Overlevelsesstrategier

Slavene klarte å etablere felleskap, begrense systemets mest umenneskeliggjørende trekk, etablere kommunikasjonsnettverk, utvikle åndelige liv og formidle gryende kulturer.

Sukkerplantasjene var ikke slakterhus. De var arbeidskraftsystemer basert på utbytting og undertrykking som slavene både tilpasset seg og kjempet imot. Selv på de verste av disse plantasjene klarte slavene å etablere felleskap, begrense systemets mest umenneskeliggjørende trekk, etablere kommunikasjonsnettverk, utvikle åndelige liv og formidle gryende kulturer.

Man trodde lenge at slavehandelen skapte en massiv kulturell ustabilitet hos sine afrikanske ofre. Logikken syntes uangripelig: Folk med forskjellig etnisk og språklig bakgrunn ble kastet sammen, og afrikanerne som nettopp var blitt gjort til slaver, gikk inn i et slags kulturelt vakuum da de ankom den vestafrikanske kysten. Og for dem som overlevde reisen over havet til Amerika, ville det ta år å bygge opp igjen det tapte. Men ifølge nyere forskning kan selve prosessen av kulturell gjenoppbygging og forvandling ha startet allerede før afrikanerne i det hele tatt satte sine bein på slaveskipene.

Slavene som ble brakt til den afrikanske kysten, kom sannsynligvis fra etniske grupper som hadde kulturelle fellestrekk, men som snakket mange forskjellige dialekter. De tilbrakte antakelig i alle fall noen måneder i fangenskap ved kysten før slaveskipene kom, og der kunne de begynne å lære hverandres språk og utvikle pidginspråk (om nødvendig), dele kunnskaper og erfaringer, løse konflikter og motsetninger, samt utforme overlevelsesstrategier og motstandsstrategier. Det de oppnådde i Afrika, overlevde overfarten til Amerika fordi slaveskipene hentet sin last fra ett, eller på det meste to, steder, og lastet av ganske store antall slaver på ett sted.

Det var i kapteinens interesse å samle opp slavene og krysse Atlanteren så raskt som mulig.

Disse kulturelle grupperingene kan ha blitt brutt opp da slavene ble solgt i Amerika, ettersom plantasjeeiere vanligvis kjøpte få slaver om gangen og kanskje fra forskjellige skip. Likevel, de slavene som endte på store plantasjer (flertallet) hadde gode muligheter til å finne folk de kunne kommunisere med og inngå i et sosialt samspill med.

På grunn av skiftene kilder for tilførsel av slaver og tidspunktet plantasjene utviklet seg på, endte mange regioner på den vestlige halvkule opp med et disproporsjonalt antall slaver med lignende bakgrunn – et kulturelt fenomen som skulle få stor politisk betydning. Dette fant europeiske og amerikanske koloniherrer ut da maroon-felleskap (slaver på rømmen) utviklet seg og slaveopprør brøt ut på 1600-tallet i Brasil, og deretter på 1600- og 1700-tallet i det franske, engelske og nederlandske Karibia, samt i Nord-Amerika. I de fleste tilfeller ble opprørene knust av kolonihærene, men i noen tilfeller oppnådde slavene en viss politisk anerkjennelse. Det største slaveopprøret fant sted på Santo Domingo (dagens Haiti). På 1800-tallet var disse opprørene oftere organisert av kreoler enn av afrikanere, og i Brasil mobiliserte et stort antall muslimer seg.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0