Jurist, filosof og nazist



Carl Schmitt:«Det at fascismen forakter all form for valg er ikke antidemokratisk, men antiliberalistisk, og et resultat av følgende eksakte kunnskap: Nåtidens personlige og hemmelige avstemningsmetoder […] holder folket som enhet borte fra den offentlige sfære […] og innskrenker dannelsen av en politisk vilje til en anmodning om individuelle, personlige og hemmelige viljer, med andre ord, til massens ukontrollerbare higen og resentiment. […] Å identifisere demokratiet med personlig, hemmelig stemmeavgivning er det 20. århundres liberalisme, ikke demokrati.»
«I dag er det tyske folk igjen et folk, også rent juridisk. Etter lovene av 15. september er det tyske blod og den tyske ære igjen blitt grunnlaget for vår rettsvitenskap.»
Det er vel ikke nødvendig å understreke at Carl Schmitt (1888-1985), forfatteren av disse linjene, tegnet medlemskap i NSDAP i 1933, at han var formann for Den nasjonalsosialistiske forening for tyske jurister, at han deltok blant toppene i tysk rett under Det tredje rike eller at han, i sin eneste omtale av folkemordet, brukte ordet «krigsforbrytelser» i 1963, for at leseren skal forstå at det dreier seg om en teoretiker fra det ekstreme høyre. At Alain de Benoist skriver forordet til Schmitts tekster – hvilket han da også har gjort – kommer vel ikke til å interessere flere enn medlemmene i denne begrensede kretsen. Men det finnes faktisk også en «venstrefløy som godtar Schmitt»1. Og tankene hans har innflytelse på dagens politiske og intellektuelle debatt, enten det innrømmes eller ikke. Vi er altså konfrontert med det samme, helt avgjørende spørsmålet som i tilfellet Heidegger, som Schmitt selvfølgelig kjente og hadde åndsslektskap med: Var hans støtte til nazismen en «detalj», en tilfeldig ulykke, eller var den i overensstemmelse med de ideene han utviklet i sitt verk? Og dersom det er slik, blir det neste logiske spørsmålet: «Hvordan forstå den tiltrekningskraften hans tanke har på intellektuelle venstreorienterte miljøer?» for å sitere Yves Charles Zarka.2
Interessen for Carl Schmitt har de siste femten årene kommet tydelig til uttrykk gjennom kommentarer til og oversettelser av hans tekster. I dag foreligger tre nye essays som ettertrykkelig bidrar til større klarhet på dette området. Det beste er å lese dem alle tre. David Cumins bok er en omarbeidet doktoravhandling i offentlig rett og politisk analyse3 som redegjør for Schmitts politiske og intellektuelle utvikling, blant annet ved å beskrive hvilket miljø han fikk sin utdannelse i. Yves Charles Zarka kommenterer to tekster der Schmitt rettferdiggjør Nürnberglovene, og fremhever hvor viktig det er å undersøke Schmitts «teoretiske gyldighetsprosedyre». Og Jean-François Kervégan, i en bok fra 1992 som nå er kommet med ny bibliografi, 4 konfronterer Schmitt med Hegel, og åpner for skarp refleksjon om politisk filosofi fra Rousseau til Habermas, fra tanken om naturretten til oppfatningen om historiens formål. De tre essayene krever konsentrert lesning, men det er verdt anstrengelsen, for når alt kommer til alt er det ekstremt viktig for oss alle at vi ser nærmere på hvordan det egentlig står til med demokratiet, med det offentlige og med de stadige forsøkene på å «overskride» dette res-publica. Carl Schmitts verker handler nettopp om dette.

Carl Schmitt var først og fremst jurist og spilte en viktig rolle også under Weimar-republikken. Han var særlig opptatt av rettsvitenskapens politiske innhold og forkastet med andre ord, slik Jean-François Kervégan understreker, «den abstrakte separasjonen mellom rettsvitenskap og politikk». «Loven, i ordets politiske betydning, er en konkret vilje, et påbud og et uttrykk for myndighet,» skrev han. Det er avgjørelsen, ikke normen som skal være grunnlaget. Begrepenes allmenngyldighet er altså, ifølge Schmitt, ikke annet en tom abstraksjon som støtter seg til en rasjonalisme utelukkende for å unngå avgjørelsen og det konkrete, dvs. alle valgs historisitet. Rettsstaten er for Schmitt ikke annet enn en borgerlig rettsstat der målet er å innstifte det borgerlige ideal: «Liberalismen, i ordets politiske betydning, har som mål å oppløse den metafysiske sannhet i diskusjon. Den har gjort rådslagning og middelmådig forsiktighet til sin essens i håp om å omgjøre den endelige konfrontasjonen, avgjørelsens blodige kamp, til parlamentarisk debatt.» «Bare den politikk som skiller mellom venn og fiende kan inneholde politiske handlinger og motiver. I en slik politikk bygger bedømmelsesgrunnlaget på identifikasjonsprinsippet, ikke på en fullstendig eller inkluderende forståelse.» Vel. Fienden er altså en del av politikkens essens, og i siste instans «en som fysisk må elimineres.» (Carl Schmitt).
Derfor kan folkemord omtales som «krigsforbrytelser» og nazismen som «modernitetens onde» slik Schmitt gjorde i 1963. For «staten er ikke en abstraksjon, den er folkets politiske fellesskap.» Internasjonal rett kan ikke baseres på «prinsippet om at forskjellige folk skal respektere hverandres særtrekk». Og for det tyske folk er jøden bildet på fienden. Og totalitarismen ble grunnlagt av opplysningstidens filosofer som angrep mytene, troen og tradisjonen med sin systematiske tvil, og som endte opp med å kjøre, blant annet seg selv i senk.
Disse betraktningene, som støtter seg til Hobbes, Donoso Cortes og Bakunin, bygger selvfølgelig på overbevisninger det ikke er nødvendig å understreke: Carl Schmitt var katolikk og tilhenger av en «pessimistisk antropologi» i motsetning til den «optimistiske antropologi» han mente opplysningstiden representerte (mennesket er av naturen godt). Han var nasjonalist og forvisset om at det tyske folk satt inne med en spesiell sannhet og hadde en spesiell oppgave. Han hatet det liberale Vesten like mye som han hatet ateismen, som hadde vært støpeskje for mange forskjellige terrorregimer. Han var motstander av reformasjonen, av romantikken, av revolusjonen (han leste Bonald5) og selvfølgelig av marxismen. Og han utviklet en logikk som både inkluderer en antiborgerlig «intensitetens aksiologi «, i følge David Cumin, og den oppfatning at det sosiale spørsmål ikke kan skilles fra det nasjonale. Hans støtte til nazismen var slett ikke uttrykk for opportunisme.

La oss forsøke å forstå hvorfor han har fått så stor innflytelse. Det er mulig at hans måte å snu rundt på «modernitetens nøkkelbegreper» – demokrati, sosialisme, revolusjon, utvikling – får en viss respons i det vage ubehaget som preger vår tid og som nærer seg på kritikk av demokratiets innholdsløshet og av en utvikling som ser ut til å gå bakover. Det er også mulig at menneskerettighetene som i vår samtid er utvidet til kravet om respekt for den andre, for den andres særegenhet, individualitet og så videre, kanskje finner et visst medhold i Schmitts aversjon mot abstraksjon og begrepenes allmenngyldighet. Det er dessuten klart at hans dobbelttale og bruk av konsepter og bilder bidrar til en stil der «rasjonelle kategoriske og febrilske apokalyptiske elementer blandes sammen», som David Cumin sier. Hans kodede ordbruk deltar også i en forskning som, ifølge ham selv «må gjennomføres på vei mot mytene» på samme måte som dagens «spirituelle» vandring blant gnose og hemmeligholdelse (arcanum er et av Schmitts favorittord) også søker å «overskride» det rasjonelle. Ifølge Yves Charles Zarka har et misforstått sammenfall mellom diverse kritikker (for eksempel av den borgelige rettsstat), en søken etter «skjulte» sannheter, samt den unge Walter Benjamins brev til Schmitt angående hans avhandling om det tyske barokke teater, bidratt til renvaskingen. Den første franske oversettelsen av Ex Captivitate Salus som Schmitt skrev etter Hitlers fall og av-nazifiseringen ble «renset».
Vi trenger nå et verk – kanskje det blir Yves Charles Zarkas’ Contre Carl Schmitt (Mot Carl Schmitt)6 – som tar for seg spørsmålet om hvordan Schmitts kritikk av liberalismen kan ha blitt oppfattet som en oppfølging av Marx’. Vi håper på en analyse av Schmitts briljante retoriske metoder – en frigjørende hjelp vi utvilsomt vil komme til å trenge i mange sammenhenger.
Men i mellomtiden forblir disse tre essayene meget verdifulle påminnelser i en tid der sansen for manipulerende retorikk er stor og der de absolutte begrepers sannhet forkastes. La oss hente frem igjen opplysningstidens filosofer og holde opp med å tro at en «stor intellektuell» ikke kan ha vært en overbevist nazist. Til dette formål vil vi måtte se svært nøye på hvilket «verdenssyn» den store intellektuelle faktisk la til grunn, implisitt eller ikke, for utviklingen av hele sin teori.




2 Se Yves-Charles Zarkas bok Un détail nazi dans la pensée de Carl Schmitt. La justification des lois de Nuremberg du 15 septembre 1935 (Den nazistiske detalj i Carls Schmitts tanke. Rettferdiggjørlse av Nürnberglovene av 15. september 1935) etterfulgt av to tekster av Carl Schmitt satt til fransk fra tysk av Denis Trierweiller. PUF, Paris.
3 David Cumin, Carl Schmitt. Biographie politique et intellectuelle (Carl Schmitt, en politisk og intellektuell biografi). Le Cerf i serien Passages.
4 Jean-François Kervégan, Hegel, Carl Schmitt. La politique entre spéculation et positivité. (Hegel og Carl Schmitt. Politikk mellom spekulasjon og positivitet) PUF i serien Quadrige.
5 Louis de Bonald (1754-1840) fransk filosof og forfatter. En av hovedrepresentantene for de kontrarevolusjonære. Motstander av Jean-Jacques Rousseau (overs. anm.).
6 Kommer på forlaget PUF.



1 Se Jacob Taubes bok En divergent accord. A propos de Carl Schmitt, oversatt til fransk fra tysk av Philippe Ivernel, med forord av E. Stimilli. Rivages poche i serien Petite bibliothèque, 2003.