre fjerdedeler av dem kvinner, jobber i dag i maquila-sonene i Mellom-Amerika. Denne sektoren står for 59 prosent av den samlede eksporten i El Salvador, 47 prosent i Honduras, 58 prosent i Nicaragua og 18 prosent i Guatemala. Regjeringene i disse landene betegner frisonene som en motor for den regionale utviklingen.³ Likevel tilfører sektoren ikke landenes nasjonale økonomi stort: råvarene blir importert og i og med at maquila-bedriftene ikke betaler skatt, bidrar de overhodet ikke til statens inntekter. Hva arbeidsplassene angår, er de både ustabile og dårlig betalt.
Etter at kvotebegrensningene på tekstileksport til Europa og USA ble opphevet 1. januar 2005, fremstår konkurransen fra Kina som en trussel for maquila--sonene i Mellom-Amerika. I hovedkvarteret til arbeidsgiverorganisasjonen Vestex i Guatemala by, hersker likevel en forsiktig optimisme: «Vi kan ikke konkurrere med Kina på lønnskostnader,» medgir Carla Caballeros, «men Guatemalas geografiske plassering er fortsatt et stort fortrinn, og bedriftene har kommet langt i å legge om til "full pakke" [at ett og samme selskap står for flere deler av produksjonsprosessen]. I motesektoren blir leveringsfristene kundene pålegger oss, stadig kortere, og derfor er rask adgang til markedet og høy reaksjonsevne blitt helt avgjørende.» Tiden fra bestilling til levering av ferdig produkt til USA, er to måneder for selskaper i Asia, men bare to uker for en maquila i Guatemala.
Fordelen med nærhet til markedet er imidlertid ikke nok, klager Caballeros: «Regjeringen må hjelpe oss med å gjøre landet attraktivt for utenlandske investorer. For eksempel ved å myke opp tollrestriksjonene som gir Guatemala et handikap i forhold til de andre landene i regionen.» I nabolandet El Salvador er det imidlertid høye strømpriser selskapene klager over. Visepresident Vilma Escobar har i den anledning gått inn for å en «reduksjon av satsene og investeringer i vannkraft.»⁴

Plan Puebla Panamá (PPP) handler nettopp om å bygge flere titalls vannkraftanlegg over hele Meso-Amerika [omfatter det sentrale og sørlige Mexico og det nordlige Mellom-Amerika] og et regionalt elektrisitetsnett.⁵ Planen blir presentert som et prosjekt for bærekraftig utvikling, men handler først og fremst om å legge til rette for frihandel, uten sosiale eller økologiske hensyn.
«Alt som bidrar til å forbedre kvaliteten på infrastrukturen og tjenestene som tilbys de utenlandske selskapene, kan bare ha positiv innvirkning på deres etablering i regionen,» sier Carla Caballeros. Hun mener imidlertid at det viktigste er ratifisering av frihandelsavtalen for Mellom-Amerika (CAFTA), som knytter regionen økonomisk til USA. Avtalen er allerede ratifisert av El Salvador, Honduras og Guatemala (men foreløpig ikke vedtatt av den amerikanske kongressen). CAFTA har møtt motstand fra folkelige organisasjoner i regionen.
Avtaleteksten inneholder riktignok et kapittel om arbeidsrettigheter – noe som først skyldes press fra fagbevegelsen i USA. Carla Caballeros understreker for øvrig at «forholdet mellom lønnstakere og arbeidsgiver er avgjørende når de fremste merkevareselskapene skal avgjøre hvilket land de skal etablere seg i og hvilken bedrift de ønsker å samarbeide med. Alle maquilas er forpliktet til å respektere adferdskodeksen («code of conduct») som de pålegges av sine kunder, og arbeidsforholdene i disse bedriftene samsvarer ikke lenger med det bedrøvelige bildet som har kommet frem i media.»⁶
I USA har faktisk holdningskampanjer overfor forbrukerne om arbeidsforholdene i maquila-fabrikkene, kombinert med press fra fagbevegelsen, tvunget de fleste store selskapene (GAP, Liz Claiborne, Nike, Reebok, osv.) til å innføre en adferdskodeks – noe som umiddelbart er blitt brukt som salgsargument. Selskapene må heretter forsøke å få underleverandørene sine til å fremstå i et mer fordelaktig lys.
Det nyeste påfunnet fra den guatemalanske arbeidsgiverorganisasjonen, Vestex, for å forbedre imaget til maquila-sonene, er Systemet for alternativ konfliktløsning (RAC), som foreløpig er på forsøksstadiet. Det går ut på at Vestex selv skal utdanne «uavhengige» meglere som skal kunne gripe inn på et tidlig stadium og «hindre en lang og kostbar prosess der arbeidstilsynet og domstolene kobles inn,» ifølge Carla Caballeros.
David Morales i fagforbundet Festras, det eneste som er representert i maquila-fabrikkene, er ikke begeistret for dette. Han ser på RAC som «et skritt i retning privatisering av rettsvesenet», og spør forarget: «Hvordan kan man opptre både som dommer og part i saken?» (…)