/

Ekspertenes uttalelser

Det dreier seg egentlig om å uttrykke en politisk overbevisning under dekke av vitenskapelig autoritet. Men kan man henvende seg til dagens franske velgere på samme måte som til bøndene på 1800-tallet? Hovedårsaken til at dagens ekspertuttalelser, og med dem de aller fleste kommentarartikler, blir inneffektive, er nok den utpregede bruken av autoritet for å påtvinge meninger.

Å «spjåke seg til som en journalist» ble en gang i tiden oppfattet som negativt i både politiske kretser og universitetsmiljøer. I dag løper professorene ved Instituttet for Statsvitenskap («Sciences Po») og andre elitistiske undervisningsinstitusjoner i Paris fra det ene studio til det andre, gir intervju på intervju og skriver artikkel etter artikkel.
Politikeren Charles de Rémusat som begynte sin karriere som journalist tidlig på 1800-tallet fortalte at han hadde lagt seg til «denne nye vanen som går ut på å snakke om alt» i avisen Le Globe. I våre dager er dette så utberedt at vi ikke lenger reagerer på det. Men fra pressens regelmessige medarbeidere venter vi derimot ekspertise. Og likevel holder de ofte et argumentasjonsnivå som ikke er særlig annerledes enn det man kan høre på en hvilken som helst lokal kafé. Skjønt ordgyteriet skaper ikke særlig støy, for de sier omtrent det samme alle sammen. Det var selvfølgelig ikke en tilfeldighet at nesten alle forsvarte et «ja» til grunnloven, for de var utvalgt på grunnlag av sin forbindelse med de store politiske partiene eller som et resultat av planlagte avtaler og omgang med likesinnede.
Det blir ikke plass til empirisk forskning eller streng metode når man skal snakke så mye. Våre eksperter er eksegeter. De tolker retten, tekster, opinionen og tall med intuisjon og uten kontroll. De tar små hensyn til vitenskapsteori eller kritisk tenkning, og de er heller ikke redde for å gjenta seg, komme med banaliteter eller dumheter. Men så skjer det at de blir avslørt.
Michel Rocards tidligere rådgiver Guy Carcassonne, professor i juss ved Universitetet i Paris X Nanterre og lederskribent i ukeavisen Le Point, var å se på mange scener i kampen for et «ja». Blant annet deltok han i en diskusjon med Marie-France Garaud på radiostasjonen LCI, 26. mai 2005, der hun stod klar med en ondskapsfull felle, nemlig en grundig studie av en av hans egne artikler: «Jeg ble svært overrasket over din siste artikkel i Le Point 1 , men den paragrafen retter seg jo til Rådet [Ministerrådet],» sa journalisten. «Ja, det ble litt problematisk, jeg innrømmer det,» svarte professoren flaut, og nevnte noe om korrekturlesning. Vi kan kanskje oppfordre hans studenter til å argumentere på samme måte når det blir problematisk ved neste eksamen.

Luc Ferry, filosofen som ble utdanningsminister etter intriger og artikler i Le Point, som til slutt overbeviste statsminister Jean Pierre Raffarin om at han forstod filosofi, har reklamert for sine bøker i mange programmer. «Det franske samfunnet er sykt», forklarte han på LCI etter folkeavstemningen, hvilket skal begrunne opprettelsen av det nye Rådet for samfunnsanalyse (Conseil d’analyse de la société) der han er formann mot en godtgjørelse på 1800 euro. «Fire millioner mennesker i Frankrike lever på minimumstrygd for arbeidsløse (RMI),» påstod han. Men programlederen foreslo at det egentlige tallet nok er noe lavere. «Nei», svarte den tidligere ministeren, som mente å ha lest dette i Le Monde. «Men hvis det ikke er fire, så er det rundt tre og en halv. Det ligger i hvert fall der omkring». Etter at programlederens medarbeider hadde sjekket ble det riktige tallet opplyst: 1 189 000. Formannen i Rådet for samfunnsanalyse unnskyldte seg og fortsatte. Fire millioner skulle illustrere sakens alvor. Er det færre? «Akkurat det endrer jo ikke innholdet i ditt argument,» mente programlederen. Luc Ferry har alltid hatt en viss forrakt for sosialfag. Så hva betyr det vel å ta feil med to eller tre millioner.
I sine innlegg på radiokanalen France Culture under valgkampen forsvarte Olivier Duhamel en grunnlov han selv hadde vært med på å utarbeide. Som tidligere representant for sosialistene i Europaparlamentet, professor ved Instituttet for Statsvitenskap, redaktør av tidsskriftet Pouvoir og ansvarlig for de årlige kommentarene til resultatene fra Institutt for markeds- og meningsmåling (SOFRES), burde vi kunne vente grundige tolkninger fra hans side. Og likevel må vi undre oss over hvordan han i 2005-utgaven av L’État de l’opinion har kommet frem til at «i motsetning til de mest utbredte klisjeene, finner man ingen motstand mot den europeiske grunnloven blant samfunnets laveste klasser.»2 Uheldigvis for ham viste velgermassen det helt motsatte.
Professor i statsvitenskap ved Instituttet for Statsvitenskap, Dominique Reynié, som blant annet også arbeider for avisen Le Figaro og i-télévision, viser, på sin side, en så å si total inkompetanse. Som selvoppnevnt valganalytiker tilfredsstiller han ingen av de kravene som vanligvis stilles ved slike analyser. Han nøyer seg med å vise noen få valgresultater innenfor partiene, men kommer aldri med resultatenes fordeling blant de forskjellige sosiale kategoriene og aldri tverrsnittstudier. Han drøfter ikke, men trekker bare raske og ideologisk pregede konklusjoner. «Franskmennene har enda en gang uttrykt sin redsel . Frankrike nekter hårdnakket å delta i den postindustrialiserte verden,» kunne vi nylig lese i en av hans mange artikler.3
Det er selvfølgelig nytteløst å skulle forklare denne professoren i statsvitenskap hvilke grunnregler som gjelder for vitenskapelig analyse. Men man må derimot ha lov til å undre seg over journalistenes dømmekraft som faktisk aksepterer denne lettsindigheten, særlig dersom man opprinnelig trodde at de først og fremst var interessert i virkelig kunnskap. Slik vitenskapelig armod kan jo ikke skjule at det egentlig dreier seg om å uttrykke en politisk overbevisning under dekke av vitenskapelig autoritet. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0