Frankrike

Det franske raseriet

Bakteppet for opptøyene er fremfor alt en sysselsettingskrise. Automatisering, informatisering og utflytting av virksomheter har lenge ført til massearbeidsløshet. Den franske etableringen av antikriminalitetsbrigader kalles av politiet selv en «militarisering» av yrket deres. Man glemmer altfor ofte at orden, på samme måte som uorden, skapes i fellesskap. Og mediedekningen av denne krisen bygget opp under forestillingen om at dette var en nasjonal bevegelse.

Posted on



Opprøret i ParisTusener av brente biler, ødelagte offentlige bygninger (skoler, barnehager, idrettshaller), innføring av unntakstilstand, nesten 2 800 personer varetektsfengslet og nesten 400 idømt fengselsstraffer: Urolighetene som rystet Frankrike fra slutten av oktober til midten av november har kostet, både materielt, menneskelig og psykologisk. Men hva var det som skjedde?
En lang rekke franske og utenlandske kommentatorer har samstemmig tolket denne krisen som begynnelsen på oppløsningen av vårt samfunn, anført av grupper som de fremstiller vekselvis som «ulveflokker», «fiender av vår verden», eller som den opplyste fortroppen til en «postkolonial» underklasse. Observatørene understreker i tur og orden «den franske modellens endelikt», «utviklingen av et parallelt samfunn på siden av Republikkens lover» eller «den urbane sivilitetens krise».
Men før de kommer med disse storstilte generaliseringene som stemmer overens med deres egne sosiale og politiske interesser, burde de forholde seg mer ydmykt til grunnprinsippene for analysen av kollektive aksjoner. For å forstå urolighetene i franske forsteder, bør man faktisk se på den sosiale bakgrunnen for dem, årsakene til at de brøt ut nå, og graden av tilfeldighet knyttet til dem (de samme årsakene har ikke alltid de samme virkningene).
Bakteppet for opptøyene er fremfor alt en sysselsettingskrise i folkelige miljøer. De ble hardt rammet av den økonomiske krisen som startet under andre halvdel av 70-tallet og omveltningene i forbindelse med overgangen til en postfordistisk produksjonsmodell. Automatisering, informatisering og utflytting av virksomheter førte til massearbeidsløshet, samtidig som bruk av midlertidig arbeidskraft ble stadig mer utbredt. Disse to faktorene forsterket uttryggheten i folkelige miljøer – en uttrygghet som lønnstakersamfunnets fremvekst (basert på økonomisk vekst og en sterk velferdsstat) hadde bidratt til å minske.1
Dette fenomenet rammer spesielt de unge. Arbeidsledigheten er spesielt høy blant ungdom mellom 15 og 24 år i de områdene som har figurert i nyhetene de siste ukene, viser tall fra det nasjonale statistikkbyrået INSEE.2 Denne destabiliseringen av sysselsettingen har ikke bare hatt økonomiske konsekvenser. Den har også revet vekk holdepunktene til ungdom i disse befolkningsgruppene. Uvisshet om fremtiden gjør det umulig å innlede langsiktige prosjekter (bolig, ekteskap, fritidsaktiviteter), og disse ungdommene sperres inne i nåtiden og i en daglig kamp for å klare hverdagen, noe som gjør en mottakelig for små avsporinger.
Samtidig har innføringen av masseutdanning ført til at ungdom som ellers ville vært ekskludert fra skolesystemet, blir værende der lenger. Dette gjør at de for en periode nærer et håp om å komme seg høyere opp på den sosiale rangstigen, noe som fjerner dem enda mer fra foreldrenes arbeiderklasseverden.3 Dette håpet faller for øvrig raskt i grus, ettersom skolen ikke endrer de sosiale hierarkiene. Skuffelsen resulterer i bråk, provokasjoner og fremfor alt at man faller ut av skolesystemet. Prosentandelen av personer uten utdanning er hele 30 til 40 prosent i mange forstadsområder, mot 17, 7 prosent i landet som helhet.
Til slutt må man legge til effektene av den politikken som er ført i byene de siste 20 årene. Man har konsentrert store familier, som ofte er gjort rotløse og er direkte rammet av de formene for eksistensiell utrygghet som er beskrevet ovenfor, i et antall avsidesliggende byområder.4
Krisen i disse folkelige miljøene har altså dype sosiale røtter. Den kommer til uttrykk både gjennom nedgangen i kollektiv organisering (fagforeninger, politiske partier) og en tilspisset rivalisering innad i miljøene (mellom «franskmenn» og «utlendinger», men også mellom «fast ansatte» og «evige vikarer»). Krisen skaper et dypt ubehag, og fører til at man trekker seg inn i private rom. På begynnelsen av 90-tallet begynte franske politikere å tolke denne tilbaketrekningen som et «krav om sikkerhet» fra denne delen av velgerne.
Denne forståelsen av sosiale forhold som et spørsmål om sikkerhet, har stått i sentrum for den økte satsingen på politimessige strategier siden begynnelsen av 90-tallet. Man har prioritert et intervenerende politi fremfor et etterforskende politi, eller som ledere for Sosialistpartiet liker å fremstille det, et nærpoliti. Etableringen av antikriminalitetsbrigader (BAC) er det mest talende eksempelet på denne utviklingen, og enkelte politibetjenter nøler ikke med å kritisere dette som en «militarisering» av yrket deres.
Disse styrkene er velutstyrt med både offensivt og defensivt materiell – deriblant flashball og tasers (ikke-dødelige strømførende våpen). De foretrekker å angripe fremfor å etterforske. I en politisk kontekst der man insisterer på «å gjenerobre forstadsbydelene», fører dette til at de fleste av politiets daglige intervensjoner reduseres til undertrykking og kontroller uten at forbrytelser og overtredelser har funnet sted. Dette skaper spenninger. I dag består politiets interaksjon med ungdommer utelukkende av oppløp, og også steinkasting, som svar på gjentatte og unødvendige identitetskontroller, ydmykelser, iblant politivold og hyppige tiltaler for «fornærmelser» og «opprør».
Prioriteringen av aksjoner og kontroller fremfor undersøkelser gjenspeiles i politiets statistikker. Antall saker registrert hos politi og gendarmeri ble fordoblet mellom 1974 og 2004. Antall personer som ble anholdt for brudd på rusmiddelloven, økte med 39 prosent, og pågripelser for brudd på utlendingsloven økte med 8,5 prosent. Samtidig har oppklaringsprosenten gått sterkt tilbake, fra 43,3 til 31,8 prosent.
Dette vil med andre ord si at politiets arbeid konsentreres om småforbrytelser som blir oppdaget gjennom politiets tilstedeværelse i gatene, samt en intensivering av kontrollen av bestemte sosiale grupper.5 Denne intensiveringen har mye av ansvaret for forverringen av forholdet mellom politiet og disse gruppene, og nører opp under såkalte «urbane» voldshandlinger. Man glemmer altfor ofte at orden, på samme måte som uorden, skapes i fellesskap, og at sikkerhetsinstitusjonene spiller en like viktig rolle som det publikum de står overfor.
Det finnes nok av grunner til at forstedene eksploderer: Økonomisk, sosialt og moralsk forfall i folkelige miljøer etter 30 år med nyliberal politikk, og politimessige, men også sosiale, strategier for å kontrollere forstadsungdommen:6 Man kan til og med spørre seg hvorfor det ikke skjer oftere.
Hendelsen som utløste opptøyene i Frankrike i slutten av oktober 2005 var at to tenåringer på tragisk vis mistet livet (og en tredje ble hardt skadd) da de forsøkte å unnslippe en kontroll i forstaden Clichy-sous-Bois. Raseriet og indignasjonen i området etter denne hendelsen førte til sammenstøt med politiet, brenning av biler og bebyggelse, samt diverse andre ødeleggelser. Som vanlig, kunne man sagt.
«Eksperter på urban vold» har en tendens til å forbigå i taushet politiets ansvar for at kollektive voldshandlinger bryter ut. Tidligere fullmektig i innenriksdepartementets informasjonsbyrå, Lucienne Bui-Trong, minner om dette mot sin vilje når hun opplyser at politiet er direkte eller indirekte innblandet i utløsningen av en tredel av de 341 opptøyene byrået registrerte mellom 1991 og 2000.7 På toppen av dette tallet kommer rettsavgjørelser, forbrytelser begått av vektere og av privatpersoner.
I et slikt perspektiv er ikke hendelsene i Clichy-sous-Bois annerledes enn sine tragiske forløpere, men de har fått en oppmerksomhet som det er grunn til å reflektere over. For det første har denne utbredelsen blitt ledsaget av at begivenhetene endret karakter: Som Jean-Claude Delage, visegeneralsekretær i politiforbundet Alliance, slår fast: «I begynnelsen var det sammenstøt med politiet; nå holder man seg først og fremst i små grupper som driver en slags urban geriljakrig uten å støte direkte sammen med ordensmakten.»8
Grunnen til at det ble færre konfrontasjoner, er det faktum at utover den emosjonelle situasjonen knyttet til at noen av ens nærmeste er døde (slektninger, kamerater, bekjente), er ikke alle nødvendige faktorer til stede for at flere titalls, eller hundrevis, av personer utfordrer politiet direkte.
Raseriet i Clichy etter at de to ungdommene døde, strekker seg langt utover «de unge», som i andre områder etter lignende dramatiske hendelser. Et stort antall voksne og familier deler dette raseriet, og sier de at de forstår ungdommene, selv om de ikke selv deltar i sammenstøtene. Dette er helt annerledes i en situasjon hvor en dramatisk hendelse oppleves på avstand. I slike tilfeller vil mobiliseringen begrense seg til små grupper som kjenner hverandre, og den antar andre former. Ett eksempel er det å sette fyr på biler.
Bilbrenning er ikke noe som oppsto høsten 2005: I 2003 ble 21 500 biler brent (det vil si i gjennomsnitt 60 per natt). De fleste tilfellene hadde ikke sammenheng med kollektive opptøyer. Selv om motivene for bilbrenningen varierer (ødeleggelse av stjålne biler, familiekrangler, forsikringssvindel…), er denne praksisen uansett utbredt i enkelte forstadsområder. Å sette fyr på biler, men fremfor alt søppelcontainere, er både enkelt og spektakulært, og dette er i ferd med å bli en vanlig protestmåte blant de yngste ungdommene. Det er faktisk en av de svært få midlene disse befolkningsgruppene har til rådighet for å gjøre seg hørt, i en situasjon preget av oppløsning og politisk eksklusjon.
Adgangen til fredelige former for mobilisering, som markerer tilhørighet til legitime representasjonskretser, er nemlig ulik avhengig av hvilken sosial gruppe man tilhører. Derfor bør man ikke forveksle det å ty til offentlig diskvalifiserte aksjonsformer, med kriminalitet. Enkelte av de som har vært innblandet i de nylige opptøyene har hatt eller vil få kriminell atferdsmønstre. Men disse mønstrene er uavhengige av den dynamikken vi har sett utvikle seg de siste ukene og måten den har kommet til uttrykk på. Det er nettopp dette som forklarer at flertallet av personene som er brakt inn for retten i forbindelse med opptøyene ikke har vært innom rettsvesenet tidligere.
Ildspåsettelsene, som bunner i årevis med sosialt og økonomisk forfall og stadig strengere kontroll, ble til dels oppmuntret av innenriksministerens radikale språkbruk og gjenklangen i media, spesielt tv-kanalene.
Nicolas Sarkozy offentlige sosiale forakt og krigerske virilitet helte bensin på bålet. Han fikk frem ydmykelsene og bitterheten som har hopet seg opp lokalt, og ga dem en felles målskive. Innenriksministeren regnet antakelig med å skaffe seg politiske gevinster gjennom sin urokkelighet, samtidig som han ville knuse det han oppfattet som motstand mot sin ordenspolitikk. Denne beregningen kan slå til på kort sikt, men den har ført til mer intense voldsomheter og vil etterlate seg varige spor i den kollektive hukommelsen i forstedene, som det er umulig å forutse virkningene av.
I likhet med streikeallmøter, som alltid starter med å liste opp andre arbeidsplasser, universiteter eller institusjoner som har sluttet seg til bevegelsen, henter alle former for lokal mobilisering en stor del av sin effektivitet fra den kollektive dynamikken den er en del av. En dynamikk som i dette tilfellet på storslagent vis ble viderebrakt av media, med «flamme-kart» kombinert med «ti på topp-lister» over ildspåsettelser.
I større grad enn en imitasjonslogikk der man forsøkte å «overgå» naboforstaden, var bidro dekningen av denne krisen til å synkronisere, homogenisere og spre voldsomme aksjoner, og på den måten bygge opp under forestillingen om at dette var en nasjonal bevegelse.
Disse grunnprinsippene for en sosiologisk analyse av kollektive aksjoner, handler om å forstå krisens dynamikk. De vingeklipper en gang for alle teoriene om at ungdommene manipuleres av radikale islamister eller grupper av organiserte kriminelle. Slike teorier er i beste fall et uttrykk for manglende forståelse av situasjonen til dem som tok disse midlene i bruk, og i verste fall et kynisk forsøk på å forsvare mangelen på kontroll og/eller innføring av radikale tiltak for å håndtere situasjonen.
Det er nettopp en av de store farene ved hendelsene den siste tiden. På samme måte som at styresmaktene raskt valgte å tolke den franske befolkningens nei til EU-grunnloven som et ønske om mer avregulering, vil urolighetene høsten 2005 brukes som påskudd for nye sosiale tilbakeskritt. Å redusere den obligatoriske skolegangen til fylte 14 år, en mulig avvikling av enhetsskolen, enda større fleksibilisering av ufaglært arbeidskraft, er noe av det som allerede er foreslått som svar på forstadsungdommens usikre livssituasjon.
Den tøffe linjen innen politi og rettsvesen, som vi har beskrevet de katastrofale virkningene av, skal forsterkes enda mer. Press og tvang i forbindelse med sosiale ytelser, som enkelte politikere har drømt om lenge, har fått ny vind i seilene og svært reaksjonære rapporter (som Benisti-rapporten om kriminalitetsforebygging og rapporten fra Institutt for helse og medisinsk forskning, INSERM, om «tenåringenes problemer») er satt på dagsorden igjen. De sykeliggjør atferd beskrevet som «anti-sosial» hos barn av fattige familier og/eller innvandrerfamilier.
Denne tendensen drar fordel av at det politiske liv bygger på konkurranse. Regjeringen vil utnytte urolighetene ved å spille på konkurranse innad i de folkelige klassene («de som lykkes» mot «de som ikke gidder», «ofre» mot «gjerningsmenn», «franskmenn» mot «polygame familier»), både for å rive ned sosiale og lønnsmessige forsvarsverk og knuse de uorganiserte formene for motstand mot den urettferdige samfunnsorden som regjeringen forsvarer. En politisk konsekvent venstreside burde benyttet anledningen til å fremme et prosjekt for grunnleggende forandringer, som kan bøte på de revnene som har oppstått i de folkelige miljøene gjennom en 30 år lang konservativ revolusjon.
Sosialistpartiets vakling angående en forlengelse av unntakstilstanden, og det at Kommunistpartiet og grupperingene på ytterste venstre har vist seg ute av stand til å tilby et alternativ til de som er i ferd med å bli «de nye farlige klassene» eller ta hensyn til deres særegenheter, viser at man ikke er på riktig spor. Og i så tilfelle vil de foreslåtte «løsningene» på krisen kun forsterke årsakene til den.
Gjenoppbygging av effektiv solidaritet er mer nødvendig enn noen sinne. Det er faktisk gjennom organisering rundt felles politiske mål at individer med forskjellig yrkesbakgrunn, trosretning eller opprinnelse har klart å forbedre sin kollektive skjebne og vinne sosiale seire. Seire som liberalerne og deres håndlangere iherdig forsøker å revansjere, både i forstedene og andre steder.
oversatt av G.E.


(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver