Norsk proteksjonisme?

EØS-regelverket fra 1997 krever at konkurranser over en viss økonomisk verdi skal lyses ut internasjonalt. Men tendensen er at nordmenn kåres som vinnere. Utenlandske arkitekter diskrimineres. Dette har flere årsaker. Konkurranse- og prosjekteringsspråket skal være på norsk, noe som automatisk gir norske arkitektkontorer en fordel. Dessuten er juryspråket nesten alltid på norsk eller nordisk. Og man velger ofte bort de internasjonale bidragene, selv om disse er kvalitativt gode. Utøver Norge på denne måten en stille form for proteksjonisme?

Norge har ingen tradisjon for bygg signert ledende internasjonale arkitekter. I hovedstaden finnes bare ett verk signert en internasjonal stjernearkitekt: USAs ambassadebygg tegnet av Eero Saarinen i 1959.

Norge har manglet vågale og visjonære private byggherrer med interesse for internasjonal byggekunst. Vi har heller ikke hatt politikere som har sett det som en sentral oppgave å skape arkitektur i verdensklasse, slik for eksempel franske presidenter har gjort. Norge har verken hatt midler eller dristighet til å innlemme store internasjonale aktører i våre arkitektkonkurranser. Det lengste vi har strukket oss til har vært å invitere nordiske naboer, noe SAS-hotellet i Oslo (Jan Lunding, 1975), Oslo Konserthus (Gösta Åbergh, 1977) og Grieghallen i Bergen (Knud Munk, 1978) vitner om. (…)