Nord-Amerika

Det katolske ritualet

Har Benedikt XVI gravd opp stridsøksen i kampen om ritualene innen Den katolske kirke? Han vedtok å gjeninnføre den gamle liturgien. Paven garanterer Den katolske kirkes samhold ? det inngår dermed i hans funksjon å føre bortkomne får tilbake i folden. Etter Benedikt XVIs oppfatning kunne ikke messe forrettet på latin være noe grunnlag til splid. Det interreligiøse toppmøtet for fred ble fordømt av tradisjonens vaktbikkjer, som bruker tradisjonen som sitt viktigste våpen i kampen mot sekularisering.

Posted on

Har Benedikt XVI gravd opp stridsøksen i kampen om ritualene innen Den katolske kirke? Vatikanet har erklært at paven etter påtrykk fra tradisjonalistene går inn for liberalisering av den hellige Pius Vs messe på latin.Det har på fransk side vakt en oppstandelse som «Kirkens eldste datter», som har problemer nok med bispestanden som det er, gjerne skulle vært foruten. Men pave Benedikt XVI har sine meningers mot! Og har en heller firkantet oppfatning når det gjelder kirkens liturgi. Han kom dermed de franske biskopene, som følte seg heller støtt av denne mangel på kollegialitet, i forkjøpet. Han innledet en reform av Andre Vatikankonsils (se undersak) liturgiform, som han aldri har hatt noe til overs for.

Paven har simpelthen tålmodig rykket fram sine brikker, idet han følger sin egen metode, som består i å ta tiden til hjelp. Straks han var utnevnt i april 2005 informerte han kardinalene som hadde valgt ham om at han hadde til hensikt å nærme seg tradisjonalistene – som hadde stått utenfor Romerkirken siden erkebiskop Lefebvres brudd i 1988. I september, altså bare fire måneder etter, gir han audiens til dennes etterfølger som leder for Sankt Pius Xs broderskap, nemlig biskop Bernard Fellay, i pavens sommerresidens Castel Gandolfo. I oktober 2006 godkjenner han opprettelsen av Den gode hyrdes institutt i Bordeaux bispedømme hvor fem dissenterende prester som tiltror seg til Lefebvre har sin tilknytning. Mot at de slutter opp om Vatikanet, innvilges de retten til å feire messe ifølge ritualet innstiftet av Konsilet i Trient i det 16. århundre.
Paven er ved å undertegne et dekret som gjeninnfører feiring av messe på latin

Samtidig opplyses det at paven er ved å undertegne et dekret som gjeninnfører feiring av messe på latin, noe som var gått ut av bruk etter 1969. I slutten av desember 2006 tydet alt på at kommisjonen bestående av kardinalene som hadde i oppgave å utarbeide teksten skulle gi grønt lys til Benedikt XVI. Og dette til tross for skepsisen som ble uttrykt av den franske bispekonferansen ved dens president Jean-Pierre Ricard, kardinalerkebiskop i Bordeaux.


HVORFOR GÅR PAVEN til angrep på den mest spektakulære og emblematiske reformen iverksatt av Andre Vatikankonsil? Grunnene til dette har både med doktrine, strategi og psykologi å gjøre. For å ta dette med doktrinen først: Paven garanterer Den katolske kirkes samhold – det inngår dermed i hans funksjon å føre bortkomne får tilbake i folden. For det andre: Benedikt XVI har aldri kommet over skismaet i 1988. Josef Ratzinger, som da var prefekt for Kongregasjonen for troslæren (tidligere kalt Det hellige officium), kjempet til siste slutt for å hindre splittelse, men forgjeves. Han kunne ingenting gjøre mot erkebiskop Lefebvres arroganse og besluttsomhet.

Etter Benedikt XVIs oppfatning kunne ikke messe forrettet på latin være noe grunnlag til splid. I 1998 erklærte han: «For Konsilet har foreskrevet en reform av liturgiens bøker, men det har ikke forbudt tidligere bøker.»1 Dessuten kunne messeboken Paul VI offentliggjorde i 1969 framføres både på det nasjonale språk og på latin. Men bruk av det første gjorde liturgien lettere å forstå for menigheten, og hadde i stor utstrekning vunnet fram på bekostning av det andre.

Så til dette med strategi: Overfor det faktum at stadig færre opplever kall, som geistlige miljøer i Vest-Europa lider under, utgjør den tradisjonalistiske fraksjonens menigheter og presteskoler «friskt blod» for en Kirke som opplever mangel på prester. De trekker dessuten til seg (250 000 troende på verdensbasis, hvorav halvparten i Frankrike) en del av befolkningen som i motsetning til det man gjerne tror er yngre enn gjennomsnittsalderen i franske menigheter. Noe man blant annet tydelig ser av det store antallet ungdommer under den årlige pilegrimsferden til Chartres i pinsen. Slike tall må nødvendigvis vekke en pave som ønsker å demme opp for den spirituelle og intellektuelle utvanningen av det katolske liv i Europa.


PÅ ET MER taktisk plan håper Vatikanet at man ved å godkjenne bruk av ritualet på latin, som er de tradisjonalistiske katolikkenes viktigste kampsak, både kan dempe konflikten og dra nytte av de interne uenighetene blant tilhengere og motstandere av et forlik med Romerkirken. Endelig forklarer enkelte psykologiske faktorer forankret i pave Ratzingers liv og personlighet hans motstand mot Konsilets liturgireform. Benedikt XVI elsker den pompøse prakten ved den gamle liturgien som han husker fra barndommen i Bayern. Under Konsilet i 1968 blir den åpne teologen, som han var, forskrekket over de støyende og delvis brutale angrepene på «evige» verdier som autoritet, det sakrale, trosformidling, osv. Siden det har liturgien vært en del av hans konservative arsenal.
Ratzinger har ofte, enten i skrift eller tale, gått til kraftig angrep på den moderne liturgiens «mistak». I 1997 sier han beklagende: «Den skal gjøres enda kortere, alt man synes er uforståelig skal fjernes, alt skal omskrives i et enda mer platt språk. Men på den måten tilslører man selve essensen ved liturgien og de liturgiske høytidene. For innen liturgien forstår man ikke bare på rasjonelt vis, det er mye mer komplekst enn som så. Med alle sanser i bruk tar man del i en fest som ikke er et påfunn av en eller annen kommisjon. Den kommer til meg fra tusenårenes dyp, ja egentlig fra selve evigheten.»2 Hvilken tradisjonalistisk katolikk ville ikke grepet til pennen for ivrig å undertegne en slik brennende hyllest av en liturgi som stammer fra historiens dyp?


ET PROBLEM SOM denne nostalgiske paven som er så begeistret for seremonier og praktfulle drakter kanskje undervurderer, er at tradisjonalistenes kritikk ikke begrenser seg til det liturgiske. Den går også på de store prinsippene som Konsilet høytidelig hadde proklamert: religionsfrihet, økumenisme, dialog religionene imellom, et positivt syn på menneskeheten. Avdøde erkebiskop Lefebvres trosfeller avviser ofte på det kraftigste disse mulighetene som de ser som tegn på at den katolske tro viker plass for moderniteten. Slik ble bruddet i 1988 framskyndet av tradisjonalistenes harme over det interreligiøse toppmøtet for fred som pave Johannes Paul II innbød til i Assisi i 1986. Denne begivenheten ble fordømt av tradisjonens vaktbikkjer, som bruker tradisjonen som sitt viktigste våpen i kampen mot sekularisering. I større grad enn striden om messe på latin førte dette møtet til et endelig skille og utstøtelse av de som sto bak.
«Liturgien har ikke bare med kultus å gjøre,» påpeker Patrick Prétot, som er benediktinermunk og underviser i liturgi ved Institut catholique i Paris. «Fordi den er Guds liv formidlet via Den hellige ånd til Kirken, inngår den fullt ut i Kirkens oppgave i verden og tiden.»3 Eller for å si det på en annen måte: Om man framsier messen vendt mot menigheten, ifølge ritualet fra Andre Vatikankonsil, eller med ryggen mot den, ifølge ritualet fra Tridentinerkonsilet, så representerer dette to vidt forskjellige oppfatninger av Kirken. Den første er pastoral: den oppfordrer de troende til aktiv deltakelse. Den andre er juridisk: den forutsetter at de troende underkaster seg et uforanderlig system av regler og ritualer.

Utsiktene til å skulle la to så vidt forskjellige ritualpraksiser eksistere side om side i sine bispedømmer får ikke akkurat majoriteten av franske biskoper til å fryde seg. De frykter kakofoni i menighetene, eller også uoverensstemmelser som kan true samholdet i de ulike kirkene rundt om. I åtte år har begge utgavene av det katolske ritualet, både det gamle og det nye, vært i bruk av menigheten i Saint Eugène-Sainte Cécile-kirken i 9. arrondissement i Paris. Men dette laboratoriet for dobbel ritualbruk har vist sine svakheter. Sognepresten sliter med å dempe stridighetene mellom sognebarna og må finne seg i utidige og høylydte protester fra en liten minoritet av tradisjonalister.


UNDER DEN FRANSKE bispekonferansens siste generalforsamling i Lourdes i november 2006, ga biskopene i en uvanlig støtteerklæring til deres president, kardinalerkebiskop Ricard, uttrykk for at de var sterkt knyttet til pave Paul VIs messebok. Etter deres mening bør ikke denne ofres i lys av en forsoning med tradisjonalistene, selv om denne er aldri så «broderlig». De sistnevnte kom for ikke så lenge siden med fornærmelser mot bispestanden. Og da i første rekke en som aldri nøler med å uttale seg provoserende, nemlig Philippe Laguérie, den svært medieomtalte sognepresten ved Saint-Nicolas du Chardonnet, Paris-kirken som tradisjonalister har okkupert ulovlig siden 1977. I september 2006 sluttet han seg til Den gode hyrdes institutt og lovet at han skulle gjøre god bruk av autorisasjonen paven hadde gitt ham til å komme med «seriøs og konstruktiv kritikk» av Andre Vatikankonsil. Slik storsinnethet er uforståelig for mange katolikker som er tilhengere av dette konsilet. De husker godt at kritikken fremmet av biskop Jacques Gaillot eller konfesjonsløse bevegelser som etterspurte mer demokrati og frihet innen Kirken, ikke ble møtt med samme velvillighet.

Er Andre Vatikankonsil ille ute etter at Benedikt XVI vedtok å gjeninnføre den gamle liturgien? Det som for alvor ville rokke ved det er en avvikling av dets hovedprinsipper. Men etter den uheldige episoden i Ratisbonne4 benyttet Benedikt XVI seg av sin reise til Tyrkia for å vise at han har til hensikt å fortsette dialogen med de andre kristne kirkene og de andre store religionene, i en direkte videreføring av Konsilets anbefalinger. Kursen er altså uendret når det gjelder å åpne seg mot andre, men ifølge en restriktiv fortolkning av Andre Vatikankonsil og et kirkesyn hvor det er lite rom for bevegelighet. Rehabilitering av «messen slik den alltid har vært feiret» som tradisjonalistene har lykkes med, er en klar påvisning av den trygge konservatismen Benedikt XVI står for.

Oversatt av M.B.

1 Tale holdt 26. oktober 1998 i anledning 10-årsjubileet for et motu proprio (dekret), nemlig Ecclesia Dei, som ga adgang til bruk av messeboken fra før Konsilet, under forutsetning av samtykke fra den lokale biskop.

2 Kardinal Ratzinger, Le Sel de la terre (Jordens salt), samtaler med Peter Seewald, Flammarion/Cerf, Paris, 1997. (Utgitt på norsk av St Olav forlag.)

3 Philippe Bordeyne og Laurent Villemin (red.), Vatican II et théologie (Andre Vatikankonsil og teologi), Cerf, Paris, 1997.

4 Ved Universitetet i Ratisbonne 12. september 2006 henviser paven til en gammel disputt mellom kristne og muslimer for å forklare hvordan fornuften er uatskillelig fra den katolske tro. Disse uttalelsene vekker skarpe reaksjoner i den muslimske verden.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver