En plass i solen

Det franske utdanningssystemet for fotballspillere er et maskineri. Totalt er det minst 5000 talentfulle spillere mellom 12 og 18 år som hver dag snører på seg sine fotballsko for å «lære yrket». Det er ufattelig mange som mislykkes. Av nærmere tusen barn som prøver lykken i fotballskolen INF Clairefontaine, er det bare fire eller fem av disse «superbarna» som blir profesjonelle fotballspillere. På mindre enn tjue år har fotball gått fra å være en folkesport til en fotballindustri.

juni 2006

På slutten av 80-tallet hadde ikke Frankrike store fotballprestasjoner å vise til. Frankrike hadde ikke vunnet tre VM som Tyskland. Ikke hadde landet store fotballklubber som spanske Real Madrid og FC Barcelona. Fransk førstedivisjon var middelmådig sammenlignet med italiensk fotball. Dessuten hadde ikke metropolen Paris et titalls store klubber å skilte med som London. Med andre ord lå Frankrike langt etter.

Det var imidlertid i Frankrike mange av mesterskapene oppstod: Verdensmesterskapet i fotball (Jules Rimet), Europacupen (Gabriel Hanot), Europamesterskap i fotball (Henry Delaunay) og Årets Fotballspiller i Europa. Sistnevnte er den mest gjeveste utmerkelsen en spiller kan få (arrangeres av bladet France Football). Med unntak av EM i 1984 som Frankrike arrangerte, har landet skapt mye, men ikke vunnet. Det man den gang hadde oppnådd var franskmenns lidenskap for sporten og erkjennelsen av det var andre mer betydningsfulle land i verdens mest populære sport.

I næringslivet begynte man å se fordelene som kunne dras av dette. Noen bestemte seg da for å skape seg et navn i fotballens første århundre. Bernard Tapie og Jean-Luc Lagardière investerte derfor store summer på fotballaget Olympique de Marseille (OM), Matra Racing brukte 72 millioner euro mellom 1987 og 1989. og Canal+ investerte 260 millioner euro over femten år på Paris-Saint-Germain (PSG). De begynte dessuten å verdsette førstedivisjon (ved å sende kampene), før de finansierte den (ved å skaffe seg tv-rettighetene). Akkurat som selskapet har gjort med kinofilmer. I 1998 meldte Frankrike seg som vertskandidat til fotball-VM i 1998 og lovet en stor fotballstadion. Dessuten ble det opprettet et nasjonalt fotballsenter, Centre technique national de football. I 1991 åpnet senterets ledelse det nasjonale fotballinstituttet INF Clairefontaine -- en fotballskole som tar sikte på å utdanne og forme fotballspillere. Dette instituttet var det første av sitt slag og var åpen for fotballspillere fra tolv år. Mange franske klubber tok denne modellen i bruk. Utenlandske klubber begynte å gjøre det samme etter Frankrikes VM-seier i 1998.

Plutselig begynte ting å skje i fotballens verden. Både for unge hektet på fotball og for talentspeiderne som kom fra alle verdenshjørner, som hver helg saumfarte selv de mest primitive fotballbaner. Dessuten kunne de profesjonelle klubbene selge til høystbydende spillere som i utgangspunktet hadde kostet dem en slikk og ingenting.


MAN KAN SI FRÉDÉRIC var heldig som ble født bare en time utenfor Paris. Han vokste opp i en jordnær familie fra middelklassen, i en landsby der hans besteforeldre og oldeforeldre bodde hele sitt liv. Faren til Frédéric fikk med seg klubben Saint-Etienne sin storhetstid på 70-tallet. Han passet på å legge en fotball i sønnens vugge. Når Michel Platini trakk seg tilbake fra fotballen på toppen av sin karriere, hadde Frédéric knapt fylt ti år. Hans foreldre mente at han var en mulig erstatter til den franske fotballkongen...
Jeg levde i en drømmetilværelse uten selv å være klar over det»
Frédéric

Frédéric ble tatt ut til Yvelines fylkeslag i fotball. En onsdag ringte en sekretær fra fotballklubben Paris-Saint-Germain og inviterte ham til å møte opp til en uttaksprøve. Han ble plutselig en stjerne som alle misunte, både på barne- og ungdomsskolen. Ingen sa nei til ham. For mange gutter og jenter representerte han virkeliggjørelsen av en drøm. Han representerte suksess. På banen driblet han seg gjennom motstanderne én etter én før han scoret mål. Alle spådde ham en lysende framtid. Den én gang så skoleflinke gutten begynte derfor å bry seg stadig mindre om skolen. Han ville heller drømme om sin framtidige fotballkarriere og perfeksjonere seg i sporten som han allerede mestret til fingerspissene. Han håpet at det ville hjelpe ham til å kjøre Porsche om noen år. Han svevde på skyer -- ved hjelp av tv, farens ambisjoner, talentspeidernes grådighet, og de vanvittige størrelsene i fotballens verden. «Slik var min barndom. Det var ingen mørke skyer, alltid ros og utsikter om en sikker framtid. Jeg ville få jobbe med det som jeg likte best. Ingen tvilte på det, mest av alt ikke jeg. Jeg levde i en drømmetilværelse uten selv å være klar over det».

Nedturen var langsom. Tretten år gammel begynte han på fotballskolen i Poissy. Skolen er tilknyttet den prestisjefylte fotballklubben FC Sochaux. Frédéric var lav, men hadde inntil da kompensert med en teknisk dyktighet utenom det vanlige. Likevel ble han fortalt at han trengte å lære det grunnleggende. Dette skulle hjelpe ham til å bli proff. Hans første år på internatet, bare en time hjemmefra, ble også hans siste. Uten faste holdepunkter klarte han så vidt å komme seg opp på samme nivå som sine lagkamerater. De var minst like gode som ham. I tillegg begynte karakterene å rase. Han hadde blitt en del av en større gruppe og hans særegenhet ble utvisket. «Det var et mareritt,» forteller han. «Før den tid inkarnerte jeg fotball, lykke, framtiden. Som tenåring innså jeg at jeg ikke lenger var noe». I hvert fall ikke i andres øyne. Foreldre, foreldrenes venner, lærere, venner, alle sørget for å høre hvordan det gikk med karrieren. I flere år fortsatte han å late som han trodde på det hele. Til slutt gav han opp.

I dag er Frédéric tjuesyv år. Han er murer, røyker joints dagen lang, blir hjemme i helgene og ser ikke lenger en fotballkamp. Han har aldri fått igjen den makten som han hadde allerede i en veldig tidlig alder: «Folk ser meg først og fremst som han som ikke slo igjennom. I øynene deres ser jeg enten medlidenhet eller tilfredshet over at jeg mislyktes. Min lovende barndom har blitt en klamp om foten».

Er dette en enestående historie? Tvert imot. Det finnes knapt en fransk en by, fotballklubb eller skole som ikke har en liten fotballstjerne og som talentspeiderne allerede kjenner til. For jakten på fotballtalenter har tatt fullstendig av.


DETTE FRANSKE utdanningssystemet for fotballspillere er et maskineri. Det når uten problemer de rundt 2 200 000 med spillerlisens (registrerte i amatørklubber). De store pengene finnes i de yngste gruppene (10 -- 14 år). Spillere eldre enn 15 år som ennå ikke har blitt kontaktet, ender raskt i glemmeboken. Nettet spenner seg fra fylkesnivå og strekker seg til regionalt nivå. Dette gjør at profesjonelle sportsklubber nesten har ubegrensete spillerressurser til rådighet -- i gjennomsnitt er det fem hundre kontraktfestede amatørspillere under 18 år. Det gjelder særlig klubber i regionen og i det geografiske området.

Klubben Paris-Saint-Germain har aldri lagt særlig vekt på utdanning. Det er en tankevekker. Det er rundt tjuefire spillere mellom 12 og 18 år på deres fotballskole. Her legges det mer vekt på fotball enn skole. Det vil være bra om fem av elevene én dag spiller på et profflag. Det vil være historisk om bare én av dem havner på landslaget. Paris’ stjerneklubb noterte Frankrikes laveste antall proffoverganger i 2003 (2,43 prosent). Når det er sagt, så er gjennomsnittet proffoverganger på landsbasis mindre enn 10 prosent.

Det å komme inn på en fotballskole er i seg selv vanskelig nok. Utvelgelsen er en tøff prosess. I de utallige uttaksprøvene som har blitt arrangert i et tyvetalls år nå, er det mindre enn én av hundre som har gått videre. Hvert år er det nærmere tusen barn som prøver lykken i INF Clairefontaine, fotballskolen over alle fotballskoler. I starten blir rundt tjue plukket ut. I tre år går de på internatskolen tilknyttet det nasjonale fotballsenteret. Det franske landslaget holder også til her. Etter hver sesong blir noen av elevene sendt hjem for godt, men ikke på grunn av dårlig oppførsel eller dårlige karakterer. Det er i fotballen det da har gått dårlig. Etter å ha gjennomført fotballskolen og deretter utdanning i en profesjonell klubb, er det bare fire eller fem av disse «superbarna» som blir profesjonelle fotballspillere. Sjelden havner de hos én av de beste fotballklubbene.

Det ville være galt å si at dette franske utdanningssystemet ikke fungerer bra. Flertallet av proffspillerne i fransk førstedivisjon, Ligue 1, har vært igjennom denne obligatoriske fasen. Dessuten kan det franske landslaget takke dette systemet for sin suksess på verdens- og europeisk nivå i 1998 og 2000.

Likevel er det ufattelig mange som mislykkes. Dette går ut over barn og ungdommer som er dårlig eller ikke forberedt på omveltningen. Ofte innser de viktigheten av studier på et altfor sent tidspunkt. Fotballskolene har støyende boforhold og er hovedsakelig mannsdominert. Det er ikke akseptert å melde seg ut av fellesskapet, selv ikke for å gjøre lekser. All fokus er på fotball, man er langt hjemmefra, og treningen er krevende. Alt dette gjør at suksess på skolen er like sjelden som suksess på fotballbanen.

Nesten to av tre elever må gå om igjen det viktige andreåret på INF Clairefontaine. Andre blir omdirigert til en yrkesrettet utdanning (fransk fagbrev som BEP eller CAP). Når det gjelder selve fotballkarrieren, sa skolesjefen for noen år siden til elevene: «Dere har alle sett listen i gangen med proffspillerne som har gått her. Der er det eksakt 26 stykker. Med de rundt 100 elevene på INF, betyr det at det er 25 prosent sjanse for å lykkes. Det vil si at omtrent 75 prosent av dere vil komme til å leve av noe annet enn fotball». På tross av dette unnlater nesten alle proffklubber å si at det er umulig å kombinere lange studier med en (eventuell) fotballkarriere. Det kan tolkes som behovet klubbene har for å forføre foreldrene til unge spillere.

Alle klubbene i franske første- og andredivisjon, L1 og L2, samt fransk eliteserie, National, har en fotballskole. Noen skoler har blitt et varemerke, deriblant AJ Auxerre, mens andre er offentlige som Dijon, Pau og Toulon sine fotballskoler. Totalt er det minst 5000 talentfulle spillere mellom 12 og 18 år som hver dag snører på seg sine fotballsko for å «lære yrket». Drømmen er å en dag spille på det beste laget og leve av fotball. Imidlertid er det bare rundt tusen profesjonelle spillere i fransk fotball i alderen 18 til 35 år. Det er et luftslott som betar selv de aller beste. FC Sochaux anses for å være en «superskole» i likhet med FC Nantes og AJ Auxerre. Av de tjuefem spillerne som FC Sochaux oftest hadde i lagoppstillingen denne sesongen i L1, var fem elever ved fotballskolen. I gjennomsnittet ble én av to av de fem spillerne tatt ut til laget. De må dermed kjempe for å gjøre karriere. På sin hjemmeside skryter Sochaux av å ha en utdanning inndelt i fem deler: oppdaging, utdanning, modning, bruk og tilpasning. Det er da betenkende når man leser på siden at de nå kan tilby en fotballskole til barn mellom seks og tolv år. Skal jakten på fotballtalenter begynne før barna har lært å gå?
Fotballklubbene har i hvert fall skjønt hvor viktig det er å ha flest mulig spillere i stallen. Instruktørene har nok erfaring og vet at en femtenåring med god ballføring ikke nødvendigvis er like god om fem år. Hode og muskler følger ikke alltid etter. Mange av de talentfulle spillerne som ble plukket ut for tidlig mister gnisten når de innser at deres lidenskap ikke lenger er en lek. Ruddy Haddad, Mourad Meghni, Jérémie Aliadière, Philippe Christanval og mange andre «framtidige stjerner» har ikke innfridd en brøkdel av hva man forventet av dem. Dette skyldes ganske sikkert at de så hvordan deres navn, spill og karriere ble utnyttet. De så at dette ikke lenger tilhørte dem, selv før de hadde blitt proffspillere.

Selv de mer «internasjonale» spillerne på 15, 16 og 17 år i de franske fotballklubbene, sliter med å få en plass i solen i lagets fellesskap. Bare en tredjedel av disse vil bli proffspillere om noen år. Man vender stadig tilbake til historien om en barndom, om ungdomsår, om et liv viet et spill som plutselig omvandles til et yrke (oftest ulønnet sådan). Fotballtalentet forsvinner i massen av andre fotballtalenter, foreldrenes beundring blir til foreldrepress, en sikker framtid blir en mislykket framtid.


SKUFFELSEN KAN ENDE i tragedie. Hvert år kommer tusenvis av afrikanske ungdommer for å prøve lykken i Europa. De er trollbundet av tv og har en forkjærlighet for Frankrike og Belgia, som regjerer i sporten. Ulykken vil nok en gang ramme dem som mislykkes i å oppnå proffdrømmen. I Afrika trenger man ikke en fotballskole for at hundre tusenvis av barn og unge utvikler et stort fotballtalent. Her drømmer barn også om en stor fotballkarriere.

Familier blendes av merittene til tidligere spillere som George Weah og Roger Milla, samt til nyere spillere som El-Hadji Diouf og Mamadou Niang. Dessuten blendes de av Puma-reklamer og løfter fra talentspeidere. De sistnevnte tråler det afrikanske kontinentet for å finne en unik spiller på enklest mulig måte. Familien til disse vidunderbarna nøler ikke med å betale flybilletten på vel 3-4000 euro.

Unge afrikanerne kommer fra hele verden. Håpet deres brister i møte med den franske fotballutdanningen. Formannen i den solidariske fotballforeningen Culture Foot Solidaire, Jean-Claude Mbvoumin, har fulgt med et hundretalls afrikanske innvandrere som kom for å leve av å spille fotball. Disse ungdommene ender som oftest på gaten, uten oppholdstillatelse og med en knust drøm. «Afrikanere har veldig mange forestillinger om profesjonell fotball i Europa», forklarer han. «De ser at mange landsmenn lykkes og tror det er veldig lett å kopiere deres suksess. De tror at det verste er over når de har reisepenger og visum. Dessuten føler de ansvar overfor familien. Hvis de mislykkes, vil de ikke dra tilbake til hjemlandet, av frykt eller av skam».

Culture Foot Solidaire har beregnet at det er mer enn seks hundre afrikanske spillere som for tiden har brutt forskriftene. I virkeligheten er det flere. «Bare i Kamerun ble det i fjor utstedt 850 tillatelser om overgang. Til dette må man legge til alle spillerne som ikke har spillerlisens og som talentspeidere har kontaktet direkte og tatt ansvar for». For ikke å glemme de som kommer fra Mali, Senegal, Elfenbenskysten, Nigeria, Guinea...

For noen er Frankrike et springbrett til ligaene i Spania, Italia og England. Derfor mottar Frankrike minst halvparten av de nyankomne. Ingen klager. «Klubbene har ingen interesse av å stille spørsmål ved noe de kan tjene på», forteller Mbvoumin. I forbindelse med det afrikanske mesterskapet Africa Cup, dro 71 internasjonale afrikanske spillere fra det franske mesterskapet i L1 og L2 for å kjempe for sine respektive landslag. Der kunne de bli opptil en måned. Fotballaget AS Saint-Etienne har ti afrikanske spillere i stallen. Av disse var det seks som dro. De unge afrikanske spillerne er faktisk såpass viktige for de franske lagene at trenerne av og til ser deres patriotisme til hjemlandet med et misbilligende blikk. Formannen i Det internasjonale fotballforbundet (FIFA), Sepp Blatter, har til og med blitt nødt til å uttale seg og be om mer «respekt overfor afrikanske spillere».

I 2001 skrev FIFA forskrifter om internasjonale overganger hvor de forbød rekruttering av mindreårige. Denne forskriften blir imidlertid omgått. For det første når det gjelder alder: Spilleragenter, ofte uten lisens fra FIFA, plusser på to til tre år på de mindreårige spillerne sine papirene for å gjøre overgangen lovlig. Dessuten gjør man gjerne det motsatte. En spiller på 22-23 år vil være mer verdt som et fotballhåp på 18 år siden den beregnede karrieren vil være lenger. Sist og ikke minst hender det at spilleragenter endrer en spillers identitet (med sistnevntes samtykke). Grunnen til det er at man ikke vil måtte skylde penger til klubben man utdannet seg i, ved overgang til en ny klubb. I Frankrike ble dette undersøkt av myndighetene i januar 2000 under idrettsminister Marie-Georges Buffet. Imidlertid var det ingen inngående studie som bidro til å se hvor utbredt denne formen for «utvalgt immigrasjon» er. Ofte ender det med at de oppholder seg ulovlig i landet.
Når sant skal sies har man få botemidler. Fotball har blitt en økonomisk industri og spilleroverganger er en av de viktigste inntektskilder. Spillere fra Afrika gir dessuten en sikker inntekt. De er lite informert og har en identitet som lett kan forfalskes. Det koster ingenting å utdanne dem i fotball, fordi de har lært fotball nettopp ved å spille aktivt (til forskjell fra franske ungdommer som, selv etter utdanning, bare spiller et fåtall av «klassiske» kamper»). Foruten dette er de robuste og teknisk dyktige (slik som de søramerikanske spillerne som også utvikler en ballteft på gaten eller på stranden). Dessuten vier de seg helt og holdent til spillet. De garanterer gevinsten både til spilleragentene som fanger dem opp og til overgangsklubbene. Frankrike framstår som et europeisk veikryss med utfartsårer til alle de store fotballklubbene. Landet tjener på dette systemet med fotballutdanning ved at det er det eneste landet i Vest-Europa der klubbene ikke er gjeldstynget. Handelsbalansen (basert på spilleroverganger) endte i 2005 på totalt 12 millioner euro. Men selv om utdanningssystemet er effektivt, må man likevel hente inn store fotballnavn eller «storebrødre» fra utlandet for å trene de yngste.
Det later til at skolenes ulike spillemåter ikke lenger er så lett å kjenne igjen. Dette gjelder særlig etter Bosman-loven av 1995 og det som den førte med seg. Loven gav klubber lov til å stille med så mange utenlandske spillere som man ønsket. I Belgia stilte da klubben Beveren med et lag der ti av elleve spillere kom fra Elfenbenskysten. På én side kan man si at supporterne ikke lenger kan identifisere seg så mye med spillerne på sitt favorittlag. På den annen side har den økende kommersialiseringen av fotballspillerne, som behandles mer som en ting, forvandlet dem til markedsføringselementer.


NÅR SPILLERNE ENNÅ er unge og kan tjene penger på sine ferdigheter (de mest etterspurte spillerne mottar i gjennomsnittet 3 millioner euro i året i sponsorinntekter), gjør det ikke så mye om de gir mindre heldige intervjuer eller at fotballens verden behandler dem som pappfigurer. Det er tiden etter karrieren som er vanskelig. En anonym tilværelse, nåtid blir fortid - blind selvforherligelse eller evig anger, nostalgisk er det uansett- Det gjelder å lære et nytt yrke og en ny livsstil. Man konstaterer at man har blitt beundret og formet ut i fra sin fysikk. Dette kan tynge den pensjonerte fotballspilleren når han innser hvilken gyllen emballasje han villig sa ja til å pakkes inn i.
Alle fotballspillere skulle ønske de hadde spesielle kjennetegn. David Ginola var kjent for sitt vakre ansikt, Michel Platini for sin karisma, Zinédine Zidane for sine tre bein, og Eric Cantona likte å slåss. Men for størsteparten varer den profesjonelle karrieren i gjennomsnitt fem til seks måneder. Dessuten skifter spillere altfor ofte klubb. Dermed vil de ikke knytte noen varige bånd som de kan dra nytte av når de senere pensjonerer seg fra profftilværelsen. Det er ikke bare ferdighet og talent som er avgjørende kriterier for å bli plukket ut. Hvordan skal man ellers forklare at Nicolas Anelka fremdeles er så høyt verdsatt når han bare scorer mål i møte med middelmådige lag i førstedivisjon?


PÅ MINDRE ENN TJUE år har fotball gått fra å være en folkesport til en fotballindustri. I begynnelsen av 2006 fornyet det franske selskapet Orange for tre år en sponsorkontrakt på 29 millioner euro årlig. Når de tre årene har gått vil denne avdelingen av teleselskapet France Télécom, eie tv-rettighetene til kampene i fransk førstedivisjon på mobiltelefon. Dessuten vil selskapets navn bli tilknyttet ligaen («Ligue 1 Orange»). Fotballspillerne blir nokså godt betalt når de får brukt sitt talent (45 000 euro brutto per måned per spiller i L1, rundt 15 000 euro i L2. I begge divisjoner er det ca. tjue lag med tjue proffspillere.). De surfer imidlertid på en bølge som kan forsvinne under beina deres like raskt som den oppstod. Den økonomiske balansen i denne sporten baserer seg faktisk i stor grad på stadig dyrere tv-rettigheter som allerede i dag er skyhøye (600 millioner euro per år for tv-rettighetene til franske førstedivisjon, L1).
Sammenslåingen av de franske satellittoperatørene TPS og Canal+ burde få prisen betydelig ned i neste anbudsrunde om to år. Det er særlig gratis visning av kamper på internett som i framtiden vil kunne få en slutt på slike tv-rettigheter. Dette så man allerede under VM og UEFA hvor det var sendinger på nett via kinesiske kanaler.

Dagens unge fotballspillere vil utvilsomt ha muligheten til å leve godt i den korte tiden deres karriere varer, men den stadige inflasjonen i lønningene vil det garantert bli en slutt på. Dette vil likevel ikke hindre at tusenvis av unge fortsatt prøver «lykken» i fotballens verden.

oversatt av C.S.C.1In Johann Harscoët, «Les vertes années de Clairefontaine» (Clairefontaine sine lyse år), France Football, 19.juni 2001. Les også «La tête et les jambes» (Hode og bein), France Football, 2. mai 2000.

2Les Jean-Louis Pierrat og Joël Riveslange, L'argent secret du foot (Fotballens skjulte penger), Plon, Paris, 2002.

3Les Raffaele Poli, De Cape Town à Amsterdam, les réseaux de recrutement des joueurs africains (Fra Cape Town til Amsterdam, nettverket for rekruttering av afrikanske spillere), Université de Neuchâtel, http://www.pagesdegauche.ch

4Les Habibou Bangré, «Le trafic d?âge dans le foot» (Fotballens spekulering av spillernes alder), www.afirk.com, 26. mai 2004

5Se årsrapporten til revisjonsutvalget i fransk fotball, Direction nationale de contrôle et de gestion (DNCG), www.lfp.fr, 2004-2005

6Les Jean-Marie Brohm, «La loi de la jungle, stade suprême de sport» (Jungelloven, sportens ypperste etappe), Le Monde Diplomatique, juni 2000.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal