Norsk proteksjonisme?

Norge har ingen tradisjon for bygg signert ledende internasjonale arkitekter. I hovedstaden finnes bare ett verk signert en internasjonal stjernearkitekt: USAs ambassadebygg tegnet av Eero Saarinen i 1959.
Norge har manglet vågale og visjonære private byggherrer med interesse for internasjonal byggekunst. Vi har heller ikke hatt politikere som har sett det som en sentral oppgave å skape arkitektur i verdensklasse, slik for eksempel franske presidenter har gjort. Norge har verken hatt midler eller dristighet til å innlemme store internasjonale aktører i våre arkitektkonkurranser. Det lengste vi har strukket oss til har vært å invitere nordiske naboer, noe SAS-hotellet i Oslo (Jan Lunding, 1975), Oslo Konserthus (Gösta Åbergh, 1977) og Grieghallen i Bergen (Knud Munk, 1978) vitner om.
– Vårt arkitektursyn var lenge preget av vår husmannsmentalitet. Vi var et lite, fattig land i utkanten som hadde liten interesse for hva som skjedde på den internasjonale arkitekturarena, sier Ulf Grønvold, leder for arkitekturavdelingen ved Nasjonalmuseet for kunst, til norske Le Monde diplomatique.

På slutten av 90-tallet ble Norge pålagt å vende blikket ut. EØS-regelverket fra 1997 krever at konkurranser over en viss økonomisk verdi skal lyses ut internasjonalt.1 Dette har ført til at vi i de siste årene har fått mange internasjonale arkitekter blant deltakerne.
Men vi har også sett at den internasjonale utlysningen ikke nødvendigvis gir internasjonale vinnere (se tabell). Tendensen er at nordmenn kåres som vinnere. Det kan ha mange forklaringer. En årsak er at internasjonale arkitektkontorer ikke når opp under prekvalifiseringen til konkurransene. De fleste konkurransene som lyses ut internasjonalt er begrensede. Det vil si at kontorer må søke før de innbys til å konkurrere i den begrensede konkurransen. Og utvelgelsen forut for konkurransen er ikke anonym. Ifølge konkurransesekretær i Norske arkitekters landsforbund (NAL) Per Rygh velger man ofte bort de internasjonale bidragene, selv om disse er kvalitativt gode:
– Det ligger en proteksjonisme i dette. Byggherrene ønsker først og fremst trygghet når byggeprosjekter skal realiseres. Det gir en forutsigbarhet dersom vinneren er norsk, at man vet at alle parter behersker språket og kjenner til norsk byggekultur. Det skyldes nok at vi mangler mot og at vi ikke tør å satse på det ukjente. Et godt samarbeidsforhold er absolutt viktigste faktor for utvelgelse, sier Rygh til Le Monde diplomatique.
Et annet punkt er at konkurransespråket ofte er på norsk. I mange konkurransetekster heter det derfor at forespørsel om deltakelse skal være på norsk eller skandinavisk, og at forespørsel om andre språk vil bli avvist. Man har likevel i noen få konkurranser åpnet opp for engelsk i tillegg til norsk som søkerspråk, som i konkurransen om Stavanger konserthus, Vestbanen og næringsbygg i Bjørvika (pågående konkurranse). Man velger helst å gjøre dette i konkurranser hvor man antar at den internasjonale deltagelsen vil være stor. Men praksisen er vilkårlig, og det finnes ingen regler som bestemmer når man skal åpne opp for engelsk. At konkurranse- og prosjekteringsspråket skal være på norsk gir norske arkitektkontorer automatisk en fordel. De internasjonale kontorene må derfor samarbeide med norske kontorer. Ifølge sjefsarkitekt i Statsbygg, Ingrid Hildrum, er dette av sikkerhetshensyn:
– Det kreves at samtlige aktører må dokumentere at de kan gjennomføre prosjektet på norsk. I store prosjekter som Operaen åpnet vi opp for engelsk som søkerspråk fordi vi regnet med at norsk ville virke begrensende. På ett eller annet tidspunkt vil byggesaken likevel måtte foregå på norsk. Vi må derfor sikre oss at aktørene har rette språkkunnskaper. Vi kan ikke gjøre det annerledes. Oppstår det misforståelser underveis om millionkontrakter vil det være ødsel med skattebetalernes penger, sier Hildrum til Le Monde diplomatique.
– Det er også et spørsmål om hvem som skal ha handikappet her, sier arkitekt og prosjektleder Per Axel Larsen i Statsbygg.

En tredje årsak til at de internasjonale diskrimineres, kan være at anonymiteten ikke ivaretas under konkurransene. Det heter i NALs konkurranseregler at utkastene skal være anonyme under juryering. Men i konkurranser som åpner opp for både engelsk og norsk vil ikke kravet om anonymitet ivaretas fullt ut. Her vil det være mulig å skille de norske fra de utenlandske. Ifølge stipendiat Mari Lending ved AHO var dette tilfellet i konkurransen om den norske operaen:
– Selv om åpningen for to språk signaliserte at man ikke nødvendigvis var ute etter en norsktegnet opera, var det likevel i strid med anonymitetsidealet. Det var påfallende at norsk tekst etablerte et skille mellom norske og utenlandske arkitekter i konkurransen, sier Lending til Le Monde diplomatique.
Om man ville beholde absolutt anonymitet kunne man valgt engelsk som eneste fellesspråk for å unngå spekulasjoner om forfordeling. Man kunne unngå tospråklighet – som for eksempel i den pågående konkurransen om næringsbygg i Bjørvika. Tendensen er at byggherrer ofte foretrekker de norske for å garantere trygghet:
– Dette er ikke noe vi vil endre. Og det hender jo motsatt at norske kontorer presenterer utkastet på engelsk, sier Hildrum. Ifølge en anonym kilde i Statsbygg hender det at de utenlandske avslører seg gjennom dårlige oversettelser. Om engelsk som konkurransespråk hadde vært en konsekvent praksis, ville det trolig vært vanskeligere å avsløre aktørenes nasjonalitet.
Det er heller ikke til å unngå at juryen kan kjenne igjen de norske bidragenes karakteristiske byggestil. Arkitekt Magne Magler Wiggen har sittet i flere juryer:
– I prinsippet er det en anonym vurdering i konkurransene. NAL er konkurransesekretær og overholder dette strengt, vi kan ikke identifisere deltakerne med navn. Men dersom man er litt oppdatert i feltet vil man lett kunne kjenne igjen enkelte kontorers karakteristiske strek, utforming og oppslag. På denne bakgrunn kan en si at man vet hvem som velges, og at dette nettopp kan være i de norske deltakernes favør. I operakonkurransen kjente f.eks «alle» igjen Snøhettas og Stein Halvorsens bidrag (3. plass) da de ble utstilt før premieringen, sier Wiggen.
Kjennskap til arkitekters stil er ikke til å unngå. Det er naturlig at norske jurymedlemmer kjenner igjen sine landsmenn. En mulig årsak til at de norske deltakerne favoriseres, er at det er få internasjonale medlemmer i juryene for de store arkitektkonkurransene. Eksempelvis vakte det oppsikt at juryen for «verdenskonkurransen» om den norske operaen bare hadde nordiske medlemmer. Ifølge prosjektleder Jannicke Hovland i Statsbygg er dette avgjørende for den internasjonale deltagelsen:
– Juryens sammensetning har enorm betydning for søkerne. En nordisk jury gir et signal om at man ønsker nordeuropeisk deltagelse. I konkurransen om Vestbanen ville vi sikre oss deltakere fra flere land, og oppnevnte derfor to jurymedlemmer fra Frankrike og Tyskland, sier Hovland.
Vestbanen er et unntak. Som regel er det kun nordiske jurymedlemmer i de store konkurransene. Ifølge Lending fikk den nordiske juryen i konkurransen om operaen muligens konsekvenser for deltakerinteressen:
– Så vidt jeg husker verserte det rykter om at enkelte utenlandske arkitekter ikke deltok i konkurransen fordi juryens sammensetning signaliserte et ønske om en norsk vinner.
Lov om offentlige anskaffelser påbyr at en tredel av juryen skal ha samme fagkompetanse som deltakerne. Men det finnes ingen regler for hvem som skal sitte i den. Rygh påpeker at de ønsker å bringe inn store jurystjerner i store konkurranser. Dette vil unektelig vil gi konkurransene et annet renommé:
– Vi tenker nå på aktuelle internasjonale jurynavn for konkurransen om Tullinløkka. Slik kan Nasjonalmuseet fremme sin internasjonale profil, sier han.

En annen begrensning er at juryspråket nesten alltid er på norsk eller nordisk. Vestbanen er eneste med engelsk som juryspråk blant de store konkurransene:
– Av bekvemmelighetshensyn velger vi å bruke nordisk, det er rett og slett greiest å slippe engelsk, sier Rygh.
Juryene har stor innflytelse på hvilket materiale som kommer inn ved arkitektkonkurransene, noe som bekreftes av Bård Helland, stipendiat ved AHO:
– Det er ingen hemmelighet at arkitekter ser på juryen før de tegner konkurranseutkastet. De kan kartlegge preferanser og holdninger ut i fra medlemmenes bakgrunn.
Ifølge Wiggen anser mange arkitekter konkurransene som etterutdanning hvor prosjektene vurderes av fagpersoner. Det vil derfor være viktig at det satt flere internasjonale tungvektere i juryene:
– Internasjonale jurymedlemmer gir oss muligheten til utvikling i et internasjonalt perspektiv. Vi både trenger og ønsker en slik utfordring, er Wiggens kommentar.
Men det er ikke bare fravær av internasjonale vinnere som hindrer nyskapende arkitektur i Norge. Norske konkurranseutkast preges av forventingene som legges i innbydelsen. Det er ofte premissene som stenger for radikale prosjekter. Konkurransetekstene etterlyser ofte funksjonelle løsninger og et fastsatt romprogram framfor et nyskapende og grensesprengende formuttrykk. Videre må arkitektkontorene dokumentere gjennomføringsevne med detaljerte utredninger for budsjettering og prosjektering. Dette gjør deltagelse enormt kostbart. Derfor ser man sjelden at Norges underskog av små og eksperimentelle kontorer deltar. Ifølge Wiggen kan de radikale slippes til med mer systematisk samarbeidspraksis mellom internasjonale og små nasjonale kontorer i konkurransene:
– Dette kan sikre en gevinst for begge. De små kontorene hjelper de store internasjonale inn på konkurransemarkedet samtidig som de internasjonale gjør det mulig for de små å markere seg. Et vellykket eksempel på dette er samarbeidet Space Group/OMA om Vestbanen.
Men hvorfor er det viktig at det bygges internasjonal arkitektur i Norge?
Ifølge Helland hevder mange at det er viktig å stimulere den norske arkitektstanden ved at de sikres mange av oppdragene:
– Problemet er at vi alltid har gjort dette, uten at det nødvendigvis har gitt et løft for norsk byggekunst. Arkitektene har muligens klart å utvikle en særegen norsk arkitektur, men det er ikke sikkert at det lenger er så ønskelig.
Helland påpeker at vi er et land med få mennesker:
– Det skjer mye interessant i utlandet. Dessverre er det slik at når norske arkitekter drar til utlandet og shopper ideer, blir det lett på våre premisser og lite forpliktende og krevende. Vi trenger konkurransen med de kvalitetene utenlandske kontorer har. I Sentral-Europa preges nasjonene av hverandre gjennom nettverk, utdannelsesinstitusjoner og konkurranser. Hvorfor skulle vi ikke være en del av denne prosessen? Vi blir fort isolerte fra de internasjonale diskusjonene. Men jeg har en mistanke om at dette ikke er et stort savn hos de fleste norske arkitekter.
Wiggen hevder at internasjonal arkitektur ikke bare vil utfordre den norske arkitektstanden, men også sette Norge på verdenskartet. Turister ville oppsøke kjente byggverk og dermed stimulere landets økonomi. Bygg som på samme tid er innovative både i form og funksjon utfordrer vår oppfatning av hva arkitektur kan være
Ifølge Wiggen er Norman Fosters Swiss Re headquarters i London et eksempel på hvordan noe som nærmest er et fremmedelement i bybildet kan bli et feiret ikon. Prosjektet er med sin science fiction-aktige form radikalt, men har blitt et skryteprosjekt politikerne profilerer seg med:
– Prosjektet er blitt akseptert blant publikum. Vi tåler nok mer enn bygningsmyndighetene vil ha det til. Når vi ser at nye former fungerer i bybildet øker vår toleranse for nye, ukjente prosjekter, sier Wiggen.
Han mener også at internasjonale arkitekter virker eksotiske i fremmede land, noe som øker bygningenes attraksjonsverdi:
– Jeg tror Snøhettas bibliotek i Alexandria virker vel så tillokkende fordi det er nordmenn som har bygget i Egypt, akkurat som at en danske, Jørn Utzon, tegnet operaen i Sydney. Jeg er ikke så sikker på at den norsktegnede operaen i Bjørvika vil få den samme effekten.

Bård Helland trekker spesielt fram tre arkitektkontorer som kunne ha utfordret arkitekt-Norge. Herzog & de Meurons utstillingshall i Barcelona viser en dristig og gjennomført materialbeherskelse som vi sjelden ser i et norsk prosjekt (se undersak).
Videre representerer arkitekt Saha Hadid et formspråk vi ikke ser i Norge. Helland framhever hennes særegne dekonstruktivistiske romforståelse inspirert av russisk suprematisme (kunstretning proklamert av Kazimir Malecich 1915.)
Et annet prosjekt til inspirasjon er et bygg for Christian Dior i Tokyo tegnet av arkitekten Kazuyo Sejima i 2003. Det forfinede uttrykket har røtter i japansk byggetradisjon og teknologi:
– Vi kan lære noe av hennes rendyrkelse og fokus på et konsekvent uttrykk, fordi norske bygninger ofte blander sammen uttrykk som bryter helheten ned. Arkitekten befinner seg på et nivå langt over norsk arkitektur. Slik presisjon er en interessant utfordring for oss nordmenn, sier Helland.
© LMD Norge

Herzog & de Meurons utstillingshall Forum Building 2004 i Barcelona har en klar trekantet hovedform svevende over bakkenivå, men er samtidig sterkt modellert med karakteristiske overflater og glassåpninger. Disse arkitektene er spesielt opptatt av materialenes atmosfære og betydninger. Ifølge Bård Helland, stipendiat ved AHO, er nordmenn mer konkrete og direkte i sin materialforståelse. Gjennom Herzog & de Meurons innovative og uvanlige behandlinger kunne vi som publikum fornye våre tidligere materialerfaringer. For eksempel er bygget dekket med blåmalt sprøytebetong som gir assosiasjoner til koraller. Vi ser noe som er kjent, men som likevel er annerledes. Overflatene er artistisk bearbeidet, men illuderer en naturlighet – en arkitektur som fanger opp en atmosfære framskaffet av uvant materialbehandling. Konseptet er enkelt, og utstillingshallen gir svar på økonomiske og funksjonelle behov:
– Norske arkitekter er ofte frustrert over for lave budsjetter og at funksjonelle krav overstyrer det artistiske. Dette prosjektet er egentlig svært rasjonelt og funksjonelt, men like fullt fungerer det sterkt på et rent artistisk nivå, nærmest som et gigantisk smykke, sier Helland.

Den norske opera (1999). 273 bidrag (fra alle verdensdeler)
240 bidrag fra 43 land. Vinner: Snøhetta, Oslo
Vestbanen (2002). 50 bidrag fra 15 land. Vinner: O.M.A. og Spacegroup, Oslo
Stavanger konserthus (2003). 102 bidrag fra 28 land. Vinner: Medplan arkitekter, Oslo
Norske ambassadørbolig, Sofia (2004). 87 bidrag fra 12 land. Vinner: PML arkitekter, Oslo
Nybygg på kunsthøgskolen i Bergen (2005). 63 bidrag fra 14 land. Vinner: Snøhetta, Oslo


Bygg for Dior, Sejima:
http://images.google.com/images?svnum=10&hl=en&lr=&q=sejima (god)


http://www.studio-international.co.uk/architecture/dior_omotesando_13_9_04.htm

Forum Barcelona, Herzog & de Meuron:
http://images.google.com/images?q=herzog+%26+de+Meuron&hl=en&lr=&sa=N&tab=ii&oi=imagest (god)
http://www.arcaid.captureweb.co.uk/feature.asp?JobNo=10783


http://www.suzfoto.com/one/one020_english.html

http://www.barcelona2004.org/eng/quees/donde/edificioForum.htm

saha hadid prosjekter: http://images.google.com/images?svnum=10&hl=en&lr=&q=zaha+hadid (god)

Norman Foster: http://www.fosterandpartners.com/internetsite/Flash.html

William Alsop, Fourth grace: http://www.skyscrapernews.com/4th_grace_alsop2.jpg

Selfbridges Birmingham, Future systems: http://www.future-systems.com/



1 Konkurranser med tjenestekjøp over 1,6 millioner skal lyses ut internasjonalt, nedfelt i Lov om offentlige anskaffelser < BR >