Latin-Amerika

Aksen Caracas — La Paz

Et nytt Latin-Amerika tar ordet. Er det en konflikt mellom to «venstresider»? På den ene siden en «moderat» og «fornuftig» venstreside ledet av Lula da Silva, den chilenske presidenten Michelle Bachelet, Uruguays president Tabaré Vazquez og Costa Ricas president Oscar Arias. På den andre siden den «populistiske» venstresiden som Washington, internasjonale finanskretser, transnasjonale selskaper og mediene raser mot. Denne venstresiden symboliseres av aksen Caracas-La Paz -- en akse som strekker seg helt til Havana. Men verken Chávez eller Morales ønsker å innføre den kubanske modellen i sine land -- og Fidel Castro var den første som frarådet dette. Kan Brasil framstå som et stabilt punkt som kan garantere stabilitet i regionen?

Posted on

«Det var Lula som ringte meg...» Lørdag 13. mai tok den venezuelanske presidenten Hugo Chávez ordet i Wien. Etter å ha vandret litt rundt i kulissene, inntok han sin plass igjen og grep mikrofonen under den siste dagen av forumet Enlazando alternativas («Sy alternativer»). Forumet ble arrangert for å framføre budskap som brøt med budskapet til det fjerde toppmøtet mellom EU, Latin-Amerika og de karibiske landene, som dagen før hadde samlet 58 statsledere fra to kontinenter i den østerrikske hovedstaden. Sammensetningen av forumet var ikke tilfeldig. I midten satt Chávez rundt et rødt bord sammen med den kubanske visepresidenten Carlos Lage og Bolivias president Evo Morales. Til venstre og til høyre, på hvert sitt grønne bord, satt representantene for organisasjonene som arrangerte mot-toppmøtet: henholdsvis fire europeere og fire latinamerikanere.
«Lula er en kamerat. Vi må støtte ham!»
Chávez

Uten å avsløre innholdet i telefonsamtalen med den brasilianske presidenten Lula da Silva, fortsatte Chávez å tale til den entusiastiske salen: «Lula er en kamerat. Vi må støtte ham!» Chávez vendte seg mot en av de fire latinamerikanerne, talsmannen for De jordløses bevegelse i Brasil Joao Pedro Stedile. Alle kjente til hans ekstremt kritiske innstilling til den brasilianske regjeringen. Chávez sa til ham: «Joao Pedro, jeg håper inderlig du kommer til å stemme på Lula!»1 Stedile bekreftet dette med et nikk. Chávez benytter enhver offentlig anledning til å uttrykke sin støtte til sin brasilianske kollega -- særlig i nærvær av brasilianske sosiale bevegelser,2 som er dypt skuffet over den ortodokse politikken som føres i Brasilia.

Det som foregikk i denne salen, i en europeisk hovedstad milevis fra det latinamerikanske kontinentet, var en svært talende iscenesettelse av omfanget til forandringene som pågår i Latin-Amerika. Det er lett å forstå at dette forumet forvirret observatører som møtte opp med en overfladisk forestilling om konflikter mellom to «venstresider». Hvis man skal tro på observatørene, satt det på den ene siden en «moderat» og «fornuftig» venstreside ledet av Lula da Silva: den chilenske presidenten Michelle Bachelet (valgt 15. januar 2006), Uruguays president Tabaré Vazquez (valgt 31. oktober 2004) og Costa Ricas president Oscar Arias (valgt 5. februar 2006). På den andre siden satt den «populistiske» (selv om den ikke kjenner seg igjen i betegnelsen) venstresiden som Washington, internasjonale finanskretser, transnasjonale selskaper og mediene raser mot. Dette er venstresiden de europeiske lederne ville ha gått hardt ut mot hadde de ikke vært for den diplomatiske tonen offentlige toppmøter krever.

Sistnevnte venstreside symboliseres av aksen Caracas-La Paz. En akse som strekker seg helt til Havana. Denne aksen kan også utvides til Lima, hvis den såkalte «nasjonalistiske» presidentkandidaten i Peru, Ollanta Humala, sikrer sin andre presidentperiode med seier over «sosialdemokraten» Alan Garcia 4. juni. Aksen kan også gå innom Managua, hvis sandinisten Daniel Ortega får fortsette som president i Nicaragua etter valget 5. november. Og hvorfor ikke Ecuador? Her er det presidentvalg 15. oktober og den venezuelanske og bolivianske «smitten» er allerede synlig. Presset fra folket på den sittende presidenten Alfredo Palacio vitner om dette. Det førte nylig til at hans energiminister, Iván Rodriguez, besluttet seg for å annullere avtalen med den viktigste utenlandske investoren i landet, det amerikanske oljeselskapet Occidental Petroleum, og beslaglegge dets midler (beregnet til en milliard dollar). I Argentina er situasjonen mer sammensatt. Den peronistiske presidenten, Nestor Kirchner, faller verken inn i den ene eller den andre kategorien ettersom hans politikk går i begge retninger.

Anekdoten om denne tilfeldige telefonsamtalen med Lula viser at det eksisterer en dyptgripende solidaritet mellom dem, på tross av politisk uenighet. De to statslederne har stadig kontakt og solidariteten er grunnet på deres felles interesser overfor USA og EU. De trenger hverandre. På det amerikanske toppmøtet i Mar Del Plata (Argentina) 4. og 5. november 2005, var det Chávez som talte imot opprettelsen av en amerikansk frihandelssone (ALCA eller FFTA (Free Trade Area of the Americas) på engelsk) og «begravde» den. Regjeringene som deltar i det søramerikanske fellesmarkedet Mercosur (Argentina, Brasil, Paraguay, Uruguay, og Venezuela fra og med desember) ønsket ikke dette prosjektet slik det ble presentert. Men de var motvillige til å uttrykke dette overfor Bush. Derfor fant de det best å stille seg bak Chávez og mekle. Dette var et betydelig diplomatisk nederlag for den amerikanske presidenten -- som ser på ALCA som et instrument for å kontrollere kontinentet fra Washington -- og hans to medspillere Mexicos president Vicente Fox og den kolombianske presidenten Alvaro Uribe.

I det siste har det oppstått stadig flere folkelige bevegelser over hele kontinentet, særlig organisasjoner for urinnvånere, som åpenlyst støtter Chávez og Morales. Dette har førte til at statslederne i de forskjellige landene ikke lenger kan overse krav om framskritt og om selvstendighet i forhold til USA. Dessuten gjør omfanget av inntektene fra petroleumseksporten det mulig for Chávez å få innflytelse, ikke bare i Latin-Amerika.3 For eksempel ved kjøp av statsobligasjoner fra Argentina til 1,5 milliarder dollar eller handel med selskaper i Uruguay som har blitt overtatt av arbeiderne etter at eierne har gitt opp. Lula er fullstendig klar over de politiske og økonomiske dimensjonene ved den boliviarianske revolusjonen, også for hans eget land.4

Lula har ambisjoner om å danne et søramerikansk lederskap for å møte resten av verden samlet. Dette ønsker han å virkeliggjøre med et fast sete i FNs sikkerhetsråd. Brasil må dermed stille seg midt mellom et pro-amerikansk høyre og et «revolusjonært» venstre. På denne måten kan Brasil framstå som et stabilt punkt som kan garantere stabilitet i regionen. Dette vil gi Brasil en relativt stor tyngde i forhandlinger med Washington, som beskytter av den store latinamerikanske «familien».

Lula inntar ikke denne posisjonen for å ødelegge for Chávez, snarere tvert imot. Han gir heller Chávez et større spillerom, noe Chávez benytter seg av. Dette gjelder særlig i forhold til gjenopptakelsen av Cuba som fullverdig, og selv framstående, medlem av De søramerikanske nasjonenes forbund (SACN). På møtet i Wien kunne derfor Stedile si til stor applaus: «Du, Chávez, og du, Evo, ville ikke vært her uten Cuba og Castro.» Et utsagn de to presidentene tok varmt imot. De vendte til og med tilbake til det i deres avsluttende taler. Det stemmer, understreket de begge, fordi den kubanske revolusjonen, på tross av omskiftningene den har vært igjennom, har klart å «motstå» alle typer amerikanske aggresjon i et halvt århundre. De har forsøkt å gjøre det samme på kontinentet, om enn i andre former.

Verken Chávez eller Morales ønsker å innføre den kubanske modellen i sine land. Fidel Castro var den første som frarådet dette. Venezuela mottar en betydelig støtte fra Havana. Cuba bistår med å bekjempe analfabetisme og forbedre det offentlige helsesystemet slik at hele befolkningen for første gang kan benytte seg av det (noe som også skal gjennomføres i Bolivia). Men bakenfor denne støtten, uttrykker begge statslederne en dyp historisk anerkjennelse av Cuba. Og de har en sterk personlig beundring for Castro.

Det nye er at Chávez’ og Morales’ utsagn ble applaudert i en sal der halvparten var representanter fra europeiske sosiale bevegelser som ofte er kritiske til det kubanske ettpartiregimet. Nærværet av en rekke latinamerikanske delegater skapte en dynamikk og bevisstgjøring som satte slike innvendinger til side.5 Ut fra denne synsvinkelen står Cuba i stor gjeld til de to presidentenes pedagogiske arbeid, særlig Morales’. Han ankom Europa med en glorie av prestisje etter å ha nasjonalisert utenlandske petroleumsselskaper knappe to uker før møtet.

Chávez og Morales brakte også med seg et kraftig politisk våpen til Europa: en avtale som innstifter normer for internasjonal handel som bryter radikalt med alle de eksisterende eller foreslåtte handelsavtalene. Avtalen ble signert av presidentene i Bolivia, Cuba og Venezuela 29. april og bryter særlig med enigheten (som innbefatter frihandelsavtalene) mellom EU, Mercosur, Det andiske fellesskapet av nasjoner (CAN)6 og Sentral-Amerika som ble framført i slutterklæringen7 til det offisielle toppmøtet. Den førstnevnte avtalen er kalt «Traktat om handel mellom folkene» -- tittelen ble foreslått av Morales -- og plasserer seg innenfor rammen til Det boliviarianske alternativet for Amerika (ALBA) som ble signert 14. desember 2004 mellom Cuba og Venezuela,8 og som Bolivia nylig signerte.

Når man leser dette dokumentet9 forstår man raskt at det er subversivt, ikke bare for Latin-Amerika, men også for Europa. Det er første gang en handelstraktat prioriterer solidaritet (ikke konkurranse), arbeidsplasser, sosial trygghet, mattilgang og miljø. Hovedaktørene her er de offentlige bi- eller trinasjonale selskapene og kooperativene. Den bi- eller trilaterale enigheten mellom de tre landene går utenfor kapitalstrømmene og hviler til tider på ren byttehandel (for eksempel helse- og utdannelsestjenester mot olje). I intensjonserklæringen er «fri» handel byttet ut med politisk vilje.

Avtalen er milevis fra Verdens handelsorganisasjons (WTO), GATS og selv Mercosur. For ikke å snakke om alle frihandelsavtalene EU har inngått med middelhavslandene, Chile, Mexico, bilaterale avtaler påtvunget av USA og, selvfølgelig, reglene for det europeiske fellesmarkedet.

Man kan innvende at en slik avtale for det meste hviler på Bolivias og Venezuelas energiressurser, og at den ikke angår mindre utviklede land. Men hvor mange andre mindre utviklede land har ikke blitt nødt til å akseptere bilateralt eller multilateralt ujevne avtaler via WTO uten at deres samfunnsmessige og økologiske karakter har blitt tatt i betraktning?

Det er mye å lære av ALBA, også for handel mellom industrialiserte økonomier. Hvis det offisielle toppmøtet i Wien hadde noen funksjon, så var det å vise, utenfor, at en annen type handel ikke bare er mulig, men allerede finner sted. Denne lærdommen vil ikke bevegelsene som leter etter alternativer til frihandelsdogmene glemme med det første. Men EU fortsetter sin propaganda for disse dogmene, både innenfor sin egen ledelse og overfor resten av verden, selv om man godt kjenner til deres uheldige konsekvenser.

oversatt av R.N.

1 Første runde av presidentvalget i Brasil, der Lula går for fire nye år, finner sted 1. oktober.

2 Dette var særlig tilfellet ved Verdens sosiale forum i Porto Alegre (januar 2005) og i Caracas (januar 2006).

3 Via det nasjonale oljeselskapet PDVSAs filial i USA leverte Venezuela, til Bushs store forargelse, olje til reduserte priser til fattige områder i USA.

4 De jordløses bevegelse (MST) har inngått direkte avtaler med regjeringen i Caracas om opplæring av venezuelanske bondeorganisasjoner.

5 Slutterklæringen til de sosiale bevegelsene og arrangørene av mot-toppmøtet i Wien er tilgjengelig på engelsk: http://www.alternativas.at/English/indexenglish.htm.

6 Communidad Andina de Naciones (CAN) er en handelsblokk og frihandelssone som innbefatter Bolivia, Equador, Colombia, Peru og Venezuela. [Overs. anm.]

7 http://ec.europa.eu/comm/world/lac-vienna/

8 Se Emir Sader, «Alternatives latino-américaines», Le Monde diplomatique, februar 2006.

9 Tilgjengelig på engelsk: http://www.mltoday.com/Pages/NLiberation/Cuba-VenezPact.html/

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver