Nord-Amerika

Atomstrid skygger for menneskerettigheter

Den iranske fredsprisvinneren og menneskerettighetsforkjemperen Shirin Ebadi mener vestlige mediers ensidige fokusering på atomstrid og Vestens egen sikkerhet gjør at verden glemmer menneskerettighetsbruddene i Iran. ? Dette gjelder også norske medier, sier den iranske sosiologen Sharam Alghasi til Le Monde diplomatique. Bare én av syv Iran-saker i norsk presse de tre siste månedene i 2006 handlet om menneskerettigheter eller sosiale forhold, mens hver annen sak handlet om atomstriden.

Posted on


Av 340 saker og notiser med hovedtema eller vinkling på Iran handler nesten halvparten – 160 stykker – om atomstriden. Det viser en gjennomgang av alle Iran-artikler lagret i Atekst de siste tre månedene av 2006. I denne perioden hadde mediene mange muligheter til å finne andre vinkler: Shirin Ebadi var på norgesbesøk, Folkets mujahedin/Det nasjonale iranske motstandsrådet var representert i Norge, det var valg i Iran og konferanse om Holocaust.

I samme periode ble det skrevet i underkant av 50 saker om menneskerettigheter eller sosiale forhold i Iran – de fleste av dem i forbindelse med Shirin Ebadis besøk. Rundt 135 Iran-saker handlet om andre ting, alt fra olje- og gassvirksomhet til generell storpolitikk og ulykker.1


DEN FRANSKE FINANSAVISEN les Echos intervjuet Shirin Ebadi i slutten av november i fjor om blant annet korrupsjon, internasjonale organisasjoner og menneskerettigheter.2 I intervjuet hevder Ebadi at Vesten ser seg blind på sikkerhetspolitiske spørsmål:

«Rett etter at president Ahmadinejad ble valgt, lovte han å ta opp kampen mot korrupsjon. Dette løftet har han ennå ikke fulgt opp. Og det internasjonale samfunnet bryr seg bare om sin egen sikkerhet, derfor har de vendt seg vekk fra problemene med menneskerettigheter og mot det som handler om atomspørsmål. På grunn av dette har det gått nesten to år hvor hele verden har glemt menneskerettighetene i Iran», sa Ebadi til avisen.

I selvbiografien Iran våkner, som kom ut på norsk i fjor, advarer Ebadi mot Vestens måte å håndtere atomstriden på. Hun skriver at Vesten bør holde søkelyset på Irans forhold til menneskerettighetene fordi det islamske systemet er følsomt for slik kritikk på en annen måte enn det er følsomt for kritikk i forhold til atomprogrammet. Trusselen om å bruke militærmakt mot Iran gir systemet et påskudd til å slå ned på den legitime opposisjonen innad i Iran. Dermed undergraves spirene til samfunnsbevissthet som er i ferd med å gro frem.3 Ebadi mener altså menneskerettighetsfokus kan bidra til en løsning på utenriksspørsmål som atomstriden, men at dette forutsetter at Vesten bryr seg mer om menneskerettighetene.

Vi spør norske eksperter om Ebadis poeng også gjelder norsk presse:

– Sharam Alghasi, tror du tallene presentert innledningsvis kan si noe generelt om norsk presses fokus i dekningen av Iran? Er Norge en del av det «Vesten» Ebadi refererer til?

– Ja, dette gjelder i høy grad også norske medier. Dessuten er det et viktig poeng at atomstriden ikke bare overskygger menneskerettighetsbrudd, men også mange andre, positive perspektiver. Når menneskerettigheter forsvinner fra dagsordenen, forsvinner også de positive sidene, som det at det faktisk skjer mye i kampen for menneskerettigheter og kvinners rettigheter i Iran, sier den iranske sosiologen Sharam Alghasi til Le Monde diplomatique.

Religionsforsker og Iran-kjenner Kari Vogt er enig:

– Skjevheten blir slående. Det er faktisk slik at internasjonalt press fungerer, for eksempel i forhold til steining som en strafferettslig mulighet. Samtidig er det sant at menneskerettigheter brytes hver dag, og det er svært viktig å få dette med. Men når dette til enhver tid blir vektlagt, sementeres stereotypien om landet som en del av «ondskapens akse», sier hun.

PRIO-direktør Stein Tønnesson har et litt mer pragmatisk forhold til medienes prioriteringer. Han mener at det er kritikkverdig at mediene ikke skriver mer om menneskerettigheter, men understreker likevel at atomstriden er viktig:

– Jeg mener ikke vestlige medier bryr seg for mye om atomstriden. Likevel er jeg enig i at det legges for lite vekt på menneskerettssituasjonen. Grunnen til at atomstriden går foran, henger nok sammen med at det oppfattes som mer dramatisk fordi det angår verdensfreden. Menneskerettsstoffet har mer begrenset relevans for Iran selv, iranere i og utenfor Iran og for alle som bekymrer seg for menneskerettigheter, sier Tønnesson til Le Monde diplomatique.


I MOTSETNING TIL HVA pressen til tider gir inntrykk av, er ikke Ebadi pessimist når det gjelder Irans fremtid, menneskerettigheter og kvinners stilling. På spørsmål fra les Echos om hva hun betrakter som hennes største seier så langt, svarer hun:

«På begynnelsen var navnet mitt koplet til ord som feminist og menneskerettigheter i iransk presse. Dette var i manges øyne en fornærmelse. Min store seier er at disse begrepene nå anses åpent som anerkjente sosiale verdier i Iran», sier Ebadi til avisen.

Nettopp disse nyansene og den indre dynamikken i Iran, uteblir ofte i norsk dekning, mener Kari Vogt. Vi sitter igjen med et «mørkere» bilde av Iran enn det som faktisk er tilfelle:

– Hvis man først skal fokusere på menneskerettigheter, er det lettere å skrive om det som er kritikkverdig, enn de forholdene som er i ferd med å bedres. Man henger igjen i det sjablonmessige bildet av «ondskapens akse», sier Vogt.

Elisabeth Reehorst er lærer for minoritetsspråklige voksne, blant dem iranere, i Bergen. Hun har fulgt den norske offentlige debatten og den redaksjonelle dekningen av Iran nøye gjennom mange år, og har reist i området. Som eksempel på medienes fokusering på det negative, trekker hun frem en artikkel i Bergens Tidende skrevet i forbindelse med Shirin Ebadis besøk der:

– Under et foredrag la Ebadi frem en del fakta om sharialovgivningen. Overskriften i Bergens Tidende dagen etter var: «Stadig verre for kvinner i Iran».4 Innholdsmessig er dette helt feil i forhold til hva Ebadi sa – det er bare så selvsagt for en norsk journalist å vinkle på dette. Dekningen gjør at Iran identifiseres som et primitivt og forferdelig farlig land. Men kvinnene står for eksempel svært mye sterkere i Iran enn i andre land, som Saudi-Arabia, sier Reehorst.

I Bergens Tidende-artikkelen viser Ebadi blant annet til at 65 prosent av studentene på universitetene i Iran er kvinner. Ebadi fortsetter: «Og vi er et ungt land. 70 prosent er under 30 år. Et samfunn med så mange unge mennesker, og der de best utdannede er kvinner, vil uten tvil ha en bedre fremtid enn det vi har opplevd de siste 30 årene».5 Dette står i skarp kontrast til sakens tittel, som fokuserer på at ting blir verre.

© norske Diplo

1 Opptellingen er foretatt av undertegnede journalist. Det er naturligvis ikke mulig å finne helt konkrete og uttømmende kriterier for hva en Iran-sak er, men saken er blitt regnet som en Iran-sak dersom hovedtema eller vinklingen går på Iran. Sakens tema (atomstrid, menneskerett/sosiale forhold eller «annet») er definert ut i fra de samme kriterier (hovedtema eller vinkling på tema).

2 Les Echos: «Grand angle avec l?avocate iranienne prix Nobel de la paix», 24. november 2006

3 Shirin Ebadi, Iran våkner, Damm 2006, side 232-233

4 Bergens Tidende: Stadig verre for kvinner i Iran av Magne Gaasemeyr, 3. november 2006.

5 Bergens Tidende: Stadig verre for kvinner i Iran, 3. november 2006.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver