Palestina

Den israelsk-palestinske vulkan

Man kan nok med rette tvile på om Ehud Olmert og Amir Peretz skriver seg inn i historien, om ikke annet enn som oppdraggivere til en blodig krig som har vært alt annet enn produktiv. De vil uansett har oppfunnet en ny og verre versjon av det bibelske prinsipp

Posted on

I en av de mesopotamiske avdelingene i Louvre-museet reiser det seg en imponerende basaltstele på to og en halv meter datert rundt 1730 f.Kr. På toppen av stelen står kong Hammurapi foran Shamash, solguden og symbolet på rettferdighet. Nedenfor er Hammurapis lovsamling, en av verdens eldste, risset inn med kileskrift. Blant disse lovene finner man det kjente gjengjeldelsesprinsippet «øye for øye, tann for tann», prinsippet som sier det skal være samsvar mellom gjerning og straff.

Dette prinsippet inspirerte Det gamle testamentet der det sies (3. Mosebok, 24, 17-22): «Når noen slår et menneske i hjel, skal han dø. Den som slår i hjel et dyr, skal gi vederlag for det, liv for liv. Når noen skader sin landsmann på kroppen, skal det samme gjøres med ham som han selv har gjort: brudd for brudd, øye for øye, tann for tann.» Likevel anbefaler 3. Mosebok (19, 18) forsoning: «Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag».

Det nye testamentet (Matteus 5, 38-42) går klart imot gjengjeldelsesprinsippet når Jesus sier: «Dere har hørt det er sagt: ' Øye for øye og tann for tann.' Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.» Koranen, på sin side, nøler (Sura II, vers 178): «Dere som tror, det er foreskrevet dere gjengjeldelse for drap, fri for fri, slave for slave, kvinne for kvinne. Men om noen ettergis noe av sin bror, så skal det følges opp på sømmelig vis, og betaling skje på tilbørlig måte».


MAN KAN NOK med rette tvile på om Ehud Olmert og Amir Peretz skriver seg inn i historien, om ikke annet enn som oppdraggivere til en blodig krig som har vært alt annet enn produktiv. De vil uansett har oppfunnet en ny og verre versjon av det bibelske prinsipp: «Ti øyne for et øye og ti tenner for en tann». Militæroperasjonene som så poetisk har blitt kalt «Sommerregn» og «Kursendring» har kostet livet til 160 israelere (de fleste soldater) og 1400 libanesere og palestinere (et overveldende flertall av sivile). I tillegg kommer Hizbollahs tap, anslått til 80 (ifølge organisasjonen selv) og 500 (ifølge Israel).1 Dette overstiger ikke anslaget man gjorde etter den andre intifadaen og etter at denne hadde blitt slått ned på (rundt 1000 israelere og 4300 palestinere). Det reiser et urovekkende spørsmål som burde svares på av salgsrepresentantene med ansvar for å selge dette barbariet: Er et israelsk liv, i deres øyne, verdt ti ganger mer et arabisk liv?

Det er det som karakteriserer såkalte «asymmetriske» konflikter. Denne skjevheten med hensyn til dødstall er akilleshælen til Israels støttespillere. Den franske filosofen Bernard-Henri Lévy følte nok dette da han skrev i sin faste spalte «Bloc-notes» i ukemagasinet Le Point den 20. juli: «Jeg har likevel lyst til å spørre dem som snakker [om skjevhet] hvordan de ville ha reagert hvis terrorister tok seg inn i vårt land, med total forakt for og fornektelse av våre landegrenser, og kidnappet franske soldater.»2 André Glucksmann foretrekker på sin side å gå til motangrep: «Indignasjonen til mange av de indignerte, indignerer også meg. (…) Noen muslimske dødsfall veier like mye som fjær, mens andre veier tonn. To tyngder, to måleenheter.»3 Dessuten setter man opp oppstyret rundt Qana-dødsfallene mot hvor stille det har vært omkring de i Irak, Tsjetsjenia og i Darfur.

Er likegyldigheten til store deler av media omkring de sistnevnte hendelsene en berettigelse til å skyve de andre dødsfallene under teppet? André Glucksmann vil vanskelig stå inne for det. Sammen med Romain Goupil, Claude Lanzmann og Bernard-Henri Lévy, skrev André Glucksmann i 1999 under på en appell som erklærte: «Vi fordømmer selvfølgelig terrorisme, men man jakter ikke på terroristen ved å bombe sivile.»4 Denne gangen støttet alle disse Israels krig. Bernard-Henri Lévy, eller «vår tids Malraux» (eventuelt Sartre eller Tocqueville ifølge noen), mener at det finnes en løsning på krigen i denne trippelbortføringen. Han later til å glemme at den israelsk-palestinske «vulkan», som Yassir Arafat beskrev det, har hatt gjentatte utbrudd i seksti år: 1948, 1956, 1967, 1973, 1982. Dertil kommer to initfadaer og, indirekte, en borgerkrig i Libanon samt to Irak-kriger…


ENHVER GISSELTAKING skal selvfølgelig fordømmes. Men hvordan kan bortføringen den 25. juni av soldaten Gilad Shalit framstilles på denne måten, mens dette ikke gjelder massearrestasjonene av de 34 palestinske ministrene og folkerepresentantene som fant sted fire dager senere? Eller arrestasjonen i begynnelsen av august av presidenten av den Palestinske Lovgivende Forsamling?

Dessuten, etter at Hizbollah hadde tatt to fanger, benyttet ikke Israel anledningen til å ta gisler de også? Men da hele befolkninger: innbyggerne ved Gazastripen og innbyggerne i Libanon, foruten menneskene bosatt i nord i deres eget land… Da har vi ikke tatt med at de tre israelske soldatene skulle frigis ved en fangeutveksling (noe Israel nektet å være med på, både i slutten av juni og i midten av juli). Imens sørger Libanon over sine døde og må ta fatt på gjenoppbyggingen av et ødelagt land nå som de 900 000 flyktningene vender tilbake til sine hjem…
De fleste tv-kanaler, radio og aviser har servert oss denne skjeve synsvinkelen ad nauseam. Kan en som er opprørt over tre israelske fanger overse de mer enn 10 000 palestinske fangene, 600 av dem arrestert i juli?5 Det faktum at Hizbollah fyller noen av sine raketter med drepende kuler, gir det Israel lov til å bruke fragmenteringsbomber, fosforbomber eller lettere uranbomber, noe Human Rights Watch bekrefter?6 Når denne uavhengige organisasjonen høytidelig minner om å ikke skille mellom sivile og militære mål er en «krigsforbrytelse», presiserer den dessuten at man «ikke har funnet tilfeller der Hizbollah har benyttet seg av sivile skjold for å beskytte seg mot israelske represalier». Selvfølgelig har «de stridende plassert rakettutskytere i befolkede områder eller nær FN-observatører», men dette «rettferdiggjør ikke den israelske hærens overdrevne bruk av en uforholdsmessig stor kraft som har kostet livet til så mange sivile».7 Er de troverdige, de som kritiserer Hizbollahs ødeleggelser nord i Israel samtidig som de rettferdiggjør den israelske «syndefloden av ild, jern, stål og blod» som har ødelagt Sedertrelandets infrastruktur – bygninger, veier, broer, havner, flyplasser, strømstasjoner, fabrikker, osv.? Krigens pris beløper seg til 1 milliard i den ene tilfellet, og fra 6 til 10 milliarder i det andre…


LOGIKKEN MED «to tyngder, to måleenheter» er ikke forbeholdt Midtøsten. I Frankrikes politiske klasse, blant journalister og mange franskmenn, har dette blitt en slags mental refleks og så pavloviansk at den av og til later til å være ubevisst.8 Og den går ut over mange andre.

Et bevis på dette er Ilan Halimi og Chahib Zehaf-sakene. Den 13. februar 2006 ble jødiske Ilan Halimi, 23 år, funnet drept etter å ha blitt holdt til fange og torturert i den franske kommunen Bagneux (Hauts-de-Seine). Gitt offerets opphav samt visse uttalelser fra hans fangevoktere, dreide det seg trolig om et antisemittisk drap. Imidlertid var dette ikke fast avgjort. Dette hindret likevel ikke de øverste myndighetene i å mobilisere seg, sammen med kirker, politiske partier og media. Mer enn 50 000 mennesker marsjerte i Paris’ gater den 26. mars. Seks dager senere, i Oullins (Rhône), ble muslimske Chahib Zehaf, 42 år, drept av tre skudd. Gitt offerets utenlandske bakgrunn ser det ut til å være nok et rasistisk motivert drap, men også her uten at man kan si det med sikkerhet. Nesten alle de som engasjerte seg for Ilan Halimi sier imidlertid nå ingenting. Det skulle gå tre uker før 2000 mennesker demonstrerte i Lyon. Ikke lenge etter begynte franske SOS Rasisme å henge opp plakater på husvegger rundt om i Frankrike som leste: «En araber drept i Oullins, en jøde drept i Paris, to kamerater har blitt drept…»

En slik skjevhet er ikke et unntak. Den karakteriserer de fleste uttalelser om rasisme og antisemittisme i Frankrike. Fra 2000 til 2002 økte antijødiske voldshandlinger utvilsomt raskere i antall enn andre voldshandlinger. Deretter har de enten ikke økt så raskt, eller – som i 2005 – avtatt raskere i antall. Dette er skrevet svart på hvitt av den franske menneskerettighetsorganisasjonen Commission nationale consultative des droits de l’homme (CNCDH).9 Imidlertid undervurderer politikere og journalister ikke bare den kvantitative veksten til antiarabisk rasisme og islamofobi. De overser den kvalitative dimensjonen: kontrasten mellom antisemittismens marginalisering og oppblussingen av antiarabiske og antimuslimske fordommer etter 11.september. Faktisk sier 90 prosent av franskmenn at de kunne ha valgt en president som var jødisk, mens bare 36 prosent ville ha stemt på en muslimsk presidentkandidat.10

Man bør også lese – med de nødvendige forbehold – undersøkelsen utført i forbindelse med CNCDHs rapport fra 2006. En av tre franskmenn sier de er rasister (8 prosent mer enn i 2004). Av disse mener 63 prosent (+ 5 prosent) av «visse oppførsler kan av og til berettige rasistiske reaksjoner». Når det gjelder hvem som er ofre for rasisme, svarer de spurte først «nordafrikanere» og «muslimer» (42 prosent), så «afrikanere» og «svarte» (17 prosent). Deretter kommer franskmenn (12 prosent), «jødene» (6 prosent) og «personer med en annen hudfarge» (6 prosent)…

Å opprette et slikt hierarki av ulike former for rasisme, vil være å bygge opp under hver og én av dem. Det er tydelig at enkelte ikke har forstått det. Det bekreftet reaksjonene i forbindelse med den nylige oppløsningen av Tribu-Ka11 i henhold til den franske loven av 10. januar 1936 «vedrørende private kampgrupper og militser». Loven nevner, med rette, «utbredelsen av ideer og teorier som har tendens til å rettferdiggjøre og å oppmuntre til rasediskriminering, rasehat og rasevold.»12 Disse karakteristikkene beskriver også andre grupper som ikke er oppløst, spesielt den jødiske forsvarsliga (LDJ), forbudt i USA, Canada og i Israel hvor det går under navnet Kach-partiet.13 Imidlertid har man sluttet å holde oversikt over overfallene som ligaen, eller den jødiske ungdomsorganisasjonen Betar for den saks skyld, har begått mot dem som engasjerer seg i arbeidet for en rettferdig fred mellom Israel og Palestina er, noe som finner sted selv helt inn i rettssalene.14 Hvem innførte en slik motsigelse?

Et siste bekymringsverdig faktum. Dagen etter demonstrasjonene mot den franske førsteansettelseskontrakten (CPE), lanserte avisen l’Humanité en underskriftskampanje. Man krevde amnesti for demonstrantene som på rekke og rad ble dømt i de franske domstolene – og som heller ikke fikk presidentens benåding den 14. juli. Hvorfor tok ingen et liknende initiativ for å forsvare de hundrevis av unge som ble urettferdig dømt forrige vinter under forstedsopprørene?
DET BLIR EN REN ideologisk debatt, vil man si. Det er langt fra tilfellet. Å konsekvent nekte «to tyngder, to måleenheter"-logikken, betinger framfor alt at man finner en fredelig løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Israels ledere hevder at de vil midlertidig bistå Beirut i å håndheve resolusjon 1559 fra FNs Sikkerhetsråd. Dette var også et av motivene for det israelske angrepet. Verdenssamfunnet begeistres over denne erklæringen, men vokter seg vel for å vise sin forbløffelse. For det er første gangen Tel-Aviv later til å ville respektere en FN-resolusjon.

Hvis nå Israel endelig har tenkt å håndheve Sikkerhetsrådets resolusjoner, eller de fra FN generalforsamling, finnes det noe å bygge videre på.15 Resolusjon 181 av 29. november 1947 bestemte at Palestina skulle «deles» i to stater – en jødisk og en arabisk. Resolusjon 191 av 11. november 1948 dannet flyktningenes «rett til å vende tilbake». Resolusjon 242 av 22. november 1967 anbefalte en «tilbaketrekking av de israelske væpnede styrker fra de okkuperte områdene» mot at man anerkjente Israels «rett til å leve i fred innenfor faste og anerkjente grenser». Resolusjon 3226 av 22. november 1974 understreket «det palestinske folk sin rett til selvstyre og nasjonal uavhengighet», osv.

Og la oss for all del ikke glemme de tre nyeste. Sikkerhetsrådets resolusjon (1397) av 12. mars 2002 gjentar, første gang siden 1947, «visjonen der to stater, Israel og Palestina, lever side om side med faste og anerkjente grenser.» Den 20. juli 2004 innlemmer FNs generalforsamling (A/RES/ES-10/15) domsbeslutningen til Den internasjonale straffedomstolen i Haag som krever at muren på Vestbredden rives. Og selvfølgelig resolusjon 1701 av 11. august i år der Sikkerhetsrådet – i teorien – avslutter krigen som har vart denne sommeren 2006.

Oversatt av C.S.C.
1 Alle tallene er tatt fra det franske pressebyrået AFP den 14. august. Den israelske organisasjonen Betselem anslår at juli 2006 var den blodigste måneden i Palestina siden april 2002.

2 )

3 Fra Le Point. Legg merke til bruken av verbet «kidnappe": Disse soldatene er tross alt ikke barn, selv om BHL, som han kalles, er betatt av deres noe «uflidde» åsyn. Det minner ham om «den herlige uorden i de unge republikanernes rekker» i Spania (Le Monde, 27.juli 2006). Forunderlig nok tar den franske filmskaperen Claude Lanzmann i bruk samme verb i pamfletten i Le Monde (3. august 2006).

4 Le Figaro, 8. august 2006.

5 Le Figaro, 15.november 1999.

6 International News Media Center, 31. juli 2006.

7 Se The New York Times, 25. juli 2006 og www.fair.org/index.php?page=2931.

8 Se http://hrw.org/reports/2006/lebanon0806/

9 Pavloviansk henviser til Ivan Pavlov, russisk fysiolog og nobelprisvinner fra 1904, og hans begrep «klassisk betinging» som forklarer hvordan følelser knyttes til nye situasjoner. Pavlov er kjent for sin forskning på menneskets læringsmetoder ved å studere hunders atferd. Overs.anm.

10 Se organisasjonens rapporter fra 2001 til 2006 på: www.commission-droits-homme.fr/

11 Se henholdsvis Nonna Mayer, «La France n?est pas antisémite» (Frankrike er ikke antisemittisk), Le Monde , 4.april 2002; og «L?islam en France» (Islam i Frankrike), en undersøkelse foretatt av Artenice Consulting, april 2004.

12 En bevegelse opprettet desember 2004 som bare bestod av sorte afrikanere (for å skille fra afrikanere av arabisk herkomst) og som var imot all kontakt mellom svarte og ikke-svarte. Overs.anm. Kilde: http://www.document.no/weblogg/archives/009484.html

13 AFP, 29. juli 2006.

14 Ligue de défense juive er den franske avdelingen av Jewish Defense League som ble opprettet av rabbi og Kach-lederen Meir Kahane i 1968. Overs.anm. Kilde: http://www.communautarisme.net/Extremisme-pro-israelien-les-principaux-faits-imputes_a298.html

15 Et referat på fransk finnes på: www.communautarisme.net/Extremisme-pro-israelien-les-principaux-faits-imputes_a298.html

Besøk siden www.un.org/Depts/dpa/qpal/

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver