Molekylære fabrikker

Vi lager nå molekylære trillebårer, støvsugere og biler, atom-transistorer, kvantedatamaskiner og mye mer. Nanoperspektivet vil føre til endringer i oppfinnelsene av nye produkter, til omstrukturering av flere industrisektorer, slik informatikken, elektronikken og bioteknologien gjorde i sin tid. Kolossale investeringer står allerede på spill, og alle vil helst tro at risikoene er minimale og kontrollerbare. Innen militærsektoren er nano-verktøy eller autonome drapsmaskiner blitt viktige maktmidler. Nanoteknologi utvikles nærmest uten debatt. Nå uttrykkes nødvendigheten av et europeisk observatorium av nanoteknologi.

Menneskelige, og ikke økonomiske, mål? Prefikset ‘nano-’ er på moten. Likevel vet ingen nøyaktig hvilket omfang nano-begrepet har.

Betegner det all forskning på og manipulering av materiale på nanometernivå (en milliarddel av en meter)? Er det en gedigen reklamekampanje for materialenes fysiokjemi, et nytt navn på «det minste av det minste»? Eller er det et samleprosjekt der vitenskaper om materie, liv og datateknologi møtes?
Uansett er nanomaterialene her, midt iblant oss. De er allerede kommersialisert, i form av karbon-nanorør, nanolasere i DVD-spillere, nanobrikker for biologisk diagnostikk… «Molekylære fabrikker», med bestanddeler hundre tusen ganger mindre enn diameteren på et hårstrå, er på planleggingsstadiet. Observasjon og manipulering av materiale på atomnivå åpner døren på vidt gap for lovende nyvinninger. Drømmen er intet mindre enn å «gjenskape det livet har skapt, men på vår egen måte», som nobelprisvinner i kjemi Jean-Marie Lehn formulerte det. Noen mener til og med at teknologien må ta over evolusjonens rolle, så menneskeheten selv kan kontrollere sin egen skjebne… Denne entusiasmen slår imidlertid over i angst når visse visjonære vitenskapsmenn, som Eric Drexler, tegner følgende krisescenario: Menneskene kan miste kontrollen over nanoroboter med evne til reproduksjon, og verden risikerer dermed å bli oversvømt av Grey Goo, «grå gugge».¹ (…)