Mobil arbeidskraft

Det er ikke et tilfeldig sammentreff at tre avgjørende tiltak skal opp til behandling og forhandling i løpet av dette årets tre siste måneder. Hver enkelt av dem har sin egen logikk, men de er alle et uttrykk for dypereliggende tendenser – akkurat som bruken av bestemte ord i en tale er nok til å avsløre den generelle tonen i det som blir sagt.

De tre siste månedene av 2005 vil by på et konsentrat av møter og tiltak som alle har ett formål, nemlig å få fortgang i avviklingen av lønnstakernes beskyttelse, trekke lønnsnivået inn i en stadig nedadgående spiral, og alminneliggjøre sosial usikkerhet.
Dette er de lite tilslørte målsetningene med den franske regjeringens innføring av såkalte «kontrakter for nye ansettelser» (contrats nouvelles embauches, forkortet til CNE). De samme målsetningene ligger også til grunn for den lovgivende prosedyren i EU som sikter mot å vedta Bolkestein-direktivet (også kjent som tjenestedirektivet) og Verdens handelsorganisasjons ministermøte i Hongkong, der et av de viktigste punktene på dagsorden er en utdyping av Generalavtalen om handel med tjenester (GATS), spesielt når det gjelder «midlertidige arbeidsinnvandrere».
CNE er arbeidskontrakter beregnet på bedrifter med mindre enn 20 ansatte. De omtales som «ikke tidsavgrensede kontrakter», men kan brytes av arbeidsgiver i løpet av de to første årene, uten at denne er forpliktet til å rettferdiggjøre avgjørelsen.
Vil denne nye svekkelsen av arbeidslivsloven i Frankrike i det minste føre til at det skapes flere arbeidsplasser enn hva som ellers hadde vært tilfelle? Eller vil den ganske enkelt ha heldige virkninger for arbeidsgiverne? Det tror i alle fall et konsulentselskap som sendte en fullstendig utvetydig e-post til flere titalls tusen sjefer for små og mellomstore bedrifter: «Ansette uten risiko? Det er mulig fra og med 4. august! Grip sjansen!»¹
Selv om Frankrikes president Jacques Chirac og statsminister Dominique de Villepin stadig oftere kommer med utfall mot EU-kommisjonen i Brussel – hovedsakelig er disse utfallene ment for internt fransk bruk – er de egentlig flinke elever i EU-klassen. CDE-kontraktene passer nemlig som hånd i hanske med EUs «Lisboa-strategi». Denne ble vedtatt av Det europeiske råd i mars 2000 og satt på dagsorden igjen i februar 2005 av Barroso-kommisjonen.
Den sentrale – og i virkeligheten eneste – målsetningen med «Lisboa-strategien» er det europeiske næringslivets «konkurransedyktighet». På Brussel-språk betyr det absolutt prioritet til aksjonærenes interesser (se artikkel av Jacques Richard, s. XX) Virkemidlene er «fleksibilisering» av arbeidsmarkedet og en permanent erosjon av opparbeidede sosiale og faglige rettigheter.
«Lisboa-strategien» fokuseres i dag rundt et prosjekt man uten å overdrive kan kalle en storslagen nyliberalistisk plan, som selv motstanderne muligens har undervurdert: Bolkestein-direktivet om liberalisering av tjenester i EU. Dette forslaget til direktiv ble satt på dagsorden i 2005 mens debatten om EUs grunnlovstraktat pågikk i Frankrike, og det bidro utvilsomt til folkets nei 29. mai.
Det som hovedsakelig møtte motstand, var direktivets prinsipp om at tjenesteprodusenter skal følge lovgivningen i sitt opphavsland (for eksempel Estland), og ikke det landet de utfører tjenester i (for eksempel Danmark). Tatt i betraktning de store ulikhetene mellom EU-landene når det gjelder skattesystem og sosiale ytelser, er dette ensbetydende med å bevisst fremme dumping i tjenestesektorene.
«Forslaget om direktiv knyttet til tjenester i det indre marked» ble offisielt fremlagt 13. januar 2004 av kommissæren for det indre marked i Prodi-kommisjonen, Frits Bolkestein. Forslaget ble gitt «absolutt prioritet» av Det europeiske råd 25.-26. mars samme år.
Den første kritikken av denne teksten kom fra Belgia i februar 2004, først fra det belgiske fagforbundet FGTB og deretter fra det frankofone Sosialistpartiet. De fikk følge av en rekke sosiale bevegelser, deriblant Attac, samt organisasjoner fra venstre og ytre venstre i Europa.
Det tok nesten ett år før Bolkestein-forslaget tvang seg frem som et sentralt tema i grunnlovskampanjen i Frankrike: Man overgikk hverandre i å kritisere Barroso-kommisjonen, som med entusiasme tok opp forslaget som den hadde fått overbrakt fra forgjengeren. Frankrikes president Jacques Chirac – som i alle fall hadde kjent til forslaget siden møtet i Det europeiske råd i mars 2004 – og ledende ja-tilhengere i Sosialistpartiet – som var panikkslagne over forslagets katastrofale effekt på velgerne i forkant av folkeavstemningen – skyndte seg å heve stemmen mot direktivet. De skulle senere briske seg med at de hadde fått gjennomslag for at det ble «lagt på is» og at opphavslandsprinsippet skulle tas vekk.
Så snart den franske folkeavstemningen var over, varte det imidlertid ikke lenge før kommisjonsleder José Barroso krevde orden i rekkene: Nei, direktivet skulle ikke trekkes tilbake, og opphavslandsprinsippet ville bli stående!
Alvoret starter 22. november. Da skal Kommisjonens reviderte forslag til tjenestedirektiv diskuteres i Europaparlamentets komité for det indre marked, før det skal opp til plenumsbehandling i midten av januar 2006.
De ansvarlige i EU-kommisjonen påpeker ustanselig at tjenestesektoren utgjør 70 prosent av EUs bruttonasjonalinntekt (BNI), og sysselsetter 65 prosent av Unionens yrkesaktive befolkning. Som om disse tallene har noe som helst å gjøre med hvorvidt liberaliseringstiltak fører til at det skapes nye arbeidsplasser. I så fall burde man på forhånd skaffe bevis for, noe som aldri er blitt gjort, at liberalisering skaper arbeidsplasser!
Det man med sikkerhet vet, er at de ødelegger mange arbeidsplasser, og at de fører med seg privatiseringer som i seg selv er en kilde til lukrative børseventyr. Den voldsomme konkurranseskjerpingen som denne politikken innebærer, fører i alle tilfeller til dårligere lønnsbetingelser og større utrygghet på arbeidsmarkedet. I den forstand bidrar CNE-kontraktene til å gjøre Frankrike «attraktivt» i et «Bolkestein-perspektiv».
Hvis direktivet blir vedtatt i sin nåværende form, inkludert opphavslandsprinsippet, vil det omfatte et enormt felt (160 sektorer ifølge WTOs nomenklatura). Det vil kunne stadfeste at man har gått bort fra prinsippet om en harmonisering av sosial lovgivning i EU «ovenfra», som er det eneste grunnlaget for byggingen av et virkelig fellesskap. I stedet vil man omfavne prinsippet om en gjensidig anerkjennelse av de sosiale normene i de respektive 25 medlemslandene, noe som innebærer å sette disse normene i et konkurranseforhold. Dermed kan arbeidsgiverne velge det regelverket som gir dem minst forpliktelser; offentlige tjenester vil gradvis forsvinne, spesielt de som drives av lokalsamfunn (for eksempel kommunal transport); og det vil bli umulig å føre en aktiv, offentlig politikk.
Statsviteren Raoul Marc Jennar har tatt for seg direktivets konsekvenser i helsesektoren, og påpeker at det ville forårsake «en avregulering og privatisering av helsetjenester og redusere forholdet mellom pasient og helsepersonale til et kunde-leverandør-forhold. Faktisk vil det avskaffe de virkemidlene som gjør det mulig å planlegge tilbudet, fastsette priser, regulere adgangen til helseutdanninger, samt regulere åpning og etablering av helsestrukturer.»²
Det er ingen overraskelse at EU-kommisjonen, den europeiske arbeidsgiverstanden og representanter fra liberalistiske partier og høyrepartier i Europaparlamentet (der de har flertall) absolutt ikke vil gi slipp på opphavslandsprinsippet. Deres frenetiske liberaliseringsiver og ønske om å fjerne alle solidariske virkemidler, er for stor til det. Med dette prinsippet symboliserer Bolkestein-direktivet hva slags Europa de vil ha – et Europa som den forgangne grunnlovstraktaten skulle sette konstitusjonelle rammer for.
Men allerede før Bolkestein-direktivets skjebne er avgjort, er det i ferd med å åpne seg en annen front for «liberalisering» av arbeidsmarkedet, denne gang i global målestokk. Det dreier seg om det som i WTO kalles «modus 4», og bygger på nøyaktig det samme tankegodset som det omtalte EU-direktivet.
«Modus 4» er den fjerde av de mulige måtene å drive tjenesteyting på innenfor rammen av GATS-avtalen: gjennom mobil arbeidskraft.³ I motsetning til Bolkestein-direktivet, som omhandler ikke-tidsbegrenset flytting av arbeidskraft innenfor EU, omhandler «modus 4» midlertidige opphold i utlandet for produksjon av tjenester.
Dette omfatter først og fremst personer med gode kvalifikasjoner: høyere funksjonærer, forretningsbesøkende, uavhengige arbeidere. Et indisk informatikkselskap kan for eksempel sende en ingeniør til Italia for å produsere en tidsbegrenset tjeneste, fortsatt med indisk arbeidskontrakt.
I dette eksemplet ser vi tydelig at det dreier seg om en «delokalisering på stedet»: I stedet for at et italiensk selskap får utviklet en programvare i India (eller hyrer en velutdannet «papirløs» innvandrer i Italia og betaler svart), oppnår selskapet samme resultat ved fullt lovlig å «korttidsimportere» en indisk arbeider som får indisk lønn.
Lønnstakeren får ingen oppholdsrettigheter, og kan sendes tilbake når som helst. Han konkurrerer i tillegg direkte med en italiensk ingeniør som har tre eller fire ganger så høy lønn, og dennes arbeidsgiver vil ikke la være å minne om disse lønnsforskjellene på mer eller mindre diskret vis. Vi har her å gjøre med en spesielt sofistikert form for sosial dumping.⁴
Regjeringer i land i Sør (India, Chile, Pakistan og Thailand) har ivret for «modus 4», fordi de ønsker å kunne «eksportere» overflødig kvalifisert arbeidskraft. Men «modus 4» kan bli gjenstand for byttehandel med regjeringer i Nord, som vil sikre sine store tjenesteselskaper (bank, forsikring) innpass i de fortsatt regulerte markedene i Sør. I denne runddansen, som GATS legger opp til, vil tjenestetilbydere både i Nord og Sør finne felles grunn – på bekostning av sine respektive arbeidstakere.
Forhandlingene på WTOs ministermøte i Hongkong 13. til 18. desember vil uten tvil domineres av landbruksspørsmålet, men GATS vil også være et sentralt tema. Under det siste iberoamerikanske toppmøtet 13. og 14. oktober i Salamanca, erklærte FNs generalsekretær Kofi Annan at 2006 bør utropes til handelens år. Dette lover ikke godt, for frihandel – både i Europa og i resten av verden – innebærer også frihet, for arbeiderne, til å bli underlagt press og sågar utpressing fra stater og arbeidsgivere, mens aksjonærene følger det hele med stor oppmerksomhet og egeninteresse.

Oversatt av G.E.1 Sitert av Vanessa Ikonomoff, «Lisbonne sur ordonnance», La Lettre de Bastille République Nations, 7. oktober 2005. < BR > 2 Raoul Marc Jennar, op. cit. Se note 2
3 De tre andre måtene er: 1) En tjeneste utføres fra et opprinnelsesland til et destinasjonsland (for eksempel en juridisk konsultasjon per telefon). 2) En tjeneste tilbys i et land til en forbruker fra et annet land (for eksempel en venezuelaner som reiser til Cuba for å studere medisin). 3) En tjeneste tilbys gjennom ett lands kommersielle tilstedeværelse i et annet land (for eksempel en filial av et amerikansk reklamebyrå i Tyskland).
4 Se Antoine Math og Alexis Spire, «Des travailleurs jetables. Les enjeux des négociations autour du mode 4 de l'AGCS» (Bruk og kast-arbeidere. Hva som står på spill i forhandlingene om modus 4 i GATS), Plein Droit. La Revue du Gisti, nr. 61, juni 2004 (gisti.org/doc/plein-droit/61/index.html), og Le Grain de sable, nr. 475, 30. juni 2004 (france.attac.org/a2864)