I morgen, Cuba?

Etter Fidel Castro alene ved makten i 47 år, finnes det misnøye og opposisjonelle. USA vil gjøre Cuba til en koloni og Europa belærer Cuba. Men det er med Cubas forbindelser til Sør-Amerika at det nå snakkes om «sosialisme for det 21. århundret».

september 2006

Mens tusenvis av eksilcubanere i Miami feiret sykdommen og selv døden til «tyrannen», holdt verden pusten 31. juli. I tråd med Grunnloven hadde den kubanske presidenten Fidel Castro «midlertidig» overlatt sitt embete til en gruppe på syv personer, deriblant hans bror Raúl, mens han ble operert.

Organisasjonen av eksilcubanere i USA som ønsker å styrte Castro, Cuban American National Foundation (CANF), mobiliserte for angrepet på Irak i 2003 med slagordet «I dag Irak, i morgen Cuba!». Organisasjonen oppfordret umiddeltbart fra Florida til «militært eller sivilt opprør» for å kaste regimet i Havanna. 2. august presenterte George W. Bush sine intensjoner for innbyggerne på øya: «Vi støtter dere i deres anstrengelser for å få på plass (…) en overgangsregjering for å lede veien mot demokrati». Han truet også tilhengerne av det rådende regimet, som motsetter seg et «fritt Cuba».1

En fenomenal hendelse var underveis. Hundretusener av cubanere gikk ut i gatene på jakt etter frihet. Det hersket en stor ustabilitet.

Dagene gikk. Ingenting tydet på at landet gikk av hengslene. Riktignok er debatten om «dagen derpå» – overgang eller videreføring – satt i gang, uansett om Castro tar styringen igjen eller ikke. Etter 47 år alene ved makten, finnes det misnøye, opposisjonelle, en minoritet i befolkningen som ikke har vært, eller ikke lenger er tilhengere, av revolusjonen. Mangler, byråkratisk stivbenthet, krenkelser av visse friheter – ytringsfrihet, foreningsfrihet, møtefrihet – fengsling av opposisjonelle er en realitet.

Generelt medfører dette dom uten ankemuligheter. Dette benektes ikke, selv om USA siden 1959 har forsøkt en rekke invasjoner, attentat og sabotasjer, og forsterket den økonomiske kvelningen med en boikott som vedvarer. Unnskyldninger, svarer man, som om det er mulig å dele historien opp i atskilte biter og overse at fortiden griper inn i nåtiden.


I 2005 OPPRETTET USA en koordinator for Cubas overgang til demokrati, Caleb McCarry (som tidligere var utplassert i Afghanistan). 10 juli 2006 krevde en rapport fra hjelpekomiteen for et fritt Cuba, i samarbeid med utenriksminister Condoleeza Rice og handelsminister Carlos Gutiérrez, at alt må gjøres «for at strategien for å videreføre Castros regime ikke blir en suksess.»

Rapporten mener Cuba trenger til 62,8 millioner euro i støtte. Disse pengene bør ifølge denne gå direkte til «dissidentene», som skal trenes og forsynes med utstyr og materiell. En frekk innblanding og et ordentlig «dødskyss» for de opposisjonelle. Ifølge presidenten for det cubanske parlamentet, Ricardo Alarcón, har dette følgende grunn: «Så lenge denne politikken eksisterer, vil det være personer innblandet som konspirerer med amerikanerne. Personer som tar imot pengene deres. (…) jeg kjenner ikke til noen land der slike forbryterske aktiviteter ikke er mulige.»2

Framfor alt framhever rapporten at «planen» har et tillegg som er hemmelig «av hensyn til rikets sikkerhet» og for å sikre at den «gjennomføres på en effektiv måte». Med henblikk på kontinentets historie, fra Salvador Allende til det sandinistiske Nicaragua, gir ikke «hemmelige tiltak» rom for noen form for naivitet. Men det de selvutnevnte «overgangsviterne» glemmer er at en mer enn betydelig andel av befolkningen, på områdene for utdannelse, helse og velferdstjenester, respekterer «Fidel». De glemmer også dem som – «historisk» sett eller som ledere for de yngre generasjonene – skal overta stafettpinnen.


ER DISSE CUBANERNE så isolerte som man hevder? Dette er verken tilfellet i Afrika eller Asia. Rystelsene i Latin-Amerika har gjort at nye statsledere har kommet til makten. Dette er statsledere som er bedre informerte om virkeligheten på øya og konteksten som har skapt dette atypiske systemet – en ettpartistat med et velutviklet velferdssystem. Presidentene Hugo Chavez (Venezuela) og Evo Morales (Bolivia) har allerede fått Cuba ut av isolasjonen. Castro ble midtpunktet ved toppmøtet for Mercosur (avtale for fellesmarked i Sør-Amerika) i Cordoba 21. juli, da han signerte en viktig avtale med medlemslandene i denne unionen, deriblant Brasil og Argentina. Disse landene har våget å lansere en ærlig utfordring til den amerikanske boikotten og et demonstrativt «takk» til et lite land som nekter å bøye seg for den mektigste staten i verden.

USA vil gjøre Cuba til en koloni og Europa belærer Cuba eller holder seg for nesen. Dermed er det heller med Cubas forbindelser til Sør-Amerika at det nå snakkes om «sosialisme for det 21. århundret» – demokratisk og selvstendig. Det er i disse forbindelsene og med sine egne levende krefter at Cuba vil finne forbilder og støtten landet trenger for å utvikle seg.

oversatt av R.N.

1 AFP, 3. august 2006.

2 BBC Mundo, London, 13. juli. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal