Klima for å påføre andre smerte

Slobodan Milosevic er død. Med Milosevic ble serbernes hverdag omgjort til en eneste lang russefeiring. Her fikk mange anledning til å få utløp for den perverse lysten det er å være et rent viljesinstrument for den store Annen, føreren. Ondskap oppstår ikke i et kulturelt vakuum.

Den 24 år gamle kvinnen graver opp lik og undersøker dem for FNs krigsforbryterdomstol. Foran en massegrav i Kroatia: «I dette tilfellet hadde vi likposer (både hvite britiske og grønne amerikanske poser, de siste i luksusutgave med håndtak), gummihansker, stoffhansker, såpe, håndklær, papirhåndklær, skuffer, hakker, graveskjeer, malekoster, kartnåler, svamper, stålull, koster, bøtter og desinfiserende midler.»1

Unge Clea Koff kartla knokler, dødstidspunkt, identitet og drapsårsak etter serbernes folkemord. Rapporter som blant annet ble brukt i rettsaken mot Slobodan Milosevic i Haag – vår tids mest kjente krigsforbryter. Mannen som for mange symboliserer ondskapen selv. Men han er nå I helvete – skal vi tro en Bosnisk avis.
Er det mulig egentlig å fatte hva slags ondskap som førte til serbernes overgrep, bestialske drap, voldtekter og lemlestelser?
I det minste forsøker den norske filosofen Arne Johan Vetlesen i sin nye bok Evil and Human Agency2 å avdekke den kollektive ondskap som «etnisk rensing» er. Ved hjelp av tenkere som Zygmunt Bauman, Hannah Arendt, C. Fred Alford og Slavoj Zizek tegner han et gjennomtrengende bilde av ondskapen som svært planmessig og utspekulert.
Arendts kjente beskrivelse av ondskapens banalitet imøtegås av både Vetlesen og Zizek, som litt for naiv eller banal. Hun lot seg lure av nazisten Adolf Eichmann som forsvarer seg i domstolen med at han – som leirkommandant med utallelige henrettelser på samvittigheten – bare fulgte ordre, fulgte loven som gjaldt. Arendt beskriver hans handlinger som tankeløse – at han var et byråkratisk instrument for det tyske antisemittiske hatet. Arendt analyserte hans intellekt. Men Eichmanns hadde ifølge Vetlesen heller «ufølsomhet (…) en svekket evne for empati med andre – om ikke alle andre». Jeg kan også legge til at Eichmann angivelig var en smart opportunist: Han hadde før krigen jobbet som pengeinnkrever for et jødisk firma, og kunne både deres skrift og språk – Eichmann ble den gang gjenkjent som «jøden» der han kom. Med krigen avanserte han svært raskt i gradene pga sin inngående kjennskap til det jødiske.3 Ikke akkurat banal ondskap.
Om likene i Kosovo: «En middelaldrende kvinne holdt en smokk (hennes barns?) i hånden, en gammel mann med tre par bukser utenpå hverandre, en annen kvinne med et forråd av juveler i en innerlomme. Så mange mennesker som var skutt i ryggen, på samme måte som de i Rwanda hadde fått bakhodet kuttet opp. Begge steder ble historien om mennesker på flukt fortalt, eller om mennesker som allerede var ute av stand til å slåss.»4
Hva fikk serberne til å drepe for fote? En ting er i det minste sikkert: Ondskap oppstår ikke i et kulturelt vakuum. Milosevic skapte først et klima som senere utløste seg i de grusomhetene historien nå kjenner til. Han startet med sin berømte tale på scenen i Kosovo Polje 24. april 1987 der han presenterte seg som serbernes nasjonalistiske redning. Den tidligere kommunist-lakeiens nye smarthet lå i å utnytte, intensivere og «kanalisere» serbernes bekymringer – ville de overleve som folk i et samfunn dominert av muslimer? Psykologisk utstudert forsterket han traumet fra krigstapet i Kosovo Polje helt tilbake i 1389: «Dere skal aldri bli slått igjen». Ikke så ulikt Ariel Sharons «Aldri igjen Auschwitz», og følgende «sikkerhetspolitikk» med planmessige forfølgelser, ydmykelser og drap på tusenvis av palestinere.
Det har vært populært å snakke om sikkerhet de siste 20 årene. Slik skapte Milosevic sin maktbase – i likhet med andre regjeringer gjør etter 911. For å skape klima for folkemord oppmuntret Milosevic alle de villige medløperne. Eksempelvis foret tv-medier kontrollert av Milosevic de unge serberne med propaganda i årevis – spesielt de som tjente under den notoriske paramilitære lederen Arkan i «Tigrene» og under Vojislav Seselj i «Hvite ørner». Det mentale klimaet ble så oppstemt at disse igjen fikk entusiastisk støtte av sine foreldre, koner og barn. Det skulle altså dreie seg om deres folks overlevelse, om den dødelige trusselen fra «fundamentalistiske muslimer.» Der muslimen er den fremmede, den Andre, den som visstnok ville gjenskape det Ottomanske rike, som ville innføre sharia (Islamsk religiøs lov), eller som ville stjele serbiske kvinner til haremet (men bosniske muslimer har som kjent ikke mer enn en kone…)
Jo mer stereotypt Milosevic og hans medsammensvorne framstilte fienden og hvordan muslimene skulle true de vestlige verdiene, jo villigere ble medløperne til å delta i den etniske rensingen – framstilt som selvforsvar: «Serbere har aldri historisk angrepet eller utbyttet andre.»
Milosevic og hans medløpere fikk omverden til å tro at det var dem selv som var ofre, at de bare drev med selvforsvar. Eksempelvis hevdet den respekterte forfatteren Dobrica Kosic: «Vi serbere føler i dag slik som jødene hadde det under Hitler. Vi er et folk som betraktes som skyldige.»5 En atmosfære av frykt og usikkerhet ble skapt av Milosevics lakeier, politikere, generaler og intellektuelle. Som Vetlesen påpeker skrev disse notater, avisartikler, og tegnet opp planer for folkemord. Og man kan med Zizeks påpekning kanskje legge til serberen Emir Kusturica’s film Underground som viser klimaets «fantasmatiske» bilder – en slags transe av overdrevent forbruk drevet fram av filmens «kontinuerlige vanvittige rytme av drikke-spise-synge-hor» – som uten å være klar over det ga forbilder for den etniske rensingen i Bosnia.6
Zizek skriver også (se også diplos artikkel under) om Milosevic som lot svartebørs og smugling florere, ga dem rett til å bruke våpen, og til å stjele biler. Serbernes hverdag ble omgjort til en eneste lang ferie og russetur der ingenting, absolutt ingenting av det du gjør, er straffbart. Heller ikke de systematiske voldtektene som serberne begjærlig gjennomførte.
«Midt på denne komprimerte jordlappen peker to skosnuter mot himmelen. Tar du på dem, er tåknoklene inni ikke til å ta feil av: stortåknokkelen er rund som en liten babygulrot, de andre tærne mer som lakrisbiter, holdt på plass i anatomisk posisjon av en sokk, fordi kjøttet på foten er gått i oppløsing.»7
Serberne plasserte sin egen frykt, angst og dårlige sider over på fienden. Det dreier seg om alt-eller-ingenting, dem-eller-oss – en fanatisk ideologi, en paranoid-schizofren situasjon der man enten bare har de helt gode og gode ting, eller motsatt onde og onde ting. Ikke akkurat et nietzscheansk hinsides godt og ondt, men et hat mot de onde «andre» – der det onde viser seg som det som ikke gavner dine interesser. Angsten rettferdiggjør ekstreme handlinger mot «fienden».
Har man skapt et angstfylt klima kan statsledere nærmest gjøre hva det skal være. Husk eksempelvis hvordan president Bush presset igjennom Patriotic Act i den amerikanske kongressen – en helt ekstrem og udemokratisk lovgivning. Som Per-Aslak Ertresvåg påpeker i den nylig utgitte og rikt avdekkende boken Makten bak makten,8 lå denne loven på forbløffende kort tid ferdigskrevet etter terrorangrepene i 2001. Det hvite hus krevde at loven skulle vedtas uten debatt og uten at representantene skulle få lese hele lovteksten. Senatets majoritetsleder Tom Daschle og justiskomiteens leder Pat Leahy var blant de som satte seg kraftig imot denne loven, men de ble kort tid etter utsatt for Anthrax (miltbrannbakterier). Flere kritiske stemmer ble utsatt for den farlige bakterien, og motstanden stilnet. Jeg snakker om USA. Et USA der disse miltbrannbakteriene noen måneder senere ble sporet, ikke til noen muslimske fundamentalister, men til «et hemmelig våpenprogram ledet av CIA, US Army Medical Research Insitute of Infectious Diseases (USAMRIID).»9 For om fienden ikke er så farlig som du vil ha det til, så later du som. I det rette klima kan man således angripe et Irak på «lovlig» vis. Det ikke bare Saddam Hussein som skaper hemmelige massegraver.
«Selv om liket er ‘ferskt’ må du bruke Strykersag – et instrument som vibrerer fort fram og tilbake. Den kan ikke benyttes til å skjære i bløtt vev, men kan sage gjennom ben. Med den frigjør du den delen av knokkelen du skal undersøke. … Den er ganske tung, og har lett for å gli i hånden hvis operasjonshanskene er våte. Kommer den i kontakt med væske (la oss si blod i tarmregionen), vil denne væsken sprute ut overalt. (…) du holder en Strykersag i begge hender som om du var i ferd med å bade en katt.»10
Det er noe alt for menneskelig med hva folk er i stand til å la seg lede til. Mang en akademiker eller humanist overser lett nettopp lysten ved å påføre andre smerte.11 For selv om den moderne ondskap gjerne kan være byråkratisert og tankeløs, har maktens ondskap også psykologiske begjærsmessige sider. Her finner vi en fantasiverden drevet av tilfredsstillelser, perversiteter og myter. Og fortellinger som lar aktørene etterpå «nøytralisere» grusomhetene de har vært involvert i. Selvrettferdiggjørende bortforklaringer, rase-stolthet og kulturelskende bødler. Den instrumentelle byråkratiseringen av overgrepet (ikke ulikt den svært tekniske eller dataspillaktige «kirurgiske» krigføringen USA fører fra luften), skaper distanse til de utførte grusomhetene og lar det se ut som en hvilken som helst jobb.
Er det ikke en utspekulert, og svært menneskelig, lyst mange har når anledningen byr seg, til å kunne påføre andre smerte – det sadistiske og perverse begjæret knyttet til reelle handlinger som tortur, drap og mishandling? Abu Ghraib er nok bare barnemat i forhold til hele bestialitetens historie, der den enkelte eller kollektivet utøver makt over andre. Mennesker får et «kick» av å plage andre, ikledd gerilja- eller soldatuniform morer de seg med fangene sine. Eksempelvis urinerte nazister i ansiktet på gamle jødiske kvinner, og amerikanske soldater hadde «sex» med døde irakere (Som vist i filmen Jarhead).
Det er tallrike eksempler på den «excess of enjoyment» som følger disse nyslåtte ridderne eller bødlene. Eksempelvis påpeker Daniel Goldhagen i Hitler’s Willing Executors at disse ikke var nødt til å påføre andre unødig smerte, eller smerte i det hele tatt – medlemmer av slike enheter ble spurt gang på gang om de ville utføre disse handlingene. De ble ikke straffet om de trakk seg. Dette «var gjennomsnittlig fullt ansvarlige, voksne siviliserte tyskere.»12 De hadde et valg.
Klarer man å skape klima for slike lovløse tilstander, så er det mange nok som ønsker å få utløp for den svært menneskelige og lystbetonte sadismen – som i klimaet Milosevic og hans medløperes skapte. Og vi skal huske at dette mentale klimaet også oppsto fordi mange av Vestens politikere lenge kynisk nok fant ham stabiliserende for regionen. Til forskjell fra en sunn kosmopolitikk (se forsiden) muliggjør den nasjonalstatlige suvereniteten stadig områder og klimaer for undertrykkende ideologi.
Det interessante er at samvittigheten går fløyten fordi Milosevics villige bødler nærmest kunne deponere sin egen samvittighet hos de serbiske lederne – de som stadig tildelte æresbevisninger, anbefalte voldtekt og utdelte medaljer. Å være et rent lydig instrument for den store Annen, føreren, er hva Zizek kaller en «sann pervers holdning». Et instrument for en høyere historisk nødvendighet – der man kan spille ut varierende lyster. I full bevissthet om at man ikke er ansvarlig.
Når det rette klima først er skapt, tilbys den enkelte en helt «lovlig» og mulig plass for sin sadisme, sin erfaring av joy eller jouissance.
Ikke rart at Clea Koff i ettertid følte at knoklene ropte til henne.
© Diplo

1 Clea Koff, Knokkelkvinnen. Blant de døde i Rwanda, Bosnia, Krotia og Kosovo. Humanist Forlag, 2006.
2 Arne Johan Vetlesen, Evil and Human Agency. Understanding Collective Evildoing. Cambrigde University Press, 2005. Ordet «Agency» refererer til de ulike sidene ved det å være en aktør, slik som ansvar, samvittighet, skyld, skam, empati.
3 Blitt meg formidlet av Truls Øra.
4 Knokkelkvinnen, s. 21
5 Referert i Vetlesen, s. 178
6 Slavoj Zizek, The Plague of Fantasies, Verso, London, 1997.
7 Knokkelkvinnen, s. 183
8 Per Aslak Ertresvåg, Makten bak makten. Koloritt Forlag, 2006.
9 Ertresvåg viser på side 22 til Michael C. Rupperts bok Crossing the Rubicon. New Society Publishers, Canada 2004.
10 Knokkelkvinnen.s. 16
11 Se også min artikkel «Å betrakte andres lidelser», om Susan Sontag i Diplo 1.06.2004.
12 Zizek, s. 56