Nord-Amerika

Kongo plyndres for ressurser

De fleste av Katangas 70 000 gruvearbeidere tjener mindre enn én dollar dagen. Gruvedriften står for 74 prosent av Kongos eksport, og sysselsetter uformelt 950 000 arbeidere (formelt bare 35 000). Dessverre har mafianettverk fra øst og vest kunne ta fritt for seg av gull, kopper, koltan, tømmer og diamanter. Den globale etterspørselen bare øker. Naturressursene er fremdeles på billigsalg.

Posted on

De magre gruvearbeidernes ansikt er bleket av støv. Med rungende røster synger de: «Denne jorden er våre forfedres jord, dens kopper tilhører oss». Skrålende barn og voksne ledsager de mange delegasjonene som demonstrerer ved gruveområdet Ruashi, i nærheten av Lubumbashi, sør i Den demokratiske republikken Kongo (DRC). Mwambe Kataki, Remy Ilunga og Pierre Kalume jobbet tidligere for det mektige selskapet Gecamines. Nå er de selvstendige gruvearbeidere, og kjemper på vegne av sine kolleger for ikke å bli kastet ut av gruveområdet. De er fast bestemte på å stikke kjepper i hjulene for de store selskapene som etter flere års krig kommer tilbake til Katanga.

Privatiseringen som Joseph Kabilas regjering har oppfordret til er i ferd med å bli virkelighet. Men den møter motstand: I Kivu truer gamle arbeidere fra Kamituga med å hindre det kanadiske selskapet Banro i å gjenoppta produksjonen i området. I Ituri-provinsen preges gruvene i Kilo Moto av opptøyer. De store selskapene kommer nemlig bare til å ansette et lite antall kvalifiserte arbeidere. De nye investeringsforholdene løser dem fra alle sosiale forpliktelser. Og staten har ikke nok ressurser til å ta seg av de som faller utenfor. Snart vil det sørafrikanske selskapet Ruashi Mining ta kontroll over store deler av Ruashi, og innringe det med vakter og piggtråd.

Slik det er nå, ligger gruveområdet under åpen himmel. Det minner om et månelandskap, fullt av hull og krater. Uten annet verktøy enn hakker, har arbeiderne gravd ut gallerier der barn springer omkring. Noen graver, andre sjeider (skiller malm fra stein) og legger malmen i sekker. Litt lenger unna gjør flere semitrailere lastet med råmateriale seg klare til å kjøre mot grensen til Zambia. En del av materialet, kopper og koboltmalt, bearbeides på stedet av små selskaper som bruker tradisjonelle ovner. Etter denne første raffineringen sendes kobolten og kopperet med lastebiler mot Sør-Afrika eller havnen i Dar-es-Salaam i Tanzania, der kinesiske cargoer venter…


ORDFØREREN I LUBUMBASHI, Floribert Kaseba, forteller at det ikke finnes tiggere eller gatebarn i hans by, i motsetning til hovedstaden Kinshasa. Alle arbeider… Jo visst, men forholdene er langt fra idylliske! De fleste av Katangas 70 000 gruvearbeidere tjener mindre enn én dollar dagen. Og selv om arbeiderne har sykeforsikringsordninger, går dette for det meste med til å finansiere begravelser. Hvert år omkommer stadig flere av nedrasinger. Gruvedriften står for 74 prosent av Kongos eksport, og sysselsetter uformelt 950 000 arbeidere (formelt bare 35 000).

For å forstå de kongolesiske gruvearbeidernes frykt, må man huske på at Zaïre under Joseph Mobutu hadde overtatt strukturene fra kolonitiden, da de store statlige selskapene som Gecamines og Bakwangas gruveselskap (MIBA) i Kasai sto for nærmest all produksjon i landet. I det postkoloniale Zaïre hadde disse selskapene også videreført en paternalistisk tradisjon: De var forpliktet til å sørge for bosted og gratis helsestell for arbeiderne og deres familier, og disse fordelene forsterket også lojalitetsfølelsen mot bedriften. Privatiseringen snudde opp ned på dette systemet: De store statsselskapene er gått i oppløsning, og deres etterfølgere bryr seg ikke om fortiden og dens forpliktelser.

Det som er blitt kalt Kongos «gruvekarneval» har gått for seg i flere etapper, og den siste vil ikke være den minst grusomme. Allerede på 90-tallet, mot slutten av Joseph Mobutus regime, hadde statsminister Kengo wa Dondo, som var fast bestemt på å følge Verdensbankens forskrifter, satt i gang privatiseringsprosessen. Det var særlig gruveselskaper som ble solgt, for å fylle opp statskassen og gjøre landet i stand til å betale gjelden sin. Da oppløsningen av statsbedriften Gecamines og privatiseringen av de andre statseide selskapene begynte i mai 1995, viste flere store utenlandske selskap sin interesse: De kanadiske selskapene Lundin, Banro og Mindev; det belgisk-kanadiske Barrick Gold; det australske Anvil Mining; og de sørafrikanske Genscor og Iscor. Men ettersom landet var såpass ustabilt, foretrakk disse å holde seg i bakgrunnen. Da krigen brøt ut i 1996 – en krig som sju måneder senere førte til Mobutus fall – sto de små selskapene klare til å ta over. De forhandlet direkte med opprørsbevegelsene og forbeholdt seg muligheten til å selge aksjene sine videre senere. Slik fikk Joseph Kabila sin sønn, Laurent Désiré Kabila, hjelp fra det amerikanske selskapet Mineral Fields, det australske Russel Ressources og det zimbabwiske Ridgepointe Overseas til å finansiere krigen og få det politisk-administrative apparatet i gjenge etter krigen. Til gjengjeld måtte han inngå avtaler om tre av Gecamines gamle gruveområder, mineralforekomster i Mongwalu i Ituri-provinsen og diamantforekomster i Kisangani.


EUFORIEN VAR IMIDLERTID av kort varighet. Laurent Désiré Kabila nøyde seg ikke med å vende ryggen til sine ugandiske og rwandiske allierte: Rett etter maktovertakelsen i mai 1997 ga han uttrykk for sin vilje til å modifisere gruvekontraktene. Han ville at de nye selskapene skulle følge fortidens eksempel, og opprettholde arbeidernes sosiale fordeler. Denne innstillingen ble ansett for å være både utakknemlig og radikal, og sammen med diverse uttalelser om sikkerhetshensyn, sto den for opptakten til den «andre krigen», som begynte i 1998. Med støtte fra Vesten, satte Uganda og Rwanda seg som mål å jage bort sin gamle allierte. De møtte imidlertid motstand, ikke bare fra den kongolesiske befolkningen, men også fra angolanske og zimbabwiske styrker, som beskyttet Laurent Kabila. Det kongolesiske territoriet ble delt i fire selvstyrte områder, administrert av sentralregjeringen og tre opprørsgrupper, blant dem RCD-Goma (Kongolesisk samling for demokrati), som støttes av Rwanda, og Bevegelsen for frigjøring av Kongo (MLC), opprettet med støtte fra den ugandiske hæren. Både sentralregjeringen og opprørsgruppene måtte finansiere sine militæroperasjoner, og samtidig betale for intervensjoner fra de allierte landene. De fire selvstyrte områdene ble dermed til «selvbetjeningsoner», der mafianettverk fra øst og vest kunne ta fritt for seg av gull, kopper, koltan, tømmer og diamanter.
Med 3,5 millioner sivile ofre er tragedien en humanitær og politisk skandale

Det eneste disse rovdyrene betalte, var «avgifter» til krigsherrene, som satt inne med den reelle makten, og om nødvendig forsynte de dem også med våpen. Med sine 3,5 millioner sivile ofre, er denne tragedien, som i begynnelsen ikke vekket mye interesse, en humanitær og politisk skandale. Den innebar også betydelige økonomiske tap for landet. Siden begynnelsen av 2000, da etterspørselen etter koltan (som blant annet brukes i mobiltelefoner) begynte å avta, og opphavet til diamantene i stadig større grad kunne spores, har den globale etterspørselen etter kopper, kobolt og til og med uran bare økt, og prisene har skutt i været på grunn av Kinas økonomiske vekst og Indias stigende etterspørsel. Utvinningen av denne malmen forutsetter imidlertid betydelige investeringer over lang tid, noe som igjen forutsetter et relativt stabilt politisk klima. Kort sagt: Piratenes tid var omme, og den kapitalistiske sørafrikanske gruveindustrien anså Sentral-Afrika, og særlig kopperbeltet i Katanga, for å være dets naturlige utvidelsessone.


INTERNASJONALT PRESS fikk de krigførende kongoleserne og deres allierte til å møtes i den sørafrikanske byen Sun City, og i 2003 undertegnet de avtaler som slo fast at utenlandsk militærpersonell måtte forlate landet, som igjen skulle bli ett helt rike. Avtalene forutsatte også en overgangsperiode på to år, som til slutt ble på tre, og som tok slutt den 30. juni 2006. Det «internasjonale fellesskapet» (det vil si de store vestlige landene, samt Sør-Afrika), som glimrer med sitt tyngende nærvær, ønsker framfor alt å legitimere og stabilisere den sittende makten, slik at økonomien kan komme på fote igjen, og landet gjenoppbygges. For den kongolesiske befolkningen, som for første gang siden 1960 kan delta i et fritt valg, dreier dette seg snarere om en mulighet til å komme ut av et system der elitene sitter med bukta og begge endene.

Valg av nasjonalforsamling og president skal holdes i løpet av sommeren 2006, og vi kan begynne å gjøre opp status for overgangsperioden. Flere rapporter ført i pennen av internasjonale organisasjoner viser i hvor stor grad plyndringen av ressurser har fortsatt etter den offisielle slutten på krigføringen i 2003. Disse rapportene, hvor nøyaktige de enn er, glemmer imidlertid en ting: Trass i prinsipperklæringene hadde ikke avtalene i Sun City som fremste mål å demokratisere forvaltningen av ressurser, men gjøre slutt på krigen, oppfordre utenlandske tropper til å forlate landet og fjerne mafianettverkene til fordel for mer stabile økonomiske aktører – som imidlertid ikke nødvendigvis er mindre grådige.
Politisk logikk har altså ingenting med moral å gjøre. Sun City-avtalen var gunstigere for krigsherrene enn for «sivilsamfunnet» og politikerne. Etter avtalen deler president Joseph Kabila, som tok sin fars plass etter at han ble myrdet i januar 2001, makten med fire visepresidenter fra opprørsgruppene, opposisjonspartiene og sivilsamfunnet. Denne ordningen misbilliges av befolkningen, fordi den hever visse enkeltpersoner over loven. Visepresident Jean-Pierre Bemba (MLC) – en forhenværende forretningsmann anklagd av FNs eksperter for å ha plyndret banker og kaffeavlinger i Ecuador – er for eksempel blitt formann for den såkalte Økonomi- og finanskommisjonen. Mens den tidligere opprørslederen (nå visepresident) Azarias Ruberwa, ansvarlig for omfattende massakrer i Øst-Kongo (med støtte fra den rwandiske hæren), har fått ansvar for forsvars- og sikkerhetssektoren.

Den raske gjenforeningen av landet viser i hvilken grad krigen i Kongo var påvirket av ytre krefter, og i hvilken grad følelsen av nasjonal tilhørighet fremdeles er levende i landet. Denne suksessen kan imidlertid vise seg kun å være overfladisk. Maktmennene har fremdeles krefter i reserve, og soldatene i den nye nasjonale hæren, som er svært dårlig betalt (lønningene deres er i stor grad underslått), lever på befolkningen. For å kunne kontrollere eventuelle opptøyer, har FN bestemt seg for å forsterke sin stående styrke på 17 500 mann med 1250 europeiske FN-soldater (jf. Ralf Custers artikkel over).


ETTER GJENFORENINGEN er det statens ansvar å sørge for fysisk og juridisk sikkerhet for investorene i gruvesektoren. Den kongolesiske staten er imidlertid svært ustabil og kraftig svekket av krigen, og i overgangsperioden har den ikke vært i stand til å sette seg opp mot de utenlandske selskapenes urimelige klausuler. Naturressursene er fremdeles på billigsalg, selv om krigen er over – det er bare ikke så åpenlyst. Medlemmene av Nasjonalforsamlingen – som ikke er folkevalgte – fikk i oppdrag å redigere en gruvelov og en skogbrukslov. Det liberale innholdet er diktert av Verdensbanken, og åpner døra på vidt gap for private interesser, mens forpliktelsene reduseres maksimalt. Det var også Verdensbanken som sto bak omstruktureringen av Gecamines. Før dette statseide selskapet ble solgt «bit for bit», ble 10 500 arbeidere sagt opp. De fikk alt fra 1900 til 30 000 dollar i godtgjøring, men disse pengene ble for det meste brukt til å betale gjeld. Disse arbeiderne har mistet alle sosiale rettigheter, og jobber nå i uformell sektor, der firmaene helst vil erstatte dem med maskiner – de ansetter kun et fåtall kvalifiserte arbeidere.

Den kongolesiske staten har gitt betydelige skattelettelser til flere såkalte blandede selskap for perioder på mellom 15 og 30 år. De fleste av dem betalte i 2004 mindre enn 400 000 dollar i skatt. I diamantsektoren er ikke forholdene stort bedre: MIBA mistet 45 prosent av sine aksjer til Sengamines, et kongolesisk-zimbabwisk selskap. Den nye grunnloven, som i november 2005 ble godkjent av 85 prosent av velgerne, er ikke mer enn et vagt håp for befolkningen i et land der veier og kommunikasjonsnettverk er så å si ikke-eksisterende. Den anses for å være en suksess for de som vil redusere statens makt. Grunnloven deler landet i 26 provinser, og selv om sentralmyndighetene i Kinshasa fremdeles styrer 60 prosent av landets ressurser, rår lokalmyndighetene over de 40 resterende prosent. Målet er altså å desentralisere ressursene, men lokalmyndighetenes selvstyre kan føre til økt korrupsjon på lokalnivå.

Vi må spørre oss om de nye makthaverne, når de er blitt legitimert og styrket etter valget, vil ha nok mot til å kvitte seg med de mest tvilsomme elementene som omgir dem? Vil de kunne motstå det «internasjonale fellesskapets» tendensiøse råd? Vil de våge å gjøre nødvendige endringer i gruveavtalene, slik at det kongolesiske folk, etter først å ha fått politiske rettigheter gjennom rettferdige valg, også endelig – for første gang i historien – vil kunne ta kontroll over sitt lands rikdom?

oversatt av G.U.1 Se François Misser og Olivier Vallée, «Les nouvaux acteurs du secteur minier africain» (De nye aktørene i den afrikanske gruvesektoren), Le Monde diplomatique, mai 1998.

2 Se Stefano Liberti, «Et tropisk Klondike», Le Monde diplomatique, februar 2006.

3 Jf. FNs ekspertgruppes rapport S/2003/1027 om ulovlig utvinning av naturressurser og andre ressurser i Den demokratiske republikken Kongo (23. oktober 2003): http://www.un.org/Docs/journal/asp/ws.asp?m=S/2003/1027

4 Jf. FNs komité for menneskerettigheters observasjoner angående situasjonen i Den demokratiske republikken Kongo (27. mars 2006): www.fidh.org/article.php3?id_article=3230

5 Se, for eksempel rapporten L?Etat contre le peuple. La gouvernance, l?exploitation minière et le régime transitoire en République démocratique du Congo (Staten mot folket. Styring, gruveutvinning og overgangsregimet i Den demokratiske republikken Kongo), Nederlandsk institutt for det sørlige Afrika (NIZA), Amsterdam, 2006, www.niza.nl

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver