Molekylære fabrikker

Vi lager nå molekylære trillebårer, støvsugere og biler, atom-transistorer, kvantedatamaskiner og mye mer. Nanoperspektivet vil føre til endringer i oppfinnelsene av nye produkter, til omstrukturering av flere industrisektorer, slik informatikken, elektronikken og bioteknologien gjorde i sin tid. Kolossale investeringer står allerede på spill, og alle vil helst tro at risikoene er minimale og kontrollerbare. Innen militærsektoren er nano-verktøy eller autonome drapsmaskiner blitt viktige maktmidler. Nanoteknologi utvikles nærmest uten debatt. Nå uttrykkes nødvendigheten av et europeisk observatorium av nanoteknologi.

Menneskelige, og ikke økonomiske, mål? Prefikset ‘nano-’ er på moten. Likevel vet ingen nøyaktig hvilket omfang nano-begrepet har.

Betegner det all forskning på og manipulering av materiale på nanometernivå (en milliarddel av en meter)? Er det en gedigen reklamekampanje for materialenes fysiokjemi, et nytt navn på «det minste av det minste»? Eller er det et samleprosjekt der vitenskaper om materie, liv og datateknologi møtes?
Uansett er nanomaterialene her, midt iblant oss. De er allerede kommersialisert, i form av karbon-nanorør, nanolasere i DVD-spillere, nanobrikker for biologisk diagnostikk… «Molekylære fabrikker», med bestanddeler hundre tusen ganger mindre enn diameteren på et hårstrå, er på planleggingsstadiet. Observasjon og manipulering av materiale på atomnivå åpner døren på vidt gap for lovende nyvinninger. Drømmen er intet mindre enn å «gjenskape det livet har skapt, men på vår egen måte», som nobelprisvinner i kjemi Jean-Marie Lehn formulerte det. Noen mener til og med at teknologien må ta over evolusjonens rolle, så menneskeheten selv kan kontrollere sin egen skjebne… Denne entusiasmen slår imidlertid over i angst når visse visjonære vitenskapsmenn, som Eric Drexler, tegner følgende krisescenario: Menneskene kan miste kontrollen over nanoroboter med evne til reproduksjon, og verden risikerer dermed å bli oversvømt av Grey Goo, «grå gugge».1

Til grunn for denne entusiasmen ligger det faktum at drømmen om å manipulere atomer, materiens grunnleggende bestanddeler, er blitt virkelighet. Tunnelmikroskopet (Scanning Tunneling Microscope),2 oppfunnet i 1981 av Heinrich Rohrer og Gerd Binning i IBMs forskningslaboratorier i Zürich, gjorde det mulig å betrakte og manipulere atomene. De «molekylære fabrikkene» Eric Drexler skrev om i Engines of Creation, er ikke lenger bare en drøm: Vi lager nå molekylære trillebårer, støvsugere og biler, enkelt-atom-transistorer (single-atom transistors), kvantedatamaskiner og mye mer.

Rundt disse hovedaktivitetene kretser all slags annen teknologi. Enten innen miniatyrisering eller molekylær omorganisering «nedenfra», som framprovoserer hittil ukjente fysiokjemiske egenskaper. Mens det på makronivå er den kollektive effekten av millioner av atomer som gir utslag, kan man ved å isolere nano-objekter, som består kun av noen få atomer, oppnå helt spesielle effekter: Økning av spesifikt overflateareal (høy reaktivitet); mekanisk motstand; optiske, elektromagnetiske eller termiske funksjoner; kvanteoppførsel… Det er ikke materialets kjemiske natur det kommer an på, men organiseringen av atomenes plass i forhold til hverandre.

Med grunnlag i nanoteknologiens ukjente muligheter spår enkelte forskere en revolusjon, mens andre snakker om kontinuitet. Uansett angår denne teknologiske flodbølgen allerede alle de store produksjonssektorene – elektronikk, tekstil, legemiddel, næring og energi. Mercedes selger biler der deler av bremsesystemet eller motoren består av karbon-nanorør, som er hundre ganger mer motstandsdyktig og seks ganger lettere enn stål; IBM produserer transistorer hundre tusen ganger mindre enn et hårstrå; forskere ved Cornell University i USA og Institut Curie i Frankrike lager molekylære motorer. Kosmetikkindustrien har også slengt seg på nanobølgen: De lager nanopartikler av sinkoksyd (så leppestiften sitter bedre), titanoksyd (for å filtrere ultrafiolett stråling) eller zirconiumoksyd (for neglelakk).

For flere industrigiganter er produksjon på submikronivå nødvendig for å overleve i bransjen. ST Microelectronics (i samarbeid med Motorola og Philips semiconductors BV) har investert 12 milliarder NOK i opprettelsen av en designplattform for 90 nanometers CMOS-brikker, og Sony har investert store summer i liknende prosjekt. I tekstilsektoren lanseres prosjekt om energibærende metallfibrer. Nanomaterialer kan også frambringe ren energi, legge til rette for lagring av hydrogen, og opprette effektive termiske grenser. Innen helsesektoren kan nanokuler «frakte» aktiv materie som kan frigjøres ved bruk av infrarød oppvarming eller magnetfelt. Innen biometrien mangedobles også nomadesystemer i miniatyrformat – men foreløpig er dette bare på mikrometernivå. I fjor fikk selskapet Applied Digital tillatelse fra det amerikanske matvare- og legemiddeltilsynet Food and Drug Administration (FDA) til å bruke digitale identitetsbrikker som plasseres under huden i medisinsk sammenheng. Via RFID-teknologi (Radio Frequency Identification Device) får man slik direkte tilgang til pasientens legejournal.

I en artikkel i Business Week Online skriver økonomene Stephen Baker og Adam Aston: «Nanoindustrien er ikke en enkeltstående industri, men all manipulering av materiale i en målestokk på mellom en og hundre nanometer. Det er ikke ett nytt fenomen, som internett – nanoteknologien åpner nye muligheter for flere tusen materialer som allerede eksisterer.»3 Nanoperspektivet vil føre til endringer i oppfinnelsene av nye produkter, til omstrukturering av flere industrisektorer, slik informatikken, elektronikken og bioteknologien gjorde i sin tid. De første gjennombruddene vil angå biomateriale, katalyser, diagnostisering og elektronikk. Flere disipliner vil måtte fusjonere for å kunne styrke sin handlekraft i denne gråsonen mellom levende og dødt materie, der kjemi, fysikk (elektronikk) og biologi (genetikk, og til og med hjerneforskning) møtes.

Investeringene lar ikke vente på seg. Det amerikanske National Nanotechnology Initiative anslo at det på verdensbasis ble brukt ni milliarder dollar på nanoteknologi (akademisk og industriell) i 2005. Dette beløpet var mer eller mindre jevnt fordelt over Asia, Europa og Nord-Amerika. Mellom 1998 og 2003 ble offentlige investeringer seksdoblet i Europa, og åttedoblet i USA og Japan. Ifølge det amerikanske National Science Foundation (NSF), vil den globale markedsverdien på denne typen teknologi – som allerede i 2001 var på 40 milliarder dollar – komme opp i tusen milliarder dollar i 2010.4

Nanotoget er med andre ord på skinnene. Vi vet imidlertid så langt ingenting om de helsemessige konsekvensene av denne industrien.5 Hva skjer når man puster inn karbon-nanorør, eller når titanoksydpartikler smøres på huden som solkrem? Nanomaterialene er ikke en homogen gruppe. Partiklene kan variere i størrelse, form, overflate, kjemisk komposisjon og biologisk levedyktighet. De er imidlertid alltid svært reaktive. I artikkelen «Nanotechnology: Looking As We Leap», som tar for seg toksikologiske studier i forbindelse med nano-objekter, viser den amerikanske toksikologen Ernie Hood til foruroligende resultater.6 Han trekker særlig fram en undersøkelse foretatt av forskeren Günter Oberdörster ved University of Rochester (USA), som påviser betennelsesreaksjoner i lungevev utsatt for karbon-nanopartikler.

To aspekter ved nanoteknologiene er særlig bekymringsverdige. For det første kan nanopulver, på grunn av sin ekstreme finhet, trenge inn i alle kroppens hulrom, lungealveolene, blodet, og til og med gjennom blodhjernebarrieren, som beskytter hjernen. Den britiske toksikologen Vyvyan Howard har stigmatisert problemet, og vist at nanopartikler av gull kan bryte gjennom plasentabarrieren og slik overføres fra mor til foster.7 For det andre kan forskjellige typer nanoprodukter ha giftvirkninger. Som asbestfibrene kan karbon-nanorør feste seg i lungealveolene og forårsake kreft. Det er vanskelig å redegjøre for eventuelle helseskadelige virkninger, for vi vet svært lite om nanoproduktene vi produserer. Nanorørene består ofte av en blanding av nanofibrer, nanopartikler og diverse katalysatorer (aluminium eller jern), og det virker som om de er desto mer betennelsesfremkallende i slike «urene» former.

Den engelske fysikeren Ann Dowling var hovedpersonen bak Royal Society og Royal Academy of Engineering sin rapport om nanoteknologi, som ble utgitt i juli 2004. Hun ber industrilederne «redusere eksponeringen for nanorør, offentliggjøre bedriftenes toksikologiprøver, og sørge for at seriøs forskning bringer på det rene hvilke biologiske konsekvenser nanoproduktene har».8 I skrivende stund er et tyvetalls selskap verden over i ferd med å utvikle prototyper på karbon-nanorør, med forskjellige forholdsregler. «Vi har på oss beskyttelsesdrakt og hetter, og arbeider under vifter, i en atmosfære med lavt trykk», forteller Pascal Pierron, daglig leder for selskapet Nanoledge i Montpellier. Andre steder overveier man å stanse arbeid som anses å være for risikofylt, mens Patrice Gaillard, som er ansvarlig for Arkemas nanorørprosjekt, og i ferd med å utvikle et pilotprosjekt i Pau, annonserte i januar 2005 at Arkema «fra og med 2007 vil produsere flere hundre tonn i året».9

Britiske akademikere tar dette problemet svært alvorlig, og stiller 21 krav til nanoteknologene. De mener at spredning av nanopartikler og nanorør må unngås, og at man må opprette en database med oversikt over giftvirkninger, bioakkumulering og spesifikk eksponering for befolkninger i gitte omgivelser. Forskere og laboratoriepersonell må være seg bevisste hvilke etiske og sosiale verdier som står på spill, og befolkningene må opplyses. Ansvarsområdene i forbindelse med nanoteknologiene må være fullstendig gjort rede for i eksisterende eller kommende lovtekster. Disse kravene kan vise seg å være vanskelige å oppfylle. Bare i kjemisektoren kan vi i dag se hvor komplisert det er å gjøre rede for giftvirkningene. Vi kan bare konstatere at ambisjonene bak EU-kommisjonens forslag til ny kjemikalielovgivning, REACH (Registration, Evaluation and Authorisation of Chemicals) – som skulle evaluere helse- eller miljøskadelige effekter av over 30 000 kjemiske stoffer (tilsvarende 30 prosent av alle industriprodukter) – nok vil svekkes under press fra diverse lobbyer.

Kriteriene for tillatelse av stoffer må grundig revideres: De bygger nemlig kun på beskrivelsen av produktenes kjemiske sammensetning (som det europeiske EINECS, Europeisk liste over eksisterende markedsførte kjemiske stoffer, eller det internasjonale CAS, Chemical Abstract Service). Slike kriterier holder ikke mål når det dreier seg om nanomaterialer, ettersom det er atomenes plassering i forhold til hverandre som kan forårsake biologiske ettervirkninger (særlig kreftfremkallende sådanne).

Et aspekt som viser hvor stor usikkerheten er på dette området er forsikringsagentenes innstilling. I 2004 advarte firmaet Swiss-Re mot for stor satsing på nanoteknologier, og minnet om «den uforutsigbare risiko slike teknologier utgjør og de gjentakende og kumulerende tap de kan forårsake».10 Selv lobbyistene påpeker at det er en risiko for at en «ulykke som involverer nanopartikler kan utløse en defensiv refleks, ikke bare mot den involverte typen nanopartikler, men også kanskje mot nanoteknologien som helhet».11

Kolossale investeringer står allerede på spill, og alle vil helst tro at risikoene er minimale og kontrollerbare. Forsker Kristen Kulinowski ved Rice University i Houston, USA, er optimistisk. «Hvis vi kan kontrollere overflateegenskapene, kan vi unngå giftvirkningene», håper hun. Sean Murdock, leder for den amerikanske industriorganisasjonen NanoBusiness Alliance, er også ved godt mot: «Risikoene er der, og de er virkelige, men de kan kontrolleres.» Selv om flere helserisikoprogrammer er iverksatt i USA og Europa, utgjør de ikke mer enn tre til seks prosent av «nanobudsjettene».

Den franske sosiologen Francis Chateauraynaud ved EHESS (Ecole des Hautes Etudes en Sciences Sociales) stiller spørsmålstegn ved sameksistensen av de kognitive vitenskapene, bioteknologien, fysiokjemien og informatikken. «Vi må spørre oss om ikke dette bofellesskapet først og fremst er en språklig konstruksjon – partene søker trygghet i den offisielle diskursen», hevder han i rapporten «Nanosciences et technoprophéties».12 Andre har bare gitt dette interdisiplinære – eksplosive – samarbeidet kallenavnet BANG (akronym for bits, atomer, nevroner og gener); døren står på vidt gap ut i det ukjente, det uforutsigbare… Vi beveger oss på terra incognito.

Amerikanernes uttalte mål er å «forbedre den menneskelige yteevne». I en rapport om NBIC (Nano-, Bio-, Information and Cognitive technology) utgitt i juni 2002, beskriver NSF de konvergerende teknologiene som et middel til å «bidra til allmenn materiell og spirituell velvære, fredelig og gjensidig fordelaktig interaksjon mellom mennesker og intelligente maskiner. Vi vil få tilgang til utømmelige energikilder – og dermed slippe å bekymre oss for ødeleggelsen av miljøet – og ingenting, selv ikke språkforskjellene, vil lenger være til hinder for generell kommunikasjon.»13 Denne holdningen er representativ for den transhumanistiske bevegelsen, som en av rapportens forfattere, religionssosiologen William Sims Bainbridge, er en sterk tilhenger av. Denne bevegelsen forsvarer fri bruk av narkotika og legemidler, kryokonservering og genetisk eller cerebral doping.

For EU er USAs offisielle holdning i denne saken problematisk, og unionen ga i september 2004 sitt «svar» i form av en rapport med tittelen «Converging Technologies: Shaping the Future of European Societies». Synspunktet her er at nanoteknologien må ha menneskelige, og ikke økonomiske, mål. Den skal sammen med ICT og bioteknologien utgjøre hjørnesteinene i et europeisk «kunnskapssamfunn», der de tre teknologiene har «sammenfallende mål».14

Bernadette Bensaude-Vincent, professor i vitenskapsfilosofi ved Université Paris 10, bemerker at «denne forskjellen kom svært tydelig fram i NanoEthics-konferansen ved Universitetet i Sør-Carolina i mars 2005. I den ene leiren er stemningen euforisk. Drexler og hans apostler, som Ray Kurzweil, har en ekstremt messianistisk oppførsel, og en nærmest religiøs retorikk. Den andre leiren preges av apokalyptiske katastrofevisjoner. På et vis styrker disse motstridende oppfatningene hverandre og på et vis møtes de også […] Utover dette gir nanoteknologiene en enestående mulighet for å granske fremgangsmåtene, meningen, utviklingen, kort sagt forstå hva slik teknologi innebærer. Og om mulig framprovosere en offentlig debatt.»15

Det er svært viktig å evaluere mulige framtidige virkninger av nanoprodukter. Slik sett har science-fiction-litteraturen, som beskriver scenarier i samstemmighet med visjonene til visse vitenskapsmenn, en nøkkelrolle i debatten. Denne litteraturen advarte mot trusselen fra reproduktive roboter lenge før Eric Drexler skrev om det samme i Engines of Creation. Men Drexler har også inspirert science-fiction-forfatterne: I Neal Stephensons roman The Diamond Age, tar nanoroboter kontroll over fiendens hjerner, og i Michael Crichtons Bytte oversvømmes verden av «grå gugge».16

Den kanadiskbaserte organisasjonen ETC-group (Action Group on Erosion, Technology and Concentration), som lenge har overvåket nord-sør-balansen og virkninger av bioteknologi, interesserer seg nå også for nanoteknologier. De ber om opprettelsen av en internasjonal konvensjon for evaluering av nye teknologier (ICENT) under FNs høye beskyttelse. Gruppens leder, Pat Mooney, skriver i en rapport om «nanogeopolitikk», utgitt 28. juli 2005, at vi må få en slutt på «krisesyklusen». ICENT vil utgjøre «et lydhørt alarmsystem som vil kunne kontrollere enhver ny, viktig teknologi.» Mooney hadde allerede advart mot patentsystemet, som innen nanoteknologi vil føre til at «enkelte private selskap vil monopolisere grunnleggende bestanddeler».

Nanoteknologiene utvikles nærmest uten debatt (med unntak av visse sammenstøt med sivilsamfunnet i Storbritannia, Nederland, og Madison i USA), men vil flere steder måtte bryne seg på diverse motstandsbevegelser. I Grenoble har for eksempel gruppen Pièces et Main d’Oeuvre (PMO, utstyr og arbeid) til hensikt å stå imot «den tekniske overmakten».17 Slik tilfellet var med de genmodifiserte organismene (GMO), hevdes det nå at nanoteknologiene er løsningen på fattige lands problemer.18
Disse kritiske synspunktene tas seriøst på den internasjonale plattformen opprettet i Alexandria, Virginia, juni 2004, på oppfordring fra NSF og Meridian Institute. Rundt 60 representanter fra 25 land – deriblant Kina, Japan, Russland, Australia, Israel, India og Sør-Afrika – møttes for å opprette et «internasjonalt rådgivende organ for ansvarlig nanovitenskap». Françoise Roure, som representerte Frankrike, ga i februar 2005 en rapport hun hadde skrevet sammen med filosofen Jean-Pierre Dupuy til den franske industriministeren og forskningsministeren. Rapporten, «Industriell etikk og framtid», vektlegger 13 anbefalinger, deriblant nødvendigheten av et europeisk observatorium av nanoteknologier. «Samfunnsmodellene, med sine verdier og meningsfulle mål, sine prioriteringer og selvpålagte begrensninger, er sårbare for industriell meta-konvergens. Voldsomme reaksjoner mot GMO viste at det gikk en grense der folk ikke lenger kunne akseptere tukling med naturen […]. Hva med naturaliseringen av mennesket, dersom […] vi mennesker også kan bli artefakter, vitenskapelige produkter, endret, forbedret, utnyttet ved bruk av naturlover?»

Innen militærsektoren er nano-verktøy eller autonome drapsmaskiner blitt viktige maktmidler: Nær halvparten av USAs offentlige investeringer innen nanoteknologi (445 millioner dollar i 2004) gikk til militær bruk. Lette beskyttelsesdrakter, nanovåpen, og så videre frister også Kina, som samler 2000 vitenskapsmenn i et Nanoforskningssenter i Shanghai. Ifølge den tyske fysikeren Jürgen Altmann er de største risikoene i forbindelse med militær bruk av nanoteknologi at det er umulig å kontrollere omfanget av nanovåpnene, at en ny våpenbalanse følgelig vil være vanskelig å opprettholde, og at nanosystemene kan bli selvreplikerende, utenfor menneskelig kontroll.19

Det mest foruroligende aspektet er likevel infiltrasjonen av «teknologifascinerte» individer, som fysikeren Ray Kurzweil og den transhumanistiske filosofen Nick Bostrom, i tenketanker som skal stake ut kursen for framtiden, som Center for Responsible Nanotechnology.
Oversatt av G.U.

2004 var det året nanoteknologi-industrien tok av. Teknologiske plattformer og industrielle konsortier som Sematech (AMD, Intel Motorola og Universitetet i Albany) så dagens lys, og i USA ble det til og med opprettet en egen kategori patenter for nanoteknologi (som et slags utstillingsvindu). Dette er uten tvil resultatet av en kraftig offentlig amerikansk innsats, og ikke minst George W. Bush sin støtte til National Nanotech Initiative. I desember 2003 bevilget den amerikanske presidenten en milliard dollar i føderalt budsjett til «nanosektoren».

Asia er også i høyeste grad med på kappløpet. Japan investerte 1042 milliarder dollar i nanoteknologi i 2003, og er kjent for sin fremragende produksjon av magnetmaterialer for såkalt høy-tetthetsminne (High Density Memory). Sør-Korea satser også stort, med 2 milliarder dollar for perioden 2001-2010, og Kina har bevilget 300 millioner dollar til denne sektoren, særlig brukt i forbindelse med opprettelsen av senteret «Nanotechnology Industry Base» i Tianjin. Taiwan brukte omtrent 110 millioner dollar i 2003.
På verdensbasis har omtrent 1200 start ups sett dagens lys i denne sektoren – halvparten i USA. Ettersom nanoteknologiene har såpass varierende bruksområder, figurerer små start ups og plast- eller kjemigiganter (som DuPont, Honeywell, GE, Bayer, Rohm and Haas, DSM og Mitsubishi) side om side. Bare innen produksjonen av karbon-nanorør kan vi liste opp et tyvetalls konkurrenter: Kinesiske selskap som Nanomaterials Technology, grunnlagt i 2000, og Chengyin Technology; britiske selskap som Rosseter Holding; nordamerikanske selskap som Hyperion Catalysis (1982) og AMR Technologies; eller europeiske selskap som Nanoledge og Arkema. Den sistnevnte gruppen har nylig inngått samarbeid med start up selskapet Zyvex i Texas (Richardson), som har alt en «nanomekker» trenger: Teknikere, spesialmikroskop, sonder… Alt av verktøy og tjenester er tilgjengelig hos denne pioneren innen lilleputtindustrien.

«Nanokontinentet» slås stort opp i våre dager. Vi er vitne til nyvinninger, men også enkle utvidelser av bruksområdet til «gamle» vitenskaper som bioteknologi. «Nanokontinentet» sprer sine vinger, forsvinner bak de talløse nanoteknologiene, og snart – dersom spådommene går i oppfyllelse – vil vi ha vært vitne til en mutasjon fra industriæraen til en helt ny epoke: Informasjonsæraen.
D.B.-B.
1 Jf. Eric Drexler, Engines of Creation, Anchor Books, 1986.
2 For denne oppfinnelsen ble Rohrer og Binning tildelt Nobelprisen i fysikk i 1986.
3 «The Business of Nanotech», URL: www.businessweek.com/magazine/content/05_07/b3920001_mz001.htm
4 Gilles Le Marois og Dominique Carlach, «Les nanomatériaux au c?ur de la galaxie nano» (Nanomaterialer i hjertet av nanogalaksen), Les Nanotechnologies, Les annales des Mines ? Réalités industrielles, februar 2004.
5 «Nanomonde : et si l?on parlait de sécurité sanitaire» (Nanoverdenen: Og hva om vi snakket om helsesikkerheten), in : André Cicolella og Dorothée Benoit Browaeys, Alertes Santé, Experts et citoyens face aux intérêts privés (Helsealarm, eksperter og borgere i møtet med private interesser), Fayard, mai 2005. Se også «Nanotechnologies : Une analyse préliminaire des risques» (Nanoteknologiene: En foreløpig risikoanalyse), URL: http://europa.eu.int/comm/health/ph_risk/events_risk_en.htm
6 Environmental Health Perspectives (EHP), http://ehp.niehs.nih.gov/docs/2004/112-13/focus-abs.html
7 NOTE KOMMER?
8 Innlegg holdt på Storbritannias ambassade i Paris den 26. mai 2005 i forbindelse med konferansen «Ansvarlig utvikling for nanoteknologiene».
9 Innlegg holdt den 27. januar 2005 i forbindelse med et seminar på l?Observatoire des Micro et NanoTechnologies (OMNT) i Paris.
10 Nanotechnology: Small Matter, Many Unknowns, Swiss Reinsurance Company, Zürich, Sveits, 2004. URL: http://www.swissre.com/
11 News Cordis, 8. juli 2005 ? http://cordis.europa.eu.int/en/home.html
12 Francis Chateauraynaud (2005), Nanosciences et technoprophéties. Le nanomonde dans la matrice des futurs (Nanovitenskaper og teknoprofetier. Nanoverdenen i framtidens støpeform).
13 M.C. Roco og W.S. Bainbridge (ed), Converging Technologies for Improving Human Performance: Nanotechnology, Biotechnology, Information technology and cognitive science, NSF/DOC-sponset rapport, Arlington, VA, National Science Foundation, juni 2002.
14 Alfred Nordmann, «Converging Technologies: Shaping the Future of European Societies», rapport, Brüssel, Europakommisjonen, 2004, s. 26. Se også W. Bibel, D. Andler, O. da Costa, G. Küppers, I.D. Pearson, «Converging Technologies and the Natural, Social and Cultural World», Brüssel, Europakommisjonen, 26. juli 2004.
15 Bernadette Bensaude-Vincent (2004), «Se libérer de la matière ? Fantasmes autour des nouvelles technologies», (Frigjøre seg fra materiet? Fantasmer omkring de nye teknologiene), Éditions INRA, Sciences en questions.
16 Neal Stephenson (1995), The Diamond Age, Penguin Books, London, 1998. Michael Crichton (2002), Bytte, Oslo, Gyldendal, 2004.
17 URL: http://pmo.erreur404.org/
18 Peter A. Singer et al., «Nanotechnology and the Developing World», PloS Medicine, Mai 2005, Volume 2, Issue 5.
19 : http://medicine.plosjournals.org/perlserv/?request=get-document&doi=10.1371/journal.pmed.0020097
20 Jürgen Altman og Mark Gubrud, Risks from Military Uses of Nanotechnology, 2002. URL: http://www.ep3.ruhr-uni-bochum.de/bvp/RiskMilNT_Lecce.pdf