Revolusjonære etterdønninger

Femten år etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd ruller en ny revolusjonsbølge over Øst-Europa. Men vi burde være forsiktige med å overdrive den geopolitiske betydningen av disse revolusjonene

oktober 2005

Viktor Jusjtsjenko er ikke som andre revolusjonshelter. Han er ikke merket av årelang krigføring, og det finnes intet fotografi der han med halvlangt skjegg poserer med et kalashnikovgevær. Viktor Jusjtsjenko er en flott utseende mann – eller snarere: var en flott utseende mann, helt til etterretningsagenter forgiftet ham og ga ham et deformert ansikt. Han er økonom, var øverste sjef for Den ukrainske statsbanken, og statsminister i Ukraina fra 1999 til 2001. Han var også kandidat til presidentvalget i Ukraina i 2004, men sittende president Leonid Kutsjma hadde andre planer: Kutsjma ønsket daværende statsminister, Viktor Janukovitsj, som knapt mestrer det ukrainske språket, som sin etterfølger. Og da valgkomiteen tilskrev seieren av andre valgomgang til Janukovitsj, beskyldte opposisjonen makthaverne for valgfusk, og oppmuntret til protestaksjoner. Dette førte til demonstrasjoner der flere tusen ukrainere trosset den iskalde vinteren og ga liv til det som senere ble kjent som Oransjerevolusjonen. Etter valgfusk og massiv folkemobilisering opplevde Ukraina et ublodig, ikke-voldelig lederskifte, der en etablert elite erstattet en annen – Oransjerevolusjonen er prototypen på de nye «fargerevolusjonene».

Etter Serbia (2000), Georgia (2003) og Ukraina (2004), var Kirgisistan med det første landet i Sentral-Asia som felte et statsoverhode siden oppløsningen av Sovjetunionen. Demonstranter i harnisk på grunn av resultatene etter valget på ny nasjonalforsamling gikk til angrep på politistasjoner og administrasjonsbygg i byene Dsjabal-Abed og Osj i sør. Og dagen etter de første demonstrasjonene i hovedstaden Bishkek gikk folkemengden til angrep på president Askar Akajevs hovedkvarter, og presidenten flyktet i eksil. Ledere i tidligere sovjetstater (såkalte CIS-land) har en tendens til å tviholde på makten, selv om det må valgfusk til. Velgerne vil ha forandring, og når ingenting skjer, er den eneste måten å få til endring på å vise sin mistillit til makthaverne gjennom gatedemonstrasjoner. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal