Vår tids skuespillsamfunn

Med utgivelsen av Guy Debords samlede verker, har man nå fått tilgang til en rekke upubliserte skrifter. Han er kjent for tidlig å ha kritisert mediesamfunnet, for vår besettelse av den «evige nåtiden» og hvordan varelogikken har bredt seg over alle aspektene ved hverdagslivet, og at fritiden den tekniske utviklingen har skapt, ikke har gitt nye friheter, men snarere en utvidelse av «skuespillsamfunnet».

Utgivelsen av Guy Debords Œuvres (samlede verker) på nær 2000 sider, gir en anledning til å gå bakenom den «situasjonistiske» legenden. De lar oss gripe en viktig og koherent tenkning som gir oss de nyttigste nøklene til å forstå vår samtid, ettersom de tydeligvis aldri fornekter sin revolusjonære dimensjon.

Guy Debord står i en paradoksal posisjon i det franske intellektuelle spekteret. På den ene side siterer og refererer alle til ham, til og med aktørene til «skuespillet» som han gjennom hele sitt liv kjempet mot. På den andre siden er det slående hvor diskret pressen har vært i forbindelse med utgivelsen av hans samlede verker. Boken samler alle hans publiserte verk, en viktig samling av hans brev, instruksjoner, debattinnlegg, tidsskriftsartikler, upubliserte notater.

Boken vitner om en hendelse. Den gjør det mulig både å følge hans tenknings utvikling fra år til år og å gripe denne tenkningens imponerende sammenheng. Likevel er det som om Debord for tiden må reduseres til noen klisjeer, noen stereotypiske og falmede fraser om «skuespillsamfunnet». Det skjer på tross av hans uavvikelige revolusjonære stillingtaken, som ikke hadde annet mål, i tekstene hans som i livet hans, enn å skade den etablerte orden – eller i det minste ikke gi den noe som helst.
Ethvert liv må oppfinnes, ikke utholdes

På begynnelsen av 50-tallet var Debord samlingspunktet for en gruppe unge mennesker som ville vise at kunsten var død som «atskilt» enhet, at poesien nå måtte bli liv, i tråd med avantgarden i begynnelsen av århundret. De mente dadaismen hadde villet utslette kunsten uten å klare det, og surrealismen hadde villet virkeliggjøre kunsten uten å utslette den. Det var nettopp denne motsetningen det gjaldt å overskride. Ethvert liv må oppfinnes, ikke utholdes. Byen (i dette tilfellet Paris) var selve territoriet til «avledningene» og eventyrene (av den grunn kritiserte de, for eksempel, arkitekten Le Corbusier, som ifølge dem hadde en forståelse av byen som ville «ødelegge gata»). Målet var å «skape situasjoner» – noe som innebar en uttalt forakt for all eksisterende kunst, og mer generelt for enhver «fremmedgjort» kultur, avskåret fra den umiddelbare erfaringen. Man måtte være bevisst på «oppløsningen» til denne kulturen og forestille seg (etter Lautréamont) teknikker som gjorde det mulig å «avlede».

I den andre perioden av hans forfatterskap (som grovt sett sammenfaller med overgangen fra gruppen «Internasjonale lettrister» til «Situasjonistisk internasjonale») utvidet Debord handlingsfeltet – det vil si han politiserte det. Opposisjonen mot kulturen ledet logisk til opposisjon mot samfunnet. Møtet med Marx var uunngåelig – selv om det dreide seg om en heterodoks marxisme som sto i rak motsetning til den offisielle kommunismen (ifølge Debord og vennene hans var det «motrevolusjonen» som hadde seiret i det 20. århundret, når sovjetrådenes makt ble byttet ut med den totalitære staten i Russland eller når det frihetssøkende opprøret i den spanske borgerkrigen ble knust av det stalinistiske byråkratiet).


DET DEBORD FØRST og fremst erkjente var at «varelogikken», som Marx hadde analysert i forhold til produksjonssystemet, fra nå av bredte seg over alle aspektene ved hverdagslivet. «Fritiden» den tekniske utviklingen har skapt, gir ikke nye friheter, snarere tvert imot fører den til utvidelse av «skuespillet». Den skaper kunstige behov som stadig fornyes og underlegger livene vår manipulerte og falske representasjoner, som i sin tur blir vårt forhold til verden. Dette var for Debord en tid med nye internasjonale medsammensvorne, taktiske allianser utropt i «manifester» (gruppen fikk stadig nye sammensetninger), og også en tid for et intenst teoretisk arbeid – som ledet til den betydningsfulle boken La société du spectacle, en ubønnhørlig samling av perfekt uthamrede teser.

Debord skriver: «Skuespillet er ikke en samling bilder, men et sosialt forhold mellom personer formidlet gjennom bilder.» «Skuespillsamfunnet» er ikke bare hegemoniet til medie- eller markedsføringsmodellene. Bakenfor dette er det «det selvstyrende herredømmet til det autonome markedet som har blitt gitt en uansvarlig suverenitet, og samlingen av nye kontrollteknikker som følger med dette herredømmet.» Det som skjer siden er velkjent. Den underjordiske spredningen av disse tesene, deres forgreininger i studentmiljøet fra Strasbourg til Nanterre [de mest aktive universitetene i forkant av mai 1968] ender med eksplosjonen i mai 68. Her framstod den situasjonistiske ånden som opprørets hemmelige brennende og lysende ild, kanskje mindre på grunn av den direkte innflytelsen (særlig ved Sorbonne og «Komiteen for opprettholdes av okkupasjonene») enn dens rolle som diffus inspirasjonskilde. Det var denne ånden som vibrerte i slagordene, på plakatene og inskripsjonene som invaderte gatene.


DET SOM FULGTE VAR mer dystert. Debord blir nokså fort klar over at det han har skapt i forlengelsen fort kan bli til banaliteter og selvfølgeligheter, det vil si bli utvannet av en banaliserende og konform «protest». Derfor oppløste han «Situasjonistisk internasjonale» (som aldri hadde mer enn i høyden et førtitalls medlemmer), trakk seg tilbake en stund, og dro i eksil – særlig til Italia, der han får anledning til å vise det sanne ansiktet til «det historiske kompromisset» som kommunistene støttet, og påpeke med en uslåelig klarhet hvordan «de røde brigadene» ble infiltrert og manipulert av statsmakten.

Senere møtte han mesenen Gérard Lebovici. Forlaget til Lebovici utga Debords yndlingsforfattere (fra Gracian til Orwell). Det stilte en egen sal til disposisjon for eksklusive framvisninger av Debords filmer – hele dette eventyret ble oppdelt av en enestående kinematografisk aktivitet som tok sikte på å ødelegge «skuespillet» fra innsiden ved å bruke dets egne våpen. Lebovici ble myrdet under uklare omstendigheter, og Debord ble stadig mer uhåndterlig og isolert i sin radikalitet, i en tid da flesteparten av sekstiåtterne sluttet seg til den etablerte liberalistiske ordenen. Han viet sine siste krefter til å gå til angrep på bildene (som oftest nedsettende) som ble tegnet av ham og hans verk.

Debord begynte å benytte seg av en skrift som på samme tid var klassisk, subversiv, fortettet og desillusjonert. Han nølte ikke lenger med å bruke sin egen eksistens i skriftene (noe som kulminerer i hans enestående Panégyrique) og å skrive i førsteperson. Dette var ikke en form for narsissisme (ettersom narsissismen også er en ingrediens i «skuespillet»), men heller en måte å vise at motstanden mot varelogikkens dominans over verden også innebærer at en annen måte å leve på er mulig – enn den som er påtvunget oss.


COMMENTAIRES SUR la société du spectacle (Kommentarer til skuespillsamfunnet) fra 1988, er utvilsomt den store boken fra denne siste perioden av forfatterskapet hans. Her utvider og utdyper Debord analysene fra 1967, og de mest gjennomtrengende diagnosen av samtiden og gir oss det viktigste nøklene for å forstå den. Et år før Berlinmurens fall, hevder han at motsetningen mellom den «konsentrerte» formen for «skuespill» (kommunistregimene) og dets «diffuse» form (den vestlige kapitalismen) er i ferd med å overvinnes og smelte sammen til et «samlet skuespill» som fra nå av vil være globalt eneherskende. Sistnevntes kjennetegn? En «stadig teknologisk fornying» (for eksempel den påtvungne informasjonsvaren som forvandler enhver bruker til underkastet klient); en «økonomisk-statelig fusjon» (staten opptas i markedet); en «generell hemmeligholdelse» (de virkelige beslutningene er ikke tilgjengelige, den mafiøse modellen vinner fram i politikken); de «etterligninger uten kopier» (for første gang er verdens herskere også de samme som i representasjonene); den «evige nåtiden» (enhver historisk hukommelse avskaffes).

Dette er et servilt univers uten sidestykke (det virkelig nye med «skuespillet» er ifølge Debord «å ha oppdratt en generasjon som er fullstendig innfoldet i dets lover). «Den som alltid betrakter for å få med seg fortsettelsen vil aldri kunne handle, og slik er gjerne tilskueren.» Dette er tydeligvis ikke lenger tiden for de store kollektive utopiene. «Skuespillet» har invadert alt og tatt opp i seg alt, også de delvise og lokale kritikkene av dets system, som sikter på å skape mer perifere virkninger. Det er likevel mulig å radikalt forkaste dette systemet. Det som forblir hos Debord, utelukker ikke en viss nostalgisk stemning. Tilbakeskrittet er nå slik at det kan være revolusjonært å angre på visse revolusjonerende aspekter ved fortiden – nettopp de som «skuespillet» har utslettet.


MED UTGIVELSEN AV Debords samlede verk kan man følge hans løp gjennom alle disse etappene, der ingen motsier de forutgående. Det slående ved visse av tekstene som ikke tidligere har blitt utgitt eller vært mulig å få tak i, må bemerkes. For eksempel «Adresse aux révolutionaires d’Algérie» (Tale til de revolusjonære i Algerie) fra 1965, da Houari Boumediennes statskupp førte til utvisningen av daværende president Ahmed Ben Bella. Eller, den fantastiske artikkelen fra 1967 som analyserer alle selvmotsigelsene ved kulturrevolusjonen i Kina. Eller også, «Notes inédites sur la question des immigrés» (Upubliserte bemerkninger om innvandringsspørsmålet) fra desember 1985, der han blant annet stiller det urovekkende spørsmålet om hva innvandrerne skal «integreres» til, i en tid da «skuespillet» er i ferd med å amerikanisere det som er igjen av Frankrike.

Debord har en rekke presise, klarsynte og forutseende analyser som ikke henfaller til selvfølgeligheter og banaliteter – i motsetning til stereotypene og skylappene til den konforme venstresiden. Det dreier seg her ikke bare om å bemerke at Debord aldri viste noen som helst velvilje mot «den sosialistiske leiren» eller diktatorene i den tredje verden. Det man må spørre seg om er hvorfor det er, hos ham, letingen etter det mest revolusjonære synspunktet som skaper mest intelligens og klarsynthet i de fleste temaer.
Det er også verdt å merke seg det usedvanlige interessante med hans filmtekster. Selv om det dreier seg, for Debord, om å ødelegge koden fra innsiden – å bryte enhver fascinasjon for «skuespillet», ved å systematisk skille bilde fra lyd og framheve tenkningens forrang foran det «visuelle», som oftest tilbakeført til dokumenterende bilder eller avledete skisser. Likevel representerer filmene til Debord (først og fremst mesterverket In girum imus nocte et consumimur igni – Vi går i sirkler i natten og fortæres av ild) et nyskapende forsøk på å projisere på bevisstheten en kunst som har ønsker å tømme den. Av den grunn inneholder filmene essayer, betroelser, meditasjoner og forsøk på å gripe verden gjennom dens bilder. Filmene har ikke sine like – i så fall må det være de siste filmene til Jean-Luc Godard (det er synd at det aldri oppstod en dialog mellom disse to gigantene som avskydde hverandre vennskapelig).
DET ER SELVFØLGELIG tillatt å ikke blindt følge alt Debord har skrevet eller støttet. Det er for eksempel tillatt å betrakte hans kvasisystematiske avvisning av all samtidskunst og -litteratur, som overdreven og urettferdig – selv om det nå er klart at det nettopp er denne urolige skapergleden til det 20. århundret «skuespillet» har en tendens til å ødelegge eller gjøre «uleselig». Videre er det ikke ulovlig å mene at Debords tendens til å gjennomføre brudd, eksklusjoner, utrenskninger i gruppene som oppstod rundt ham, er litt suspekt. Disse handlingene rammet noen ganger de som stod ham nærmest og reduserte til en viss grad den kollektive (og dermed den politiske) rekkevidden til hans posisjoner. Kanskje dreide alt dette seg i grunn om prisen han måtte betale for sin kompromissløshet, hans kvasi-absolutte krav om radikalitet. Han visste at en subversiv gruppe måtte forvente å gang på gang bli «villedet, provosert, infiltrert, manipulert, kuppet og vendt mot seg selv». Det er denne radikaliteten som gjør at Debords tenkning er den eneste som i dag er i stand til å gi en kritisk redegjørelse for alle aspektene ved «varegjøringen» av verden, og den «falske bevisstheten» denne sprer. Debord forblir, på tross av alle forsøkene på å gjøre hans tenkning harmløs, dypt og definitivt uforbederlig. Som han skriver: «Det er ganske alminnelig kjent at jeg ikke aldri har gitt etter for de herskende ideene i min tid.» Dette er den store lærdommen han overlater til oss – og som man må vite, slik han gjorde, virkeliggjør i våre liv.

oversatt av R.N..1 Skuespill» er blitt den gjeldende skandinaviske oversettelsen av uoversettelige spectacle, som også betyr «forestilling», «show». Begrepet betegner den distansen eller atskillelsen som etableres mellom passive tilskuere og det betraktede, og danner utgangspunktet for Debords beskrivelser av den grunnleggende måte senkapitalismen tvinger subjektene til å forholde seg til verden på i «skuespillsamfunnet» (le sociéte du spectacle). Overs. anm.

2 Guy Debord, Oeuvres, Paris, Collection «Quarto 2006. Utgaven redigert og annotert av Jean-Louis Rançon, i samarbeid med Alice Debord.

3 Comte de Lautréamont (Isidore Ducasse): fransk dikter, kjent for hans forunderlige, surrealistisk og dystre verk Maldorors Sanger (Oslo, Gyldendal 1988). Overs. anm.

4 Dansk utg. Skuespilsamfundet, København, Rhodos, 1972). Svensk utg. Skådespelssamhället, Göteborg, Daidalos 2002. Overs. anm.

5 Det historiske kompromisset» er betegnelsen på samarbeidet mellom Det kristelig-demokratisk partiet (DC) og Det italienske kommunistpartiet (PCI) på 1970-tallet. Samarbeidet ble avsluttet etter kidnappingen og mordet på Aldo Moro (lederen for DC) av «De røde brigadene» i etterkant av student- og arbeideropprøret i 1977. Mordet førte til massearrestasjoner og politisk fengsling av radikale politikere og intellektuelle på venstresiden. Overs. anm.

6 Denne selvmotsigende nærheten mellom Debord og Godard har blitt meget godt påpekt av Cécile Guilbert i Pour Guy Debord (Paris, Gallimard 2006) – et av de beste skriftene viet Debord.