En varig sving mot høyre?

Siden «realsosialismens» fall i 1989 har regjeringene i Polen vekslet mellom den ene og den andre politiske fargen som en annen vektskål. Høyresidens nylige seier kan også forklares ved det store nederlaget i det sosialdemokratiske partiet, som var preget av opportunisme og korrupsjon i årevis. De sendte polske soldater til Irak. Og de begynte de viktige reformene i arbeidslovene i 2002 for å begrense arbeidernes rettigheter. Nå kjemper også den seirende høyresiden åpenlyst for å oppnå et kulturelt hegemoni. Men denne regjeringen kritiseres for mangel på dialog, selv om de faktisk ble valgt på sitt løfte om en «samfunnspakt». Tvillingbrødrene Kaczynski skrøt av at de ville omforme Polen.

Kan man trekke den konklusjon etter resultatene av siste valg i Polen, at landet nå har tatt en varig sving mot høyre? Høyreregjeringen gjentar det stadig – som om den trengte å overbevise seg selv.

Under parlamentsvalget den 25. september 2005 fikk dagens regjeringskoalisjon – Lov og Rett-partiet (Prawo i Sprawiedliwosc, PiS), Selvforsvar (Samoobrona) og Forbund av polske familier (Liga Polskich Rodzin, LPR) – tilsammen 45 prosent av stemmene. Det er mye, men den lave valgdeltagelsen på bare 40 prosent – den laveste ved parlamentsvalg siden 1989 – bidrar nødvendigvis til å relativisere seieren. Selv Lech Kaczynski som ble valgt til president en måned senere, den 23 oktober, fikk bare 54 prosent av stemmene – mer enn 50 prosent var hjemmesittere!

Det dominerende partiet PiS er en ny sammenslutning av flere høyreorienterte kristennasjonalister med støtte fra Solidaritet. Partileder Jaroslaw Kaczynski er presidentens tvillingbror og ble utnevnt til statsminister i midten av juli 2006. Hans allierte er det populistiske partiet Selvforsvar der formannen Andrzej Lepper, en tidligere leder for bøndenes opprør, som svinger mellom høyre og venstre, samt det nasjonalistiske og katolske Forbund av polske familier.

Siden «realsosialismens» fall i 1989 har regjeringene i Polen vekslet mellom den ene og den andre politiske fargen som en annen vektskål; en gang til venstre, en gang til høyre. Og man skal ikke glemme at Ifølge polsk nomenklatura, inkluderer begrepet «venstreside» også post-kommunister mens «høyreside» også omfatter Solidaritet-leiren.

De to sidene har vunnet valgene tur etter tur og fordoblet løftene om sosiale forbedringer – og hver gang ble den tapende part eliminert uten medlidenhet. Ved siste valg mistet Den demokratiske venstresiden (SLD) som til da satt i regjeringen to tredjedeler av sine velgere. Men under det forrige valget ble Valgalliansen Solidaritet (AWS) og Frihetsunionen (UW), den avtroppende regjeringens to bærebjelker, eliminert fra deputerkammeret – en begivenhet på europeisk nivå.

Det er derfor galt å overdrive konsekvensene av høyrekreftenes valgseier for et år siden. Lov og Rett-partiet (PiS) som samler disse kreftene har oppnådd en regjeringsblokk som legger opp til en liberalistisk økonomi og samtidig vifter om seg med sosiale slagord, kritiserer Bruxells syn på et forenet Europa og ikke minst spiller på folks usikkerhetsfølelse for å styrke statens autoritet. Denne nye regjeringen fører altså ikke en spesifikt polsk politikk, den følger en tendens som er nokså utbredt i hele Europa.


I VEST-EUROPA glemmer vi ofte at PiS vant over sin motstander den liberalistiske Borgerplattformen (PO) ved å forsvare et «solidarisk Polen» mot et «liberalistisk Polen». Ifølge PiS utgjøres det «solidariske Polen » av alle dem som har tapt på de økonomiske endringene, som er lei av korrupsjon og som føler seg truet av mangelen på sikkerhet (også sosial sikkerhet). Det «liberalistiske Polen» er et Polen av suksessrike grupper som forråder landets patriotiske verdier og følger amoralske leveregler.

PiS har som følge av dette lagt fram et forslag om å grunnlegge en fjerde republikk som skal frigjøres fra alle de dårlige erfaringene fra den nåværende tredje – skjønt flertallet av partiets egne ledere, deriblant brødrene Kaczynski, har utgjort eliten og til og med har vært ministre her…

Høyresidens seier kan også forklares ved det store nederlaget i SLD. Det postkommunistiske partiet var preget av opportunisme og korrupsjon i årevis. Det var sosialdemokratene som sende polske soldater til Irak. Og det var SLD-regjeringen som begynte de viktige reformene i arbeidslovene i 2002 for å begrense arbeidernes rettigheter – selvfølgelig som ledd i kampen mot den enorme arbeidsløsheten i Polen (nærmere 20 prosent).

Det var paradoksalt nok da PiS og dets allierte kom i regjeringsposisjon at svakheten ved den nåværende polske kapitalistiske modellen ble tydelig. For første gang stiller nå en regjering – ja til og med en reaksjonær sådan – spørsmål ved den økonomien som symboliseres ved Leszek Balcerowicz, guruen i liberalistiske miljøer, som offisielt har ledet de økonomiske endringene både som minister og som direktør for nasjonalbanken. Men utover rent symbolske handlinger som for eksempel opprettelsen av en parlamentarisk kommisjon for privatiserte banker, bryter ikke PiS med hovedlinjene innenfor verken skattesystemet eller industripolitikken.

Likevel nøyer den seirende høyresiden seg ikke nå med å plassere egne folk i overvåkingen av statlige bedrifter. Den kjemper også åpenlyst for et kulturelt hegemoni. Derfor utrensningen i offentlige medier der det nå plasseres folk fra høyre, ofte et radikalt høyre. Og derfor også nominasjonen av LPR-lederen Roman Giertych som undervisningsminister. I Det nasjonale instituttet for minner som driver forskning på kommunismens kriminelle handlinger anstrenger man seg også for å tilrettelegge historien etter myndighetenes behov ved å redusere venstresidens rolle.

I dette ideologiske foretaket kan regjeringen også regne med støtte både fra den meget nasjonalistiske radio Maryja som drives av «frelsesintegrister» som selv ikke Vatikanet har noen innflytelse på, samt fra tabloidavisen Fakt, Polens største dagsavis som eies av den tyske Axel Springer-gruppen. På lang sikt ser det ut til at brødrene Kaczynski har som mål å skape politiske forhold på linje med dem i USA – en populistisk høyreside som bygger på liberalistisk økonomi mot en side som preges av liberalt levesett (og selvfølgelig liberalistisk økonomi ).

Både PiS og Lech Kaczynsk selv fikk flesteparten av sine stemmer fra velgere med lavt eller middels utdanningsnivå. Støtten fra Solidaritet førte også til stemmer fra arbeiderklassen. Og ved å presenterer seg som forkjempere for et «solidarisk Polen» har de også greid å lokke til seg noen kjente sosialdemokratiske politikere som for eksempel Adam Gierek, medlem av EU-parlamentet og sønn av tidligere førstesekretær i det polske kommunistpartiet Edward Gierek.


MEN ALLEREDE ETTER et år begynner likevel klimaet å endres. Ifølge en undersøkelse fra Senter for meningsmåling (CBOS) mener 66 prosent av de spurte at PiS pynter seg med en suksess partiet slett ikke har oppnådd og 56 prosent sier at den nåværende regjeringen ikke holder løftene fra valgkampen.

Denne nedgangen har også sin forklaring i en økende undertrykkelse som er blitt maktens symbol: trusler om rettssak mot elevene fra videregående skoler som organiserte demonstrasjoner mot undervisningsministeren, trusler om å innrullere streikende leger i hæren, om å bruke større politimakt mot gruvearbeiderne som forberedte seg på å «gå mot Warsawa» osv. Forfølgelsen av fagforeningsmedlemmer har til og med ført til dannelsen av en komité til forsvar for undertrykte arbeidere KPIORP. Selv medlemmer i Solidaritet klager over mangel på dialog med denne regjeringen som faktisk ble valgt på sitt løfte om en «samfunnspakt».

Som spesialister i undertrykkelse benytter disse myndighetene seg langt mer enn sine forgjengere av populistiske manøvere i sitt forhold til publikum. Statsminister Kazimierz Marcinkiewicz inviterte for eksempel ofte journalister med seg inn på kjøkkenet for å kunne føre et folkelig språk, langt vekk fra de høye sfærer der hans forgjengere hadde holdt seg. Men slik blir det ikke hos statsminister Jaroslaw Kaczynski som overtok etter ham og hvis hovedmål det er å skape orden i koalisjonen. Han ønsker – som sin bror – å beholde den «seriøse» tonen som Ifølge dem begge er nødvendig for oppgaven. Men akkurat som under «realsosialismen» beskytter folket seg ved å dikte vitser om de to tvillingbrødrene øverst i statshierarkiet.

Egentlig henter denne regjeringen sin største styrke i opposisjonens svakhet. Borgerplattformen mener den er den viktigste av opponentene, men svekker sine muligheter med sin handelsfundamentalisme. Det postkommunistiske sosialdemokratiet søker seg en plass på den politiske arena og draperer seg i en sosial-liberalistisk fane à la Toni Blair, men i stedet skaper dette større avstand til den sosiale basen. Konturene av en samling til venstre for sosialdemokratene er ennå ikke tydelige. Men de ideene som denne vil bygge på preger likevel forholdet mellom sosiale krav og en modernisering av levesettet, noe både regjeringen og den liberale opposisjonen forsøker å undergrave.

Brødrene Kaczynski skrøt av at de ville omforme Polen. Og de oppnådde tillitt fra den delen av samfunnet som fremdeles trodde på likhet og demokrati er den beste styreformen. Men mange har mistet tilliten. Da de to brødrene var barn spilte de hovedrollene i en barnefilm med tittelen Historien om de to månetyvene. Enkelte skarpe tunger i dag mener at månen ikke var nok for dem, så nå har de tatt hele Polen også.

oversatt av S.S.