Nord-Amerika

Revolusjonære etterdønninger

Femten år etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd ruller en ny revolusjonsbølge over Øst-Europa. Men vi burde være forsiktige med å overdrive den geopolitiske betydningen av disse revolusjonene

Posted on

Viktor Jusjtsjenko er ikke som andre revolusjonshelter. Han er ikke merket av årelang krigføring, og det finnes intet fotografi der han med halvlangt skjegg poserer med et kalashnikovgevær. Viktor Jusjtsjenko er en flott utseende mann – eller snarere: var en flott utseende mann, helt til etterretningsagenter forgiftet ham og ga ham et deformert ansikt. Han er økonom, var øverste sjef for Den ukrainske statsbanken, og statsminister i Ukraina fra 1999 til 2001. Han var også kandidat til presidentvalget i Ukraina i 2004, men sittende president Leonid Kutsjma hadde andre planer: Kutsjma ønsket daværende statsminister, Viktor Janukovitsj, som knapt mestrer det ukrainske språket, som sin etterfølger. Og da valgkomiteen tilskrev seieren av andre valgomgang til Janukovitsj, beskyldte opposisjonen makthaverne for valgfusk, og oppmuntret til protestaksjoner. Dette førte til demonstrasjoner der flere tusen ukrainere trosset den iskalde vinteren og ga liv til det som senere ble kjent som Oransjerevolusjonen. Etter valgfusk og massiv folkemobilisering opplevde Ukraina et ublodig, ikke-voldelig lederskifte, der en etablert elite erstattet en annen – Oransjerevolusjonen er prototypen på de nye «fargerevolusjonene».
Etter Serbia (2000), Georgia (2003) og Ukraina (2004), var Kirgisistan med det første landet i Sentral-Asia som felte et statsoverhode siden oppløsningen av Sovjetunionen. Demonstranter i harnisk på grunn av resultatene etter valget på ny nasjonalforsamling gikk til angrep på politistasjoner og administrasjonsbygg i byene Dsjabal-Abed og Osj i sør. Og dagen etter de første demonstrasjonene i hovedstaden Bishkek gikk folkemengden til angrep på president Askar Akajevs hovedkvarter, og presidenten flyktet i eksil. Ledere i tidligere sovjetstater (såkalte CIS-land) har en tendens til å tviholde på makten, selv om det må valgfusk til. Velgerne vil ha forandring, og når ingenting skjer, er den eneste måten å få til endring på å vise sin mistillit til makthaverne gjennom gatedemonstrasjoner.
15 år etter Berlinmurens fall (1989) og Sovjetunionens sammenbrudd (1991), ruller en ny revolusjonsbølge over Øst-Europa. Revolusjonene likner hverandre, de er svært symbolske og har samme handlingsmønster, og alt dette tilsier at det er en sammenheng mellom dem. Muligheten for nye fargerevolusjoner er høyst reell – massemobilisering og andre «overraskelser» kan forekomme i forbindelse med valget på nasjonalforsamling i Aserbajdsjan i november og presidentvalget i Kasakhstan i desember. Resultatene av disse revolusjonene er ikke bare avsettelse av korrupte og upopulære regimer i Serbia og Georgia, men også oppblomstringen av en ny politisk dagsorden, som har langt større innflytelse enn de siste gjenværende autoritære regimene i Øst-Europa og Sentral-Asia.
«Fargerevolusjonene» er ikke-voldelige, og kan kun forekomme i svake stater. Denne typen opprør har funnet sted i land der statsoverhodet ikke lenger hadde folkets støtte, var svekket av mangfoldige korrupsjonsskandaler og hadde mistet lojaliteten til de fleste medarbeiderne i statsapparatet. Under slike omstendigheter kunne ikke statslederne garantere orden og stabilitet i sitt eget regime. Samtidig var det svært ressurssterke motstandsgrupper i disse landene. I Serbia og Georgia hadde opposisjonspartiene stor oppslutning, de kunne handle fritt, og hadde evnen til å mobilisere innbyggere i tusenvis. Det fantes massemedier som ikke ble kontrollert av regimet, og disse ga folket alternative nyheter og perspektiver. I tillegg mobiliserte forskjellige foreninger, som samarbeidet med likesinnede nettverk i utlandet, store folkemengder. Det er verdt å merke seg at «fargerevolusjoner» så langt ikke har funnet sted i Hviterussland eller Turkmenistan, der staten er mer undertrykkende, og opposisjonsgruppene svake og fragmenterte.
Sjevardnadse, Kutsjma-Janukovitsj og Akajev sto alle overfor det samme problemet: Hvordan kunne de beholde makten når popularitetsnivået deres var historisk lavt, statsapparatet var svekket og demoralisert, de hovedallierte lot dem i stikken, og folket, i massive demonstrasjoner, krevde nytt statsoverhode? Ingen av de nevnte statslederne ga politiet eller soldater ordre om å åpne ild mot folkemengden, og alle sammen ga fra seg (mer eller mindre) legitim makt etter forhandlinger med opprørslederne. Resultatet var et regimeskifte uten blodsutgytelser eller voldsbruk overhodet.

Hvem er så lederne bak disse revolusjonene? Også her er likhetstrekkene mange. I Georgia ble folkemengden ledet av Mikhail Saakasjvili, tidligere justisminister under Sjevardnadse, støttet av Zurab Zjvania,1 forhenværende ordstyrer i Georgias nasjonalforsamling, og Nino Burzjanadze, sittende ordstyrer i nasjonalforsamlingen. Disse tre hadde ledende posisjoner i den reformvennlige fløyen av Sjevardnadses Borgerforum, og fikk etter hvert nok av statsoverhodets politikk. I Ukraina ble revolusjonen ledet av Viktor Jusjtsjenko, tidligere statsminister under Kutsjma, og Julia Timosjenko, forhenværende visestatsminister og ansvarlig for den lukrative energisektoren – i løpet av kort tid ble disse to, som tidligere hadde sentrale plasser i Kutsjmas regjering, ledende opposisjonspolitikere, og til slutt ledere av Oransjerevolusjonen. I Kirgisistan var det Kurmanbek Bakijev, forhenværende statsminister under Akajev, som ledet revolusjonen. Overalt gikk forhenværende nestledere i statsapparatet og «unge» elitegrupper over til opposisjonen da reformene stagnerte og massiv privatisering førte til massiv korrupsjon. Andre ble regelrett sparket fra politiske lederstillinger, som Bakijev – han ble ofret etter at regjeringstropper hadde åpnet ild mot en demonstrasjon. Når de så var i opposisjon, innså de at det var umulig å komme til makten ved lovlige midler, ettersom valgresultatene ble tuklet med. Det eneste gjenværende alternativet var massiv folkemobilisering og politikk på gatenivå.
Et svært viktig aspekt er det faktum at disse forandringene var av ikke-voldelig natur. Det er det som reddet disse landene fra borgerkrig og mulig sammenbrudd. Georgia hadde allerede opplevd to voldelige borgerkriger i løpet av de første månedene etter Sovjetunionens sammenbrudd. I januar 1992 styrtet en maktkoalisjon landets første fritt valgte president, Zviad Gamsakhurdia, og noe senere forsøkte hans tilhengere i vest å innta hovedstaden Tbilisi. I Ukraina fikk Jusjtsjenko rett nok massiv støtte i Kiev og andre regioner i vest, men hans motstandere i de russisktalende østlige provinsene kunne ha gjort opprør, noe som ville ha ført til fullt sammenbrudd i dette enorme, men sårbare landet. Omveltningen i Kirgisistan satte på liknende vis en leder fra sør opp mot en president fra nord, og det kunne ha forverret landets nord-sør-konflikt ytterligere, ført til stammekonflikter og satt hele landets eksistens i fare.
Ifølge Vazgen Manukian er «alle tidligere sovjetrepublikker merket av en ny bølge revolusjonære endringer». Og Manukian burde vite hva han snakker om: Han var en av lederne i Armenias Nasjonale Demokratiske Samling, en av de første store motbevegelsene i Sovjetunionen, og etter sammenbruddet ble han Armenias første statsminister. Senere gikk han over til opposisjonen, og etter det tvilsomme presidentvalget i 1996 ledet han flere tusen mennesker i en marsj mot nasjonalforsamlingen. Landets væpnede styrker blandet seg imidlertid inn, og dermed mislyktes armenernes fredelige revolusjon. Manukian tviler ikke på at folkets ønske om forandring vil velte en generasjon politikere som lukket øynene for massiv og uredelig privatisering. En allianse bestående av fire grupper vil tvinge gjennom denne forandringen: Prodemokratiske partier, reformistfløyer innen statsapparatet, ungdomsbevegelser og forretningspersoner som ønsker lovregulering.
Hvilke likhetstrekk finnes mellom «fargerevolusjonene» og den klassiske revolusjonen, som for eksempel Den franske revolusjon i 1789 og Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917? André Liebich, professor i internasjonal historie og politikk ved Institutt for internasjonale studier i Genève, mener at den siste tidens revolusjoner i CIS-landene er en «andre bølge», en etterdønning etter revolusjonene i 1989-1991. «Den mest passende historiske sammenlikning er med revolusjonsbølgen i 1830, som slo inn over Frankrike, Belgia, Polen og Italia. Om vi sammenlikner 1830 med våre dagers hendelser, ser vi at det 15 år etter det første store sjokket2 kommer et mindre sjokk som fører til en kursendring. Det er ikke snakk om en fullstendig omveltning, men snarere en korreksjon av den politiske orden.» Doktor Liebich legger til at dagens revolusjoner «ikke kommer med nye ideer – de har bare lånt ideer fra en ideologisk verktøykasse som alle har tilgang til. Revolusjonen gir regimene en mulighet til å leve opp til deres egen retorikk», og ikke erstatte det eksisterende styresettet med et radikalt nytt.
Så langt har russisk, europeisk og nordamerikansk media lagt liten vekt på revolusjonenes egenart og den politiske virkeligheten som gjorde ikke-voldelig forandring mulig. De har derimot vist stor interesse for utenlandsk intervensjon og resulterende geopolitiske endringer. Aller mest interessant – særlig i russisk og fransk media – var Washingtons rolle. Amerikanerne skal nemlig ha spilt en nøkkelrolle ved å gi den nødvendige gnisten til disse revolusjonene. Den samme tanken har slått flere journalister i Washington, som lovpriser president Bush’ politikk som en suksessfull strategi for å spre demokratiske verdier i Midtøsten og enda lenger.3 Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad denne nye betoningen av demokratiet har endret USAs utenrikspolitikk. Det er uansett klart at problemer og sosiale og politiske nettverk i CIS-land og land i Midtøsten er så forskjellige at ethvert forsøk på å se en sammenheng mellom politiske begivenheter i de to regionene ikke er annet enn propaganda.
Revolusjonene ga også ny giv til aktive ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) i «overgangsland».4 Etter Sovjetunionens sammenbrudd mottar de fleste NGO-ene i CIS-land støtte fra internasjonale donatorer for å fremme markedsøkonomiske og demokratiske verdier. Det har likevel kommet en økende kritikk mot relevansen til de strategiske målene deres, og det er tvilsomt hvor effektivt det er å drive NGO-ene på samme måte som man driver en forretningsvirksomhet.5 Den politiske utviklingen i Georgia og Ukraina forstummet protestene mot intensjonene bak vestlig-støttet forandring i Eurasia, og ga NGOene et nytt image: Ikke som en isolert subkultur i sitt eget samfunn, avhengig av Vesten, men som et instrument til revolusjonær forandring.

Journalisten Vincent Jauvret kaller disse aktivistene for «internasjonale, demokratiske brigader», og legger til: «De revolusjonære har en unik oppskrift for å styrte despotene i Øst, en subtil blanding av ikke-vold, marketing og pengeinnsamling.»6 De anses for å være en blanding av to kulturer: Det nye dissidente Østen ispedd symboler fra de Vestlige konsumsamfunnene. Beundringen og frykten for NGO-ene er helt ute av proporsjon. Lederen for det russiske etterretningsvesenet FSB, Nikolaj Patrusjev har uttalt at utenlandske NGO-er er skalkeskjul for profesjonelle spioner, og at de forbereder revolusjoner i Hviterussland og andre CIS-land.7 Internasjonale NGO-er som opererer i CIS-land opplever økende press fra lokale myndigheter.
Det stemmer at ungdomsbevegelser som Kmara i Georgia og Pora i Ukraina8 har fått spredt økonomisk støtte av diverse amerikanske organisasjoner, som the Open Society Institute (også kjent som Soros-fondet) og National Democratic Institute. Disse organisasjonene spilte imidlertid ingen primær rolle i den politiske utviklingen. Det var de velorganiserte opposisjonspartiene som sto sentralt i kampen mot de autoritære regimene, og de hadde allerede stor støtte innad i statssystemet. Hadde det ikke vært for deres innsats, ville ikke regjeringsskiftene gått så problemfritt for seg.
Som nevnt var det også mye snakk om geopolitiske konsekvenser av revolusjonene. De som forsvarer et synspunkt der revolusjonene først og fremst er et resultat av amerikansk strategi – USA har bidratt med økonomisk støtte og opplæring av aktivister – anser at denne strategiens mål er å forsterke USAs hegemoni og svekke russisk innflytelse i Eurasia. Det er et faktum at de politiske endringene i Georgia og Ukraina understreket USAs innflytelse i denne regionen. Moskvas innflytelse over dets «nære naboer» er i fritt fall siden Sovjetunionens sammenbrudd, og de nylige mislykkede forsøkene på å bestemme utfallet i valgene i Georgia og Ukraina er nok et klart tegn på dette. Vi burde likevel være forsiktige med å overdrive den geopolitiske betydningen av disse revolusjonene. De bør settes i kontekst, og anses snarere som en kursendring enn som radikal forandring. Georgia hadde for eksempel mottatt amerikansk militær hjelp helt siden 1997, og 200 amerikanske militæreksperter begynte arbeidet med å restrukturere de georgiske styrkene i 2001, mens Sjevardnadse fremdeles satt ved makten. Ukrainske soldater ble sendt til Irak under Kutsjma, og kalt tilbake under Jusjtsjenko. Og Ukrainas planer om å bygge en rørledning for å importere naturgass fra Iran vil ganske sikkert misbehage så vel Moskva som Washington.
Selv om «fargerevolusjonene» bærer demokratiets fane, er ikke nødvendigvis sluttresultatet mer demokrati og mer frihet for innbyggerne. I Georgia, to år etter maktovertakelsen, er ikke resultatene særlig oppløftende. For det første fant Roserevolusjonen sted da opposisjonen protesterte mot resultatene av valget på ny nasjonalforsamling, og deretter styrtet presidenten.9 I presidentvalget organisert to måneder etter revolusjonen, gikk Saakasjvili av med seieren med 96 prosent av stemmene. Valget på nasjonalforsamling endte også med en knusende seier for presidentens parti, med 135 mandat av 150 mulige. Det postrevolusjonære Georgia ble dermed en ett-parti-republikk. Menneskerettighetsorganisasjoner klager over at tortur fortsatt forekommer i politiets varetekt,10 og journalister kritiserer den nye regjeringen for å gjøre flersidig og uavhengig journalistikk nærmest umulig. Forholdene rundt avstraffelsen av tidligere embetsmenn ble særlig kritisert. Flere embetsmenn og forretningspersoner med nære bånd til det gamle regimet ble arrestert, anklagd for underslag, og deretter løslatt etter at de hadde betalt store summer som gikk rett i statskassa. For kritikerne er slik praksis – som utelukket juridisk innblanding – nærmere kaukasiske kidnappingstradisjoner enn moderne rettspraksis.
Roserevolusjonen hadde også en viss suksess. Det korrupte trafikkpolitiet ble radikalt reformert, og skattene har økt. Og Moskva har gitt Tbilisi en definitiv plan for tilbaketrekking av russiske styrker fra de to gjenværende sovjetiske militærbasene, som vil overføres til Georgia innen 2008. Den største bragden var den fredelige reintegreringen av den selvstendige republikken Adsjaria og avsettelsen av regionens autoritære leder, Aslan Abasjidze. Et liknende forsøk på å få utbryterregionen Sør-Ossetia under Tbilisis myndighet ved maktbruk mislyktes – resultatet var flere titalls døde, og frykt for at Georgia igjen skulle falle inn i en etnisk voldssyklus. For å oppsummere, virker det som om Roserevolusjonen dreide seg mer om å styrke staten enn å fremme demokratiets sak i Georgia.
Revolusjonen i Ukraina gjenopprettet prinsippet om folkets makt i kampen mot et korrupt regime. Den endret også den negative oppfatningen utenomverdenen hadde av Ukraina, og ga landet en plass i europeisk politikk. Det er imidlertid vanskelig å trekke fram andre fordeler Oransjerevolusjonen har brakt med seg. Skandaler rundt presidenten dempet entusiasmen noe, lenge før lederne kunne vise til revolusjonære endringer i innbyggernes liv. Forventninger om radikale endringer i kjølvannet av denne typen revolusjoner vil trolig ikke bli innfridd. Som Ronald Suny, historieprofessor ved Chicago University, og ekspert på USSR, sier det: «Det dreier seg helt klart ikke om sosiale revolusjoner, men om politisk endring.» Det beste vi kan håpe på er at framtidige valg i Georgia og Ukraina vil forløpe uten valgfusk, og at de neste lederskiftene ikke vil måtte ledsages av nye revolusjoner.
oversatt av G.U.


1 Etter revolusjonen ble Zurab Zjvania statsminister i Georgia, og dermed landets andre viktigste mann. Han døde i februar 2005 ? ifølge den offentlige rapporten var dødsårsaken uaktsom gassforgiftning. < BR > 2 Napoleons nederlag i 1814/1815. Overs. anm.
3 Om «sedertrerevolusjonen» i Libanon, se Alain Gresh «Etter ?sedertrerevolusjonen?», Le Monde diplomatique, juni 2005; og om vanskelighetene ved å demokratisere araberstater, se Gilbert Achcar, «Et svart hull», Le Monde diplomatique, juli 2005.
4 Land som går fra kommunistisk planøkonomi til markedsøkonomi. Overs. anm.
5 Thomas Carothers, «The End of the Transition Paradigm», Journal of Democracy, januar 2002; Alexander Cooley og James Ron, «The NGO Scramble», International Security, sommer 2002.
6 Vincent Jauvret, «Les faiseurs de révolutions» (Revolusjonsmakerne), Le Nouvel Observateur, 25. mai, 2005.
7 Serge Saradzhyan og Carl Schreck, «FSB Chief: NGOs a Cover for Spying», Moscow Times, 13. mai, 2005.
8 Kmara betyr ?nok? på georgisk, og Pora ?det er på tide? på ukrainsk. En egyptisk ungdomsbevegelse lot seg inspirere av Kmara og tok navnet Kifaya, ?nok? på arabisk.
9 Det samme var tilfelle i Kirgisistan i mars 2005. Det er kun i Ukraina revolusjonen brøt løs i forbindelse med presidentvalget.
10 «Torture Still Goes Unpunished», rapport av Human Rights Watch, 13. april, 2005.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver