Antiglobalisering og anti-amerikanisme

Norske Stephen J. Walton har nettopp kommet med en bok om «Amerikanisering og modernitetens intellektuelle». Her gjennomgås en lang tradisjon av anti-amerikanisme – om hvorfor så mange hater USA.

Selv har jeg hatt stor glede av et par år i USA. For ved Universitetet i Oslo rundt 1990 var filosofi-undervisningen av kjente eksistensialistiske filosofer som Søren Kierkegaard og Martin Heidegger alt for kristen her hjemme. Kristne Egil A. Wyller foreleste sin versjon av Kierkegaard, og russisk-ortodokse Torstein Tollefsen sin versjon av Heidegger.1 Jeg dro derfor til Berkeley-universitetet i California, hvor Heidegger ble undervist i en sekulær pragmatisk tradisjon, samt sett i lys av franske Michel Foucault.2 Kierkegaard ble faktisk undervist av en psykologiprofessor. Også et halvår i New York ved Hannah Arendts gamle universitet, New School for Social Research, ga inntrykk av en stor åpenhet for europeisk filosofi. Eksempelvis underviste en advokat i filosofi ved oppfinnsomt å sette den vestlige sivilisasjon på «anklagebenken» – Nietzsche som aktor ville revolusjonere sivilisasjonen, på den annen side Freud som bare foreskrev reformer. Fransk filosofi var velkommen – en uke hadde vi også små seminarer med nå avdøde Jacques Derrida. Det var også i New York jeg en dag plutselig sto med en bunke bøker av Jean Baudrillard i hånden.

Kommentaren du her leser dreier seg altså om anti-amerikanisme – og spesielt fra franske intellektuelle.

Waltons nevnte bok med hovedtittel Den teksta versjonen er allerede omtalt i Norge. Ifølge Morgenbladets Hermann Willis, er Walton helt på jordet: «her er det skjelling og smelling fra første stund Men på jordet er vel heller Willis: Han mener tydeligvis at Walton heller burde ha skrevet et detaljstudie om Amerika – å forstå at det «spesielle kristenlivet er noe av hjerteblodet i USA», eller viktigheten av den amerikanske familien. Det er noe hjelpeløst villet over Willis, som stort sett hopper bukk over 470 sider fulle av referanser til en 18 siders (!) litteraturliste – for så å latterliggjøre enkeltutdrag. Han fikk tydeligvis ikke med seg Waltons intensjon om å vise Europas amerikaniserte «diskurs». Willis tydelige teoriforakt og anti-intellektualisme i Morgenbladet, har sin motsetning i Klassekampens faste kritiker Tom Egil Hverven: Han omtaler boken som «en av de beste, viktigste og mest velskrevne bøkene jeg har lest på lenge.»3 Skjedde det noe etter at litteraturredaktør Bendik Wold i fjor flyttet over fra Morgenbladet til Klassekampen?


Amerikanisering: Walton prosjekt er å beskrive den «fortelling som intellektuelle forteller hverandre og samfunnet om hvordan den kulturen de lever i, forandrer seg. Det er en fortelling som begynner med moderniteten […]».4Eksempelvis via det ubehaget franske intellektuelle kjenner ved USA gjennom et par hundre år, som Charles Baudelaire på 1800-tallet, Georges Duhamel i mellomkrigstiden, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir i etterkrigstiden, og Jean Baudrillard i nyere tid.

Franske Baudelaires estetiske avsky for Amerika på midten av 1800-tallet, dreide seg om den moderne sivilisasjon som underkaster mennesket materien og «mekanikken som kommer til å amerikanisere oss.»5 Baudelaire betraktes som den åndelige stamfaren til reaksjonær maskinskepsis i mellomkrigstiden.

Noe mer organisk er Georges Duhamels to metaforer for det spesifikt amerikanske: «maurtuen» og «slaktehuset». Som også Tocqueville påpekte langt tidligere, er individet i USA utslettet, standardisert – slik man også husker det fra den underjordiske maskinverden i Fritz Langs film Metropolis (1926). Duhamel beskriver med avsky slakterhusene i Chicago: «Blodet sprutet fram, og rant i en bekk mot andre bekker, som så rant bort i avløpet på gulvet […] Noen rykk.» Duhamels tekster er fulle av seksuelle assosiasjoner – blant annet om maskinen som spruter fett: «hvitt, pisselunkent, motbydelig» inn i halvkilos fettpakker. Duhamels Chicago ser en enorm menstruerende vagina som blør og blør, mot avløpet… Ikke en gang har avlukkene på de offentlige toalettene dører… Duhamel vemmes ved det urene, og savner sin franske landsby og «smilet til en utgammel sivilisasjon, edel og vis».6 I mellomkrigstiden var boken America The Menace antiamerikanismen høydepunkt. For samtidig med at den kulturindustrielle masseproduksjonen gjorde sitt inntog i Frankrike, fikk de en sterkt reaksjonær intelligentsia.

Sartres kvalme over etterkrigstidens USA ble beskrevet som dets sjukelige kompleks av myter, verdier, oppskrifter, paroler, taler og ritualer – som myten om lykken, en hyperkonformistisk lykkerus. De Beauvoir, som besøkte USA og kjæresten Nelson Algren en rekke ganger, påpekte amerikaneres mangel på noe virkelig prosjekt som den største tragedien: «Den inntørkede bunnen til livet i Amerika, det er kjedsomheten.»7 Og med kjedsomheten følger ensomheten. Men ekte ensomhet og angst, slik enhver eksistensialist skulle tåle, flyktet amerikanerne engstelig fra – og lukt over i konsumet. Dette amerikanske forbrukerparadiset – «Men hvorfor velge en type tannpasta framfor en annen?» – hadde ennå ikke kommet til Frankrike.

På samme tid kalte derimot franske Raymond Aron Amerika for den eneste forsvarlige modellen for modernitet: «Den beste garantien for å oppnå de målene som den europeiske venstresiden alltid har forfektet.»8 Aron var imidlertid ganske alene den gang om en amerikanskinspirert liberalisme – den kom først langt senere med franske intellektuelle som Alain Finkelkraut på 80-tallet.

I 1967 kom boken som solgte mer enn noen siden andre verdenskrig: Den amerikanske utfordring av Jean-Jacques Servan-Schreiber. (Utgitt i Norge året etter.) Et forent og føderalt Europa skulle kunne kjempe mot USA… Også 24 år senere kan man finne en lignende notorisk salgssuksess: I 1991 utgis Michel Alberts bok Capitalisme contre capitalisme. Her går USA mot den uunngåelige undergangen. Et land med en skattenektende elite og en underbetalt underklasse av innvandrere.

Jean Baudrillards bilde av Amerika, er en ørken som brer seg – et kjent nietzscheansk nihilistisk tema: «øde-leggelsen vokser». Og California er den amerikanske ørkenens ytterpunkt – hva Jean Lyotard kalte «Stillehavsmuren». Det endelige stoppestedet for Vestens utopier, historiens sluttpunkt, og begynnelsen på ettermoderniteten. Forbrukersamfunnets hypervirkelighet der «det virtuelle og virkelige ikke lenger kan skilles […] Det er filmene og tv’en som er Amerikas virkelighet.»9 Baudrillards observasjoner skjedde bak bilrattet, dvs. gjennom bilglasset. Men også i bakspeilet, hvor det sto: «Caution: Objects in this mirror may be closer than they appear!» Skjermens virkelighet som mest virkelig. I likhet med Duhamel før ham, dreier det seg om «simulakrer» – eller det horisontale kvinnelige Amerika som ligger og venter på å bli erobret av mannlige europeiske intellektuelle. Samtidig påpeker Baudrillard også at mens Europa lever i negativitet og motsetninger, lever amerikanerne i den oppnådde utopiens paradoks. Mens vi gjør det reelle om til ideer, bygger de det reelle på grunnlag av ideer; mens vi er frie i ånden, har de handlefrihet: «Amerika er den opprinnelige versjonen av moderniteten. Vi er den dubbede eller den tekstede versjonen.»

Amerikanerne har initiert hva Umberto Eco kaller «hyperrommet» – vår tids stadig mer allestedsnærværende integrerte medievirkelighet. USA ønsker som kjent å styre kommunikasjonene gjennom satelitter, kabler og elektronikk. Eksempelvis internett, som følges gjennom overvåkningssystemet Echelon. Eller som nylig ble kjent: At Microsofts Windows nye versjon Vista har hatt med seg USAs National Security Agency (NSA) med på utviklingen – så når vil de kunne observere e-posten din?10


En del av Waltons bok omhandler motstanden fra den franske filmindustrien mot den amerikanske kulturimperialismen [se også Cassen side 5]. Er Frankrike det siste «kulturelle unntaket» – de som fremdeles skiller mellom borgere og kunder?:

Frankrike var verdens største filmprodusent før 1. Verdenskrig, men krigen ødela dette. I 1924 var 85 prosent av filmene som ble vist i Frankrike amerikanske. Lydfilmen som fulgte i 1927 hindret heller ikke dette. Franske kvoteordninger ble meiet ned av amerikansk økonomisk politikk – ved eksempelvis å nekte kinoer enkelte kassasuksesser, om de ikke viste alle filmene. På 1920-tallet eide amerikanere 75 prosent av de mest sentrale franske kinoene. Frankrikes filmproduksjon, selv med egen statlig kulturpolitikk – USA har ikke kulturministere – kom seg aldri helt gjennom de to verdenskrigene. Siden har USA hatt overtaket. Under 2. Verdenskrig produserte de 2000 filmer! Rett etter frigjøringen delte faktisk Divisjonen for psykologisk krigføring i den amerikanske hæren ut 400 av deres spillefilmene i Frankrike…

USA fikk inn i FNs universelle menneskerettighetserklæring at «alle har retten til å formidle informasjon og ideer gjennom hvilket som helst medium og uten hensyn til landegrensene.» På 90-tallet kostet en middels amerikansk film over 60 millioner dollar, langt over hva europeisk og asiatisk film fikk investert. I praksis fikk derfor de største amerikanske filmene herredømme. I 1992 eksporterte USA 13 ganger flere audiovisuelle produkter enn de importerte fra Europa. Og per 1997 var over 80 prosent av film og tv-produksjonen amerikansk eller amerikansk finansiert. Ikke-engelskspråklig importert europeisk film står bare for 0,5 prosent av inntektene ved amerikanske kinoer. I EU er importen 73 prosent!
De intellektuelle ble for alvor engasjert i filmen etter 2. Verdenskrig. Den ble gjenstand for intellektuell diskurs, med institusjoner som det renommerte bladet Cahiers du cinéma (grunnlagt 1951). Da filmen ble en kunstform for de intellektuelle inntok den en plass i hva Walton er opptatt av: amerikaniseringsdiskursen.

Lenin påpekte at «av alle kunstartene, er filmen den viktigste». I likhet med Hitler-Tyskland, innså USA at mediet utover økonomi også ga dem et enormt politisk og ideologisk potensial. Faktisk var CIA involvert i den psykologiske krigføringen: Agenten Carleton Alsop rapporterte tidlig på 1950-tallet om aktuelle prosjekter som ansatt i Hollywood: Han fikk dreid handlingen i enkelte filmer til å gjøre dem nyttige som utenrikspolitiske redskaper. Eksempelvis plasserte man sorte mennesker på steder de ikke fikk være, for å dempe den europeiske oppfatningen om USA som rasedelt! Amerikanske CIA finansierte også enkelte «bestillingsverk» – som Orwells 1984, eller animasjonsfilmene basert på hans Animal Farm.


I dag er Amerika-diskursen erstattet av globaliseringen. Dagens antiglobalister baserer seg på tankegods fra de nevnte franske intellektuelle.

Som en av mange, påpeker Emmanuel Todd i Etter Imperiet, at USA posisjon på toppen snart er over – med enorme statsunderskudd, og mislykkede militæroperasjoner. For USA er det fremdeles nyttig å sørge for «rollen» som global ordensmakt, ved å opprettholde en medieskapt forestilling om at verden holder på å synke ned i kaos. Krigføring mot «terrorister» opprettholder visjonen. Det amerikanske prosjektet er således å «simulere imperiet», et «simulakrum» av et imperium kulturelt opprettholdt gjennom media og medie-produkter – Steven Jobs og Bill Gates er deres «good guys». Men landets årlige underskudd på 450 milliarder dollar krever en sterk fiksjon for å få solgt «tilgodelapper» (opptrykte penger og statsobligasjoner) til de som fremdeles vil investere i dollar – dagens globale reservevaluta.

Nå er Amerika et land med langt flere fasetter – eksempelvis i universitetsmiljøene – enn hva deres statsadministrasjon framviser. En rekke venstretradisjoner og protestbevegelser startet faktisk i California.

La meg slutte med at Waltons sluttpoeng om den mulig etterprøvbare kunnskap er enormt viktig: Ikke bare overfor religiøst baserte stater som via religion fra det hinsidige legitimerer et lovverk (Iran og andre). Om man som selvmordsbomber blir lovet et paradis med jomfruer, så er det en ganske usikker investering. Men like usikkert vil det være i framtiden å støtte oppom den medieforsterkede myten USAs oligarki av stat og kapital lager om seg selv – via de andre, terroristene.

For selv på norsk venstreside kjenner vi igjen hva Stephen J. Walton skriver på sin nynorsk: «Antiintellektualisme og kunnskapsvegring er no etablerte berebjelkar i norsk utdanning.»

© norske Diplo

1 Tollefsen baserte seg mye på en tolkning av væren preget av teologer.

2 Klassekampen 23.12.06.

3 Dette og andre sitater er fra Stephen J. Walton: Den teksta versjonen. Amerikanisering og modernitetens intellektuelle. Samlaget 2006.

4 Baudelaire, Fusées, Mon cæur mis à nu. 1986.

5 Duhamel: America The Menace, Scenes from the Life of the Future. 1931. Walton refererer til det 195. opplaget!

6 de Beauvoir: L'Amérique au jour le jour. 1954.

7 Arion: L'Opium des intellectuels, 1955.

8 Baudrillard: Amérique. 1986.

9 Microsoft nye versjon av Windows kalt VISTA ble lansert 31. januar. Den amerikanske staten er Microsofts største kunde–det kan dreie seg om mulig overvåkning i likhet med det kjente avlyttingssystemet Echelon. Echelon er allerede en teknologi for å plukke ut konkurrentinfo og annet på nettet til amerikanernes fordel.

10 Norske Le Monde diplomatique vil framover trykke artikler fra Cahier du Cinema.

Todd: Etter Imperiet, 2002. Finnes i dansk utgave.

februar 2007

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal