Nord-Amerika

De døde og de sanne døde

Filmfestivalen i Venezia var et forsøk på å hedre
virkeligheten. Sjelden har det blitt skrytt så mye om sannhet, undersøkelse
og virkelighetsnærhet. Man kunne undre seg over hvorvidt filmen i sterkere
grad enn før klamrer seg til virkeligheten av redsel for å dø. Regissørene
Alain Resnais, Manoel de Oliveira og David Lynch ga oss imidlertid noen
sanne filmopplevelser.

Posted on

Av og til er filmen redd seg selv. Som om den føler seg truet av sine
egne drømmer, illusjoner og hallusinasjoner. Som om den må forsikre seg om
at den ikke mister sin posisjon, i en verden av kalde, harde fakta. I slike
øyeblikk fungerer virkeligheten som garantist for orden. Oppskriften er da
«Based on a true story», og i denne 63. biennalen i Venezia har de fleste
filmene tatt denne i bruk.


I år var det særlig de amerikanske produksjonene, som i rituell
selvransakelse, stadig famlet etter sin sanne kjerne. Ikke engang i
Bobby, en i grunnen rørende episodefilm, stolte regissøren Emilio
Estevez på sitt nett av fortellinger omkring de siste timene før drapet på
Robert Kennedy. Etter å ha skildret et trist og istykkerslått Amerika på
slutten av 60-tallet, kunne han ikke dy seg for å avslutte filmen med et
antiklimaks i form av en messiasaktig tale fra politikeren.

Sjelden har det blitt skrytt så mye om sannhet, undersøkelse og
virkelighetsnærhet på en pressekonferanse, og sjelden har man hentet så
mange maskotter for dette fra verden der ute. Til presentasjonen av Brian de
Palmas film noir Black Dahlia, basert på romanen om et av de mest
grusomme kvinnemordene i amerikansk kriminalhistorie, hentet man til og med
forfatteren, James Ellroy, til festivalen. Med hes basstemme beskrev han
likets torso, som var delt i to, og assosierte videre mordet med sitt eget
store traume, mordet på sin mor. Det dreide seg om en kort opptreden, ikke
noe mer, men den viste et glimt av mordets grusomhet. De Palmas sterile
thriller var aldri i nærheten av å yte denne historien rettferdighet. Etter
dette virket regissøren og hans skuespillere, Scarlett Johansson og Josh
Hartnett, plutselig som små barn, som skulle fortelle de voksne om sin
første nattlige spasertur.

Dette tvetydige forholdet mellom fiksjon og virkelighet ble enda mer
åpenbart før fremvisningen av Oliver Stones film World Trade Center.
Filmen forteller historien om to politimenn som overlevde angrepene den 11.
september. Disse deltok dessuten på gallaparaden. I flere minutter holdt
fotografene kameraene sine senket og applauderte mens politimennene skred
over den røde løperen. Inntil et hundretalls ekte italienske brannmenn
gjorde sitt inntog og dannet et pent, dekorativt espalier med sine
uniformer. Noen satte til og med en slik tøff, rød hjelm på Oliver Stones
hode. På denne måten ble vi i Venezia minnet på at også World Trade
Center
er basert på en sann historie.


Det ligger kanskje en viss logikk i det at festivaljuryen lar
seg imponere av en regissør som går rett på virkeligheten med sitt digitale
kamera, og som også tidligere har fortalt hverdagshistorier fra sitt
hjemland. Kineseren Jia Zhangke har vært stamgjest på internasjonale
filmfestivaler i ti år. I ti år har han laget filmer om glemte helter, og om
en regjering som planlegger folkets fremtid, men uten folket. I Still
Life
forteller han om mennesker som får ødelagt sine liv av det
gigantiske damprosjektet som går under navnet Tre Kløfter. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver