Overbygning og basis

Kan man belyse noe som helst ved hjelp av Jon Elster, Marx, IKEA, religion, boken Rebel, og opphavsretten?



Stadig møter man denne konflikten, mellom basis og overbygning, mellom de konkrete økonomiske og de mer abstrakte kulturelle forholdene. Nærmest til det irriterende, der debattanter i ekstreme posisjoner forsøker å «ha» seg på andres bekostning. La meg gi deg noen eksempler:

Jon Elster langer 2. november i Aftenposten arrogant ut mot Holbergprisen som deles ut denne måneden. Han påstår at prisvinneren (se side 20) hører hjemme i vitenskapens B-lag. Og nevnes slike franske teoretikere som Julie Kristeva og Gilles Deleuze, ja, da stopper han å lese. De er ikke vitenskapelige nok – de driver med tull – får vi høre i en svært lite vitenskapelig tone, slik det professoralt lyder fra Paris. For reflekterte og åpne lesere holder bare ikke dette forklaringsnivået i kronikken1 til så mye mer enn å vise frem Elsters arrogante påstander om hva han tydeligvis ikke er engasjert i.

Det minner meg om Elsters svar, en gang jeg som filosofistudent satt til bords med ham og spurte: «Du som var i Paris rundt '68, og skrev bok om Marx – hvordan klarer du å holde samme engasjement etter noen tiår med filosofi?». Elster tenkte seg om og svarte meg: «Når man tror man har et godt argument, men deretter imøtegås av helt andre argumenter man finner som vel så gode, da skal det litt til å brenne for ditt eget i lengden.» Det var for tjue år siden. Og for et par år siden, i debatten etter hans foredrag på Universitetet i Oslo, spurte jeg ham følgende spørsmål: «Michael Igniatieff2 påpekte i 2004 at amerikanerne en gang hadde Bin Laden på kornet, og var klar over hvor farlig han var for dem, men drepte ham ikke. For i samme hus var en Saudi-arabisk prins, de valgte derfor ikke å bombe det. Hva om man preventivt hadde drept Saddam Hussein framfor å sette i gang en hel krig mot landet og alle drapene det medførte – konsekvens-etisk er jo det et poeng?» Elster står helt stille og tenker i to minutter foran de 200 i den sprengfulle salen, så svarer han: «Nei, det ville være å krenke Hussein som menneske. Og man dreper ikke statsledere.» Et svar kanskje basert på et filosofisk kantiansk sinnelag. Men virkelighetsnært, engasjert, eller politisk-praktisk? Spesielt om man lar tanken gå til de nå over 100 000 døde i Irak.

Elster er nok en spennende filosof for mange. Men det spørs om han ikke helst driver med den filosofi som Martin Heidegger kalte logistikk, til forskjell fra den mer værensfilosofiske ontologiske tenkningen. Også Hannah Arendt kunne også kalle sitt arbeid for tenkning framfor filosofi (se side 20 for hvordan hun også baserer sitt arbeid på litteratur).
Enhver interessert i tenkning ville funnet det for smått

Min mistanke om det livsfjerne hos Elster er ikke ubegrunnet: Kikk i forordet til Elsters Marx-bok fra 1969, så ser du at han den gang valgte å lese Marx' økonomiske skrifter «analytisk-teoretisk: dette å ta for seg Marx' analyser av den rene økonomiske logikk under kapitalismen.» Han valgte altså bort å lese Marx historisk-kritisk, ontologisk-filosofisk, praktisk-økonomisk eller sosiologisk. I likhet med sin beundrende kommentator i Klassekampen, journalist Jon Hustad, så er det tydeligvis arbeidet med å skjære vekk alt «overflødig» (bruk av Occams barberblad) som er metoden. Problemet er bare at med for mange forenklinger, negasjoner og reduksjoner av sammenhenger – så sitter man igjen med den reneste matematikk eller logistikk. Enhver interessert i tenkning ville funnet det for smått.


LIKE TYPISK ER det at intellektuelle kjemper om å forklare verden på hver sin måte – som enten ut fra de politisk-økonomiske forholdene, eller ut fra kulturelle fortolkninger. En kamp mellom basis og overbygning, om vi her lener oss på Marx. En kamp mellom harde kjerner på samfunnsvitenskapelige og historisk-filosofiske fakultet. Eller i det minste en spenning mellom denne avisens første og andre del…

Eksempelvis problemet med IKEA, hovedsaken i denne avisen (se side 1-3): Tar man tak i det økonomiske, den marxistiske «basis», forklarer man IKEAs undertrykkelse av arbeidere i India ut fra tall – som dets arbeider med en månedslønn på 330 kroner (bussen hennes koster så mye som en fjerdedel av lønnen). Eller betraktninger av de fattiges lønn til forskjell fra IKEA-gründer Kamprads inntekter, hans vingårder, porcher og 435 kvm store hus. På den annen side, i «overbygningen», har vi franske og norske poststrukturalister – slike som Elster ikke orker å lese – som fortolker det symbolske, og den kulturelt legitimerte makten. De leser grunnleggerens «image», reklamens overtalelsesevne, og det allestedsnærværende boligfokuset i vår hverdag, maktkritisk – for å skape bevisstgjøring og holdningsendring.

Men poststrukturalisme, eller det å ha flere perspektiver, er fremdeles provoserende for mange – de holder seg heller til hva Marx skrev: «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den.»3 Men nå har vi ikke få artikler her i Le Monde diplomatique der «basis» vektlegges. Eksempelvis om arbeidsmigrasjon der folk drar fra Nicaragua til Costa Rica (side 8-9), eller helsearbeiderne som utvandrer fra Afrika til Vesten (side 6). For å overleve, eller få en bedre økonomi. Som Marx også skrev: «For å kunne leve trenger man imidlertid framfor alt mat og drikke, bolig, klær og en del annet.» Men som han også skrev, vil det når disse første behov er tilfredstilt, komme nye behov: «både av det egne liv i arbeidet og av fremmed liv i forplantningen.» Først naturlige og så samfunnsmessige forhold. Og vi som er rike nok til å leve i velferdssamfunn, kan sikkert føye til ytterligere behov.


OM DU IKKE ER Platoniker eller dypt religiøs, så kan man også være enig med Marx i at overbygningen må basere seg på basis:4 «'Ånden' bærer fra begynnelsen av den forbannelsen i seg i å være 'befengt' med materie, som her opptrer i form av luftlag i bevegelse, toner, kort sagt språket. […] Bevisstheten er således helt fra begynnelsen et samfunnsmessig produkt.» For Marx er produksjonen «hele tiden stående på historiens virkelige grunn. Det forklarer ikke praksis ut fra ideene, men idéformasjonen ut fra den materielle praksis.» Bevissthetsmessige produkter som ideologi etc, kan bare oppløses «ved den praktiske omveltning av de reelle samfunnsmessige forhold som disse idealistiske floskler er utgått fra.» Således er det ikke kritikken – om man skulle ha håpet på det – men revolusjonen som er historiens drivende kraft.

Og, om man er i det mer eklektiske hjørne, kan man si at Marx ønsket å fjerne «åndens overherredømme i historien» ved å bestrebe seg på å fjerne dette «mystiske utseende» til en «rekke personer som representerer 'begrepet' i historien, til de 'tenkende', 'filosofene', ideologene som så igjen oppfattes som fabrikanter av historien, som 'vokternes råd', som de herskende.» Marx avslutter her med å påpeke at enhver kremmer klarer å skjelne mellom de som utgir seg for noe, og det vedkommende virkelig er.

Ja, det er vel mange i Vesten som ville ha fjernet «vokternes råd» i Iran (se side 4-5). For religionen er, om vi igjen støtter oss på Marx, bare samfunnsprodusert. Religion er verdens «allmenne ledetråd, dens logikk i populær form, dens spiritualistiske æresfølelse, dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens alminnelige trøst og rettferdiggjørelse.»5 Og er man tilhenger av basis, eller i humør for å være analytisk-teoretisk, så stemmer man i med Marx: Religion er «det betrengte kreaturs hjertesukk, en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium.»

Og er man som type litt stram om leppene, kan man vel inkludere det meste av fransk kulturteori i samme bås – om man ikke evner å finne kulturelt og eksistensielt viktige elementer for en tilværelse i dagens verden.


DESSUTEN, FOR DE AV OSS som har lagt merke til at vi i dag i Vesten lever i et intenst kommunikasjonssamfunn: Vår meningsproduksjon er nå så overfylt at den kunne få enhver overbygning til å tippe over ende. «Virkeligheten» som Marx kaller basis, er nå så sammensauset med produksjonen av ideer, bilder og begreper, at dette utvider og gjenskaper den økonomiske basis. Og jeg snakker ikke da bare om alle de unyttige produktene som markedsføringen forfører oss med.

For eksempelvis er vestlige maktutøvelser så til de grader legitimert og påvirket av overbygningens kommunikasjonsmakeri – man kan eksempelvis ikke lenger forklare krigshandlinger alene ut i fra oljebehov eller økonomisk vekst. Militæret selv roter dessuten også inne i overbygningen med sine retoriske grep og falske mediebilder for å legitimere krigsatferd (se eksempelvis «Psykologiske operasjoner», side 12-13). Eller la meg minne Eller la meg minne om avdelingen i det israelske forsvaret som faktisk leser franske poststrukturalister for å finne nye måter å angripe palestinerne på.6

Ja, hvor mange ganger er ikke overbygningens blendverk den basis som får kuler til å finne veien fram, for så å smadre et hode eller rive opp folks lemmer? Ikke minst der noen hører på en russisk eller amerikansk leders ønske om symbolsk å forsterke sin maktposisjon via et Irak eller Tsjetsjenia?


I VÅR TID REGJERER overbygningen, selv om Marx gjerne ville bli kvitt ideenes floskler der oppe i etasjen. For selv om det nå er i kraft av basis, så er overbygningen blitt det virksomme middelet.

Det kan man faktisk også lese ut av den nye boken Rebell, Motkultur som globalt brand.7 Selv om kritikken i boken rettes mot venstresiden som tar for lett på marxismens innsikter, så viser de faktisk til en global virksom venstreside. Man kan alltids kritisere venstreholdninger for å være poserende – om man nå heter Klein, Herz eller Bono ¬– og at de ikke skjønner at deres fortolkninger egentlig ikke underminerer kapitalismen. Eller at man som bohemer og «rebeller» ønsker å skille seg ut fra massene – enten som kulere, moralsk overlegne, eller bedre informert enn folk flest. Kritikken er, i likhet med synet til halvparten av de som i Norge leser Klassekampen, at «rebellene» ikke bryr seg nok om de grunnleggende behovene folk har.

Ja, det er nok en del som hovedsakelig skal «brande» seg selv – eller ganske enkelt slik få seg et arbeide. Det er bare det at for unyansert kritikk av overbygninger, ender med å, overdrive. Eller underdriver de? For uten innsikter fra et globalvenstre (som boken Kosmopolitikk), mye av samtidskunsten, subjektive dokumentarfilmer, begjærlig skjønnlitteratur, kritisk film og kulturteori, hadde vi vært langt fra å forstå vår spennende samtid.

Det er også begrunnelsen for denne avisens andre del «krtikk». Overbygning og basis er nå så sammensydd og preget av nettverk at man ikke nødvendigvis ser hva som kommer først – da overbygningen ofte blir det som underbygger basis, dens underbygning, fundament eller dens midte.

Derfor er eksempelvis diskusjonen om den økonomiske opphavsretten (se side 18-19) så viktig å belyse, i en tid der produksjonsforholdene endres. Trist da at de fleste lederne av opphavsrettsorganisasjoner stort sett betjener seg av økonomiske argumenter. Igjen ser man noen bli stående ved det de har kjært, ved det de en gang har lært.

Men uten nye fortolkninger, forandrer man bare ikke verden.

© norske Diplo

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Nordisk kolonialisme

Default thumbnail
Neste sak

Drømmen om en komplett løsning

Andre saker om Leder

Med en gang

Mye tyder på at koronakrisen, som finanskrisen i 2008, vil tjene de rike og mektige, mens

Monstrene

For snart tretti år siden sa Fredric Jameson at det er lettere å forestille seg verdens

Nytteløs Brexit

EUs knefall for USA er ingen overdrivelse. Det viser de europeiske regjeringenes reaksjon på USA «fredsplanen»

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.