«Øyeblikkets historiker»

Paul Nizan var både en innflytelsesrik kommunistisk journalist og en anerkjent romanforfatter og essayist. Som intellektuell og polemiker var han aldri redd for å angripe eller kritisere makthaverne, ofte ved hjelp av ironi. Journalistens daglige kilder avhenger av hvor de kommer fra og måten de blir videreformidlet på. Må man til syvende og sist enten offentlig innrømme sin i lang tid skjulte allianse med herrene, eller proklamere sin tilslutning til tjenernes parti. Nizan bringer til live en tid som ikke er så fjern fra vår, der harme var en dyd og polemikk var legitimt.

Paul Nizan (1905 – 1940) begynte som politisk journalist i juni 1935. Først i det franske kommunistpartiets dagsavis L'Humanité. Fra mars 1937 i den nye dagsavisen Ce soir, som ble grunnlagt med økonomisk støtte fra den republikanske regjeringen i Spania. Nizan var utenriksredaktør i L'Humanité, og hadde samme stilling i Ce soir. Han konsentrerte seg spesielt om Italias erobring av Etiopia (1935-1936), remilitariseringen av Rhinland (mars 19361), den spanske borgerkrigen (1936-1939), Anschluss (mars 1938) og München-avtalen (september 19382). Samtidig hadde han en fast spalte for litteraturkritikk i begge publikasjoner.
Den journalisten som trer frem i Nizans artikler, er både en «øyeblikkets historiker» og en engasjert intellektuell, en gransker av fakta og en glødende polemiker.3 I juli 1939 forsvarte han pressefriheten. Og det med en bitende slagferdighet som har lite til felles med den velmenende brummingen som preger dagens journalistikk: «Herr Statsminister og herr Justisminister, som har besluttet å egenhendig bære sannhetens byrde, har forbudt pressen å ytre det den måtte vite om begåtte eller forsettlige forbrytelser mot landets sikkerhet og likevekt. Pressen mister samtiden av syne. Den er pålagt å beskjeftige seg med forhold som har mistet sin aktualitet. Den har slett ikke lov til å si hva som er. Den kan bare si hva som har vært4
Med skarp retorikk ramser Nizan opp hva «man ikke har lov til å si». Han trekker ganske enkelt frem «visse sammentreff». Og konkluderer slik: «Disse sammentreff som man har lov til å snakke om, kaster et underlig lys over det man ikke har lov til å si». Nizans tanker om pressens rolle kommer til uttrykk i denne artikkelen fra 19. juli 1939 – leken stil, evne til å more seg og å la seg forarge, motvilje mot å holde informasjon tilbake.
I mars 1939 publiserte Nizan det som skulle bli hans siste bok, det journalistiske essayet Chronique de septembre. I innledningen til denne grundige studien av München-avtalen beskriver Nizan utenriksjournalisten som «en øyeblikkets historiker».5 Han analyserer «journalistens daglige kilder», som han mener avhenger av hvor de kommer fra og måten de blir videreformidlet på.
Den «'journalistiske kjensgjerning' følger de samme regler som den rent historiske kjensgjerning,» skriver Nizan. Den er «på akkurat samme måte gjenstand for en indirekte kunnskap, en viten basert på spor – med unntak av de svært sjeldne tilfellene der man selv er sitt eget førstehåndsvitne, noe den mest fordringsfulle kritikken forutsetter. Alle de klassiske reglene for kritikk av vitnesbyrd gjelder altså her: Avstanden i tid mellom en hendelse og gjenfortellingen av den, endrer ikke problemets essens.»
Dette står i skarp kontrast til vår tids mystifisering av avstand og det evige refrenget «fakta, ingenting annet enn fakta». Slike postulater dekker over en ideologisk og sosial stillingtagen, ifølge Nizan: «Ingen enkeltstående vitnesbyrd har noensinne vært kjennetegnet av så stor historisk visshet at den er fritatt for kritisk søkelys. Om det så kommer fra en statsminister, har et enkeltstående vitnesbyrd aldri trekk som gir dem en særstilling når det gjelder troverdighet.»6 Nizans engasjerte journalistikk ønsker altså både å informere, å avdekke hykleri, samt ta stilling til fordel for saker han betrakter som rettferdige – basert på sin verdensoppfatning og de elementene han råder over.
Nizans virkelighetsoppfatning ble i likhet med hans motstanderes bygd opp og formulert gjennom engasjement. Dette tilførte virkelighetsoppfatningen «sannhet», en sannhet Nizan visste bare representerte en sannhet. I boken Les Chiens de garde (Vaktbikkjene, 1932), angriper han – som tidligere studiekamerat til Jean-Paul Sartre og Raymond Aron ved Ecole Normale Supérieure – filosofer som opphøyde seg selv til Sannheten garantister, i navn av en umulig objektivitet:
«I en verden der skillet mellom herrer og tjenere er brutalt, må man til syvende og sist enten offentlig innrømme sin i lang tid skjulte allianse med herrene, eller proklamere sin tilslutning til tjenernes parti. Det finnes ingen plass for de lærdes upartiskhet. Det eneste som er igjen, er kampen mellom partisaner.»7
Sammenstøtet mellom «sannhet» og «løgn» blir dermed det etiske uttrykket for den internasjonale klassekampen, der løgnen fungerer som et avgjørende tannhjul i den verden journalisten ønsker å velte. «Det tilsynelatende» er derfor sentralt. Politiske ledere, høyreorienterte journalister, samt en rekke filosofer og forfattere holder seg til det tilsynelatendes felt. De viser bare en del av virkeligheten, og tilbyr kun tendensiøse påstander, og sågar løgnaktige visjoner, om den.
Begrepet «manøver» dukker også ofte opp i Nizans artikler. Det bunner ikke i en paranoid forestilling om et komplott, men tjener til å fordømme makthavernes streben etter å føre folk bak lyset: «diplomatisk manøver», «manøvrering i kulissene», «storstilte manøvrer overfor landets opinion» – en fordømmelse som Nizan oppsummerer med metaforen «skalkeskjulene fra Genève», for å stemple Folkeforbundets maktesløshet i august 1935 under konflikten mellom Italia og Etiopia.
I det politiske mikrokosmosets irrganger tjener yppersteprestenes kodeks til å holde befolkningen utenfor, lulle den inn i budskap som både er avtalt og forskjellig fra de beslutninger som er tatt. Fra filosofien til den «borgerlige» pressen er veikartet temmelig likt: De deler «oppdraget om å skape aksept for en ordre ved å få den til å fremstå som vennlig, tilføre den edelhet og rettferdiggjøre den».8
Borgerskapet, som holder i de politiske og journalistiske tømmene, bruker altså desinformasjon for å hindre folket i å gjøre opprør, men manipulerer det også ved hjelp av kultur og litteratur: «Kultur og kunnskap reduserer hos alle mennesker risikoen for å la seg narre av ord, feste lit til løgner. Kultur og kunnskap øker hos alle mennesker kraften til å forstå virkeligheten de lever i (…) Bevisstheten om denne virkeligheten har en eksplosiv verdi: den fører uunngåelig med seg et ønske om å forandre den. (…) Borgerskapet må derfor forringe kulturen, og dermed bevisstheten til de menneskene det hersker over.»9
Journalisten bør ifølge Nizan på den ene side dekode makthavernes erklæringer og på den annen side kjempe mot den dominerende informasjonsstrømmens representasjon og kommentarer. Gnistrende utfall var et redskap vår journalist gjerne tok i bruk: «Sjelden har statsministeren hatt så gode tjenere, sjelden har pressen vært mer servil,» skrev Nizan om daværende statsminister Pierre Laval under konflikten mellom Italia og Etiopia.
Men disse anklagene var en del av et større bilde, som handlet om den hemmelige overenskomsten mellom aviseiere og våpenfabrikanter. Seieren til Frente popular i Spania foregrep den franske folkefrontens triumf i 1936 – og dette varslet om vanskeligere tider for den herskende klassen. I denne situasjonen konstruerte pressen et fiktivt skrekkscenario, som ble beskrevet som «kaosets herredømme». Etter streikene i Frankrike i juni 1936 ble disse skremslene en besettelse. Nizan raljerte med dem: «Vi har ennå ikke fått høre om kannibalisme i Spania, men det kommer nok. Mellom første og andre valgrunde, kanskje.»10
I essayet Aden Arabie (1931) – en tekst Jean-Paul Sartre bidro til å trekke frem fra glemselen i 1960 da han skrev sitt berømte forord til den – kritiserte Nizan hvordan verdens ledere perverterer språket. «Disse hensikter, som dere her kaller krig, handel og transitt: Tror dere at disse ordene kan unnskylde alt til tidenes ende?»11 I sitt virke som journalist skulle Paul Nizan få hendene fulle med å avsløre denne bedragerske bruken av ordene, fordi han mente at det å gi ordene tilbake deres sanne mening var å gi handlingene deres virkelige betydning.
Begrepet «fred» er illustrerende. Fra og med Italias erobring av Etiopia ble dette ordet utsatt for en semantisk og politisk degradering: «For Laval betyr fred utvilsomt å knuse forsvarsløse folk,» skrev Nizan i 1935. Med München-avtalen i september 1938 ble degraderingen irreversibel; ordet ble bedrageri: «Kanskje trodde man at man hadde skapt fred ved å lukke øynene til den dunkle forsvinningen, i dypet av Europa, av det isolerte Tsjekkoslovakia. Men man hadde rett og slett kastet Europa inn i en malstrøm av en krig hvis forferdelige spredning ingen lenger kunne stanse.»12 I mars 1939 omtalte Nizan nok en gang episoden i München, og konstaterte at «denne berømmelige freden var intet annet enn den triumferende voldens herredømme».13
Men hvordan kunne man la være å forveksle München-avtalen med en fredsavtale når Italias invasjon av Etiopia, allerede i juli 1935, ble betraktet som fredelig: «Storbritannia og Frankrike vil forsøke å overtale Etiopia til å la seg erobre på 'fredelig' vis»? Eller når annekteringen av sudettyskerne ble behandlet på samme måte i mai 1938: «I ukene som kommer, vil den 'fredelige' oppløsningen av den tsjekkoslovakiske staten begynne, med Storbritannia som borgerlig kausjonist».
Eller når den spanske republikken ble sidestilt med opprørerne som gikk til angrep på den? Når Léon Blums folkefrontregjering i august 1936 fattet vedtak om ikke å gripe inn i konflikten i Spania, en avgjørelse som ble mer merkverdig for hver dag som gikk: «Når man ikke er diplomat, kan man tillate seg å kalle en spade for en spade: man kan tillate seg å si at Spania er under angrep.» Nizan avslørte allerede i 1932 logikken bak den formildende omskrivingen av krigens realiteter: «Når krigen er blitt til Idé, forsvinner krigens objekt […] På ingen måte et blodig spill i våpenprodusentenes favør, men et filosofisk korstog, en åndelig kamp.»
Nizan var en militant journalist, med engasjement både for sin profesjon og for den ideologien han sto for, kommunismen. Artiklene hans inneholder derfor også avsnitt preget av ortodoksi, for eksempel når han omtaler Sovjetunionen som «fredens land», landet der «engstelsen» har forsvunnet.14 Men den engasjerte journalisten toner i det minste flagg og forsøker ikke å iføre seg objektivitetens habitt.
Nizans journalistiske glød var godt egnet til å formidle de dramaene som utspilte seg i hans tid. Den spanske republikkens drama: «Skal man la det republikanske Spania stå alene mot opprørerne, som er knyttet til Tyskland og Italia, på bekostning av arbeidernes blod, bøndenes blod, kvinnenes og barnas blod?». Og dramaene som følge av de europeiske demokratienes nøling og fornektelse, som til slutt førte til den endelige katastrofen: «Har man bestemt seg for å si, altfor sent, det ordet man ikke sa før Berchtesgaden,15 det ordet man ikke sa for Etiopia, for Spania, for Rhinland, for Østerrike, det nei som ville ha advart Hitler før han gikk så langt at han satte sin egen myte på spill?»16
Nizans artikler er interessante for oss i dag også på grunn av måten de behandler informasjonen, ordene, på. Det er ikke sikkert at fremtidige lesere som gransker dagens presse, vil finne noe lignende. I dag råder «objektiviteten», avstanden, ord som skjuler avsenderens stillingtaken, tonløs tale, konvensjonelt vokabular, samt debatter mellom medlemmer av det gode selskap og distingverte amatører. Ethvert angrep lukter svovel, ingenting har noensinne vært så tonløst, så konvensjonelt, så blekt.
Nizan bringer til live en tid som ikke er så fjern fra vår, der harme var en dyd og polemikk var legitimt – der verdens dysterhet hadde en motvekt i penner som ikke nølte med å begi seg ut på slagmarken – både på godt og ondt, for øvrig.1 Rhinland er en historisk region i det vestre Tyskland. I mellomkrigstiden skulle Rhinland i følge Versailles-traktaten være en demiltarisert sone. Den 7. mars 1936 ignorerte Nazi-Tyskland traktaten og gjenokkuperte området. Kilde: Wikipedia. Overs.anm.
2 Avtale mellom Italia, Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Formålet var fra britisk side å forhindre en ny storkrig og for tyskernes vedkommende å annektere Sudetenland, som tilhørte Tsjekkoslovakia. Til gjengjeld lovet Hitler å ikke angripe resten av Tsjekkoslovakia. Undertegnet i München 30. september 1938. Kilde: Wikipedia. Overs.anm.
3 Disse tekstene ble nylig utgitt i Paul Nizan, articles littéraires et politiques, bind 1, Editions Joseph K., Paris, 2005 (red. Anne Mathieu).
4 «La France trahie ? I ? Ce qu'on a le droit de dire», Ce soir, 19. juli 1939.
5 Chronique de septembre, Paris, Gallimard, 1978, s. 7.
6 Ibid., s. 17.
7 Les Chiens de garde (Vaktbikkjene), Agone, Marseille, 1998, s. 55.
8 Ibid, s. 107.
9 «L?Ennemi public n°1», Regards, 14. mars 1935, i Paul Nizan, articles littéraires et politiques, sitert ovenfor.
10 L?Humanité, 25. april 1936.
11 Aden Arabie, Seuil, «Points», Paris, 1990, s. 111.
12 Ce soir, 25. september 1938.
13 «Héritages de Munich», Ce soir, 15. mars 1939.
14 «L?homme nouveau», Russie d?aujourd?hui, august 1935 (månedspublikasjon fra Amis de l?Union Soviétique ? Sovjetunionens venner).
15 By i det sørlige Tyskland, der Berghof, landstedet til Adolf Hitler, lå. I oktober 1936 undertegnet Tyskland og Italia en hemmelig protokoll i Berchtesgaden, som i praksis integrerte de to landenes utenrikspolitikk. Overs. anm.
16 Ce soir, 27. september 1938.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Terror som underholdning

Default thumbnail
Neste sak

Til venstre, der hjertet sitter

Andre saker om Nord-Amerika

Hvit flukt

Hvite foreldre i USAs øvre middelklasse tar barna sine ut av prestisjetunge skoler for å hindre

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.