Uuttalt apartheid

Fra Tel Aviv er hovedveien nesten snorrett. Den passerer Ben Gurion-flyplassen, før den begynner å bølge seg oppover høydene de jødiske styrkene under invasjonen i 1948 badet i blod. I 700 meters høyde trenger veien seg inn i den vestlige delen av Jerusalem. Israelerne har i likhet med utlendinger mange valg. De kan bruke en rekke veier for å nå byens sentrum, fra nord til sør.

For palestinerne på Vestbredden er det en helt annet sak å komme seg inn til byen som er hellig for tre religioner. Hvis de klarer å komme seg gjennom de indre kontrollpostene, møter de den mest brutale hindring som noen sinne er oppfunnet for å kontrollere og begrense forflytninger i de okkuperte territoriene: en ca. ti meter høy mur som er i ferd med å pakke inn hele den østlige delen av byen, utviske landskapet og sperre den tradisjonelle innfartsåren. Muren går tvers over de to store historiske veiene – Jerusalem-Amman (vei 417) og Jenin-Hebron (vei 60). Denne monstrøse slangen har – for palestinerne – kun fire åpninger: Qalandiya i nord, Shuafat i nordøst, Ras Anu Sbeitan i vest og Gilo i sør. For å komme seg til disse, må palestinerne ta en mengde omveier, forlate bilen og gå til fots (palestinske biler – grønne skilter – er strengt forbudt i Jerusalem).
De fire korridorene med gitter på sidene og over ligner på tunnelene som leder villdyr inn på sirkusmanesjen


OBERST DANNY TIRZA fikk for en god stund siden i oppdrag av den israelske forsvarsministeren å utforme, tegne opp traseen og bygge «sikkerhetsbarrieren» (som er den offisielle termen). Palestinerne kaller ham «den andre Nakba»1. Hans storslagne prosjekt lover Jerusalem elleve kontrollposter som ligner «flyplassterminaler». Det er ikke inntrykket man får av selv et kort besøk ved kontrollposten i Gilo. Overalt oppmaner skilt: «Gå inn en om gangen», «Vennligst vent på din tur», «Hold området rent», «Vennligst ta av frakker og kåper», «Adlyd instruksjonene». De fire korridorene med gitter på sidene og over ligner på tunnelene som leder villdyr inn på sirkusmanesjen.

Men her er det ingen dyretemmer. Når man når grinden, indikerer et lys om den er åpen, en metallisk stemme krever at man legger bagasjen på detektoren. Bak pansrede og sotede vinduer aner man at noen er til stede. Til slutt ser vi noen, en soldat som slapper av med beina på bordet og Uzi-maskinpistolen over skulderen mens han kontrollerer papirene – og ansiktene. Ved utgangene ønsker andre skilt «brukerne» «velkommen til Jerusalem» (som fortsatt er fire kilometer unna) på tre språk. «Fred være med deg.»

FNs delingsplan fra 1947 ga byen et «internasjonal særstyre» som fortsatt, i 2007, er den eneste globalt anerkjente statusen. Krigen i 1948 endte med en deling mellom Jordan og Israel, som hadde opprettet den vestlige delen som hovedstad, før Israel tilranet seg den vestlige delen og annekterte den i 1967. I 1980 uttrykte et grunnlovstillegg at «et udelt og samlet Jerusalem er Israels evige hovedstad». I mangel på evighet, har alle de israelske regjeringenes politikk siden bestått i å bevare jødisk herredømme over byen og å forhindre deling, og dermed opprettelsen av en palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad.


«DEMOGRAFIEN ER NØKKELEN», presiserer Direktøren for kartografiavdelingen ved Samfunn for arabiske studier, Khalil Toufakji, som var rådgiver for den palestinske delegasjonen i Camp David-forhandlingene. «Å skape et stort jødisk flertall har alltid vært israelernes høyeste prioritet. Men den palestinske befolkningsandelen har økt fra 20 prosent i 1967 til 35 prosent i dag og ser ut til å få flertallet innen 2030.»2 Grunnen til dette er både forskjeller i fødselsrate og at mange jøder flykter fra arbeidsledighet, boligmangel og et uutholdelig klima skapt av de ultraortodokse.
De flykter i et så stort antall at et 60 år gammelt tabu er i ferd med å falle. Det veiledende skjemaet for 2020 gjentar riktignok en politisk fordeling 70-30, men «ser også for seg» en annen, mer pragmatisk fordeling 60-40.3 «Som om det finnes en god prosentandel,» utbryter Meron Benvenisti som utvilsomt er den fremste eksperten på Jerusalem. For ham er det «simpelthen rasisme». «Vi lever i den eneste byen i verden der etniske prosentandeler er et filosofisk tema.» Menahem Klein – også han tidligere rådgiver i Camp David, men på den israelske siden – legger til i et roligere stemmeleie: «Pragmatikerne stadfester, politikerne slåss – vi er vitne til det største israelske forsøket siden 1967 på å annektere Jerusalem.»

Historisk sett var det første leddet i dette annekteringsforsøket den ulovlige utvidelsen av kommunegrensene. Amos Gil, leder for organisasjonen Ir Amim (Folkets by) oppsumerer: «Byen var ikke mer enn én kvadratkilometer, med de arabiske bydelene som omkranset den, da Jordan kontrollerte østsiden vokste byen til 6 km². Israel annekterte i 1967 64 km² av land som tilhørte Vestbredden – deriblant 28 landsbyer – og økte byens areal til 70 km². Når muren er ferdigstilt vil den omslutte 164 km² i øst.

«En farge eksisterer ikke her: politisk grønn.» Meir Margalit er koordinator for Den israelske komiteen mot boligriving (ICAHD). Hun forteller at da lederen for venstrepartiet Meretz, Ornan Yekutieli, ble opprørt over byggingen av kolonien Har Homa i en flott palestinsk skog, svarte ordføreren på den tiden, nylig avdøde Teddy Kollek: «Den er kun grønn for palestinerne». Økologisk apartheid: i disse områdene – «heller støvgule og fulle av skadedyr», sier arkitekten Ayala Ronel hånlig – er det forbudt for araberne å bygge, men tillatt for jødene å kolonialisere.


BOSETNINGENE ER ET annet virkemiddel i den israelske strategien. Arkitekt og leder for organisasjonene Bimkom, som kjemper for alles rett til å delta i byplanleggingen, Shmuel Groag, skisserer situasjonen: «Den første ringen består av syv store bosetninger: Gilo, Armon Hanaziv-Talpiot Est, Franch Hill Ramat Eshkol, Ramot Shlomo, Neve Yaacov og Har Homa. Den andre omfatter to bosetninger, Pisgat Zeev og Maale Adoumin. Den tredje består av ni bosetninger: Givon, Adam, Kochav Yaacov, Kfar Adoumin, Keidar, Efrat, Betar Ilit og bosetningene i Gouch Etzion-blokken. Totalt bor halvparten av de 500 000 bosetterne på Vestbredden her.»

Michel Warschawski er en ledende figur innen den israelske pasifistbevegelsen og grunnlegger av Det alternative informasjonssenteret. Han organiserer frivillig «aktivistturer» for å vise konkret hvilket «prinsipp kolonialiseringen bygger på: å skape et sammenhengende jødisk territorium som splitter opp det sammenhengende arabiske territoriet.» Og å kaste vekk et papirark som har blitt en fille på grunn av manipuleringen. Dette er et sitat fra den tidligere ordføreren i bosetningen Karnei Shomron, som skulle «garantere at den jødiske befolkningen i Yesha4 ikke levde bak piggtråd, men i et kontinuerlig jødisk nærvær. Hvis man for eksempel tar regionen mellom Jerusalem og Ofra og tar med industriområdet ved inngangen til Adam-bosetningen og en bensinstasjon ved inngangen til Psagot, har man en kontinuerlig jødisk akse.»


DET TREDJE VIRKEMIDDELET er total kontroll over kommunikasjonsrutene for å avsondre det palestinske rommet, redusere befolkningens mobilitet og ødelegge enhver sjanse for økonomisk utvikling. Ikke bare har Israel tatt de store veiene som eksisterte, renovert og utvidet dem, de har også bygd nye slik at bosetterne skal kunne dra til Jerusalem på kortest mulig tid – det er også et av formålene med den framtidige bybanen. [Se egen sak.]
Til sammen danner disse «ringveiene» et imponerende veinett med fire filer, opplyst på natten, med pent trimmede trær langs sidene. Såkalte «farlige» hus har blitt ødelagt og beskyttelsesmurer har blitt reist – selvfølgelig på grunn av «sikkerheten». Dette veinettet er forbudt for palestinerne, som blir henvist til et annet veinett i elendig stand. De blir sjeldent vedlikeholdt og er sperret av med en rekke permanente eller mobile kontrollposter.

Her finner vi for eksempel kontrollposten kalt Kontainer sør for Abu Dis som styrer – og ofte er stengt – den siste palestinske hovedaksen som knytter den nordlige delen av Vestbredden sammen med den sørlige. Navnet Wadi Nar – Ilddalen – står i stil med kontrollposten, «helvete» er ikke en fjern tanke. På gateplan er stedet så smalt at to lastebiler har vanskeligheter med å passere hverandre – under forutsetning at de klarer å kjøre opp og ned de svimlende bratte bakkene. På den andre siden, ikke langt ifra, gjør den store motorveien Itzhak Rabin bygde det mulig for bosetterne å kjøre rett fra bosetningene på Goush Etzion-blokken eller Hebron uten å møte en eneste araber.
Denne «uutalte apartheiden» – som den palestinske hovedforhandleren Saeb Erekat5 uttrykte det – ble eksplisitt med prosjektet om «trafikkflyt» som oberst Tirza var så glad i. På de stedene der jødene og araberne må krysse hverandre slipper de å se hverandre takket være bruer og tunneler. «For å åpne opp palestinske landsbyer som Bir Nabala og Al Jib, bygger israelerne på en to kilometer lang strekning to tunneler tolv meter under bakken, som er gjerdet inn og bygget tak over, og en bro!» forteller arkitekten Alon Cohen Lifschitz fra Bimkom. Det finnes enda skrekkeligere eksempler på denne segregasjonen. Fra og med 19. januar 2007 forbyr en ny lov enhver israeler eller «fastboende» palestiner å transportere en ikke-jødisk innbygger fra Vestbredden i bilen.


DET FJERDE VIRKEMIDDELET er å infiltrere gamlebyen og det «hellige bassenget». «For bosetterne er Jerusalem som en løk, kjernen smaker best,» spøker Meir Margalit. Tilbaketakning av gamle «jødiske eiendommer», konfiskering med utgangspunkt i loven om fravær og kjøp gjennom kollaboratører øker i så stor hastighet at journalisten Meron Rappoport snakker om en «Elad-republikk»6 – etter navnet på bosetterforeningen myndighetene unntaksvis har delegerte styringen av «Davids by» til.7

Med utgangspunkt i denne historiske implanteringen kan man se – på antall arabiske hus som er kledd med israelske flagg og væpna gorillaer som går fram og tilbake i gatene – hvordan den mest trivielle kolonialiseringen har tilranet seg Silvan, kryper ned mot Bustan (der 88 bygg er truet med ødeleggelse) og stiger igjen opp mot Ras al-Amud (Maale Zeitim) og Jabal Mukaber (Nof Zion). De største byggene i Kidmat Zion utforder allerede, bakenfor muren, det palestinske parlamentet som står tomt i Abu Dis. Kartet bekrefter at alle disse kreftsvulstene til sammen tegner et bilde av en diagonal etnisk rensning.

«Ikke stans ved tallene,» insisterer Fouad Hallak, rådgiver for forhandlingsdelegasjonen til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO): «De 17 bosetningspunktene for byen og omegn teller riktignok ikke mer enn 2600 palestinere av 24 000, men de er del av en «avpalestineringsstrategi».

Denne «forjødingen», som er det femte virkemiddelet i den israelske strategien, starter med symbolene. En palestinsk venn viser meg tegnene som innsvøper det arabiske Jerusalem i et jødisk dekor. «Fra de mest oppsiktsvekkende – som minnemerker for israelske krigshelter og de offentlige byggene som bygges i øst – til de mer diskrete: brosteinene, gatelysene, rennesteinene. For ikke å glemme gatenavnene.» Tsahel-plassen, Fallskjermtroppenes gate, Hovedkvarterkrysset. «Disse navnene ble gitt etter annekteringen av Øst-Jerusalem etter 1967-krigen» – påpeker journalisten Danny Rubinstein8 – tydeligvis for at araberne ikke skulle glemme hvem som vant.

I Paris advarte venner oss om at «byen er i ferd med å tømmes». Dessverre har byen ikke sett så trist ut de 30 årene vi har kjent den. «Israelerne vil kolonialisere det viktigste og redusere resten til noen folkloristiske gater, som i Jaffa,» sier den nye palestinske Unescoambassadøren Elias Sanbar. Som er i ferd med å fullføre et knapt troverdig prosjekt – i 2000 startet han en spissrotgang mellom de israelske institusjonene for å få den arabiske gamlebyen på den jødiske statens liste over kulturminner!

Den bevisste jødifiseringen viser seg også i begrensningene som legges på adgangen til hellige steder. Fri adgang til hellige steder er et felles prinsipp i alle internasjonale traktater siden Berlin-traktaten (1885). «I mange år har Vestbreddens kristne og muslimer ikke hatt adgang til al-Aqsa-moskeen eller Den hellige gravs kirke,» protesterer Adnan Al-Husseini, direktør for Waqf9: «Jerusalems ‘fastboende’ må være 45 år for å dra dit å be. For ikke å snakke ydmykelsen fra de 4000 soldatene som er utplassert under de store festdagene.» Og bortvisningene fra Tempelklippen? «Jeg tør ikke forestille meg hva som vil skje hvis galningene som drømmer om å «gjenreise Tempelet» ødelegger moskeene våre.»

Patriarkene og lederne for de kristne kirkene i Jerusalem er ikke mindre bekymret. 29. september 2006 publiserte de en erklæring som på ny uttrykte behovet for en «særstatus» som særlig garanterer «menneskeretten fri religionsutøvelse for alle individer og religiøse samfunn, likhet for loven for alle innbyggere i tråd med internasjonale resolusjoner og fri adgang til Jerusalem for alle borger, ‘fastboende’ og pilegrimer». De insisterte på at «eiendomsretten, forsvarsretten og religionsfriheten de forskjellige kirkene har oppnådd gjennom historiene fortsatt gjelder for disse samfunnene». De appellerte til det internasjonale samfunnet om å sørge for at «status quo for det hellige stedene» ble respektert.10

Det er vanskelig å forestille seg volden enhver okkupant, jødisk, kristen eller muslimsk, er i stand til – å rive hus med bulldoser foran øynene på beboerne er et grusomt skue.11 Siden 2000 har kommunen og innenriksministeren gjort dette 529 ganger – for ikke å snakke om bøtene eierne har blitt idømt, 22,5 millioner euro!12 Undertrykkelsen er ujevnt fordelt. Ifølge Betselem førte de 5653 påviste lovbruddene i vest til 26 delvis eller totale rivinger, mens de 1529 påviste lovbruddene i øst medførte 76!13


FOR MEIR MARGALI «lever kommunen i frykt for at det israelske herredømmet over Jerusalem er truet. I denne paranoide sinnstilstanden er ethvert arabisk hus, enhver araber og selv enhver arabisk potteplante ledd i en global politisk konspirasjon.» Viseordfører Yagal Amedi bruker ikke disse argumentene. For ham er de «eksepsjonelle» rivingene berettiget fordi de slår ned på «ulovlig bygging». Merkelig nok, mens han var medlem i Byplanleggings- og byggekomiteen, sørget han for at kommunens inspektører i mange tilfeller gikk fram med rivingen på tross av rettskjennelser. «Kommunen forsøker å gjenopprette litt orden i kaoset,» sier han til sitt forsvar.
En stor ide! Ettersom «ulovligheten» til 40 prosent av husene i Øst-Jerusalem – 15 000 av 40 600 – er forårsaket av at bystyret kun gir noen få byggetillatelser til palestinerne: Bare 481fra 2000 til 2004. En byggesøknad koster mer enn 20 000 euro og måneder med prosedyrer for et bygg på omtrent 200 m². Men framfor alt er områdene som kan utbygges redusert til små lapper. Etter 1967 besto Vest-Jerusalem av 54 km² og Øst-Jerusalem av 70 km². 24 av disse ble ekspropriert for å gi plass til bosetninger. Blant de 25 som har en byplan er 16 reservert til parkområder, offentlige bygg og veier. De 9 km² palestinerne kan bygge på utgjør dermed kun 7 prosent av byens totale areal.

Arkitekt og aktivist i Bimkom, Efrat Cohen-Bar, slenger fram det enorme bindet til den nye «Master-planen». «På tross av en viss framgang vedvarer forskjellsbehandlingen. Fra i dag og fram til 2020 vil våre byplanleggere gi 3 nye bebyggelige kvadratkilometre til 158 000 ekstra palestinere og 9,5 km² til 110 00 nye jøder.» Geografen Irene Salenson påpeker i tillegg en «horisontal og vertikal begrensning for den palestinske byutviklingen»: I øst vil høydebegrensningen i snitt være fire etasjer (i stedet for to i dag), mens man i vest kan bygge fra seks til åtte!14
Denne forskjellsbehandlingen er bare én av de mange fasettene i en diskriminerende helhetspolitikk, som er det sjette og siste virkemiddelet for å sikre Israel herredømmet. Kun jøder er borgere i byen. Palestinere fra Vestbredden har et grønt identitetskort, som ikke gir dem noen rettigheter, selv ikke å dra inn til byen, foruten med tillatelser som sjeldnere og sjeldnere blir utstedt. «De permanent fastboende», med blå idkort, får sosiale ytelser og stemmerett i lokalvalgene, men som ikke automatisk overføres til ektefelle eller barn.

Den beryktede EU-rapporten som Ministerrådet fant for godt å sensurere til stor skandale mot slutten av 2005, avslører en annen framgangsmåte: «Mellom 1996 og 1999 har Israel iverksatt et prosjekt kalt «livlig sentrum», som gjør at de som har blått idkort og boligadresse eller arbeid utenfor Øst-Jerusalem, for eksempel i Ramallah, mister dette identitetskortet. En rekke av de som blått idkort har derfor trukket seg tilbake til Øst-Jerusalem.»15
Byens budsjett er ikke mindre diskriminerende. Øst-Jerusalem har 33 prosent av befolkningen, men får bare 8,5 prosent av budsjettet. Hver jøde får i snitt 5968 shekels (8886 kroner), hver araber 1311 (1952 kroner). Dermed er det ikke underlig at 67 prosent av de palestinske familiene lever under fattigdomsgrensen, mot 29 prosent av de israelske, påpeker Betselem.16Amedi kommer selv fra en fattig bydel og benekter ikke «at de arabiske og ultraortodokse bydelene mangler infrastruktur og tjenester». Han forsikrer oss likevel at byen, da Ehud Olmert var ordfører, «investerte mer penger enn noen sinne for å fylle igjen gapene», og gjennomførte prosjektene som var igangsatt. Han anerkjenner at «det er dråper i havet, men at man må begynne et sted.»


FOR ØYEBLIKKET ER vi nødt til å konstatere at alt begynner og slutter med byggingen av muren, som er den størst utgiften: 800 000 euro per kilometer (muren skal bli 180 km lang, kun fem av disse ligger langs den grønne linjen fra 1949). Dette innebærer at sikkerhetsargumentet ikke lenger holder. Selvmordsangrepene – 171 ofre på seks år – har traumatisert byen. Men muren skiller ikke israelerne fra palestinerne, den avsondrer palestinerne fra sine skoler, åkrer og olivenlunder, fra sykehus og gravsteder.

«Muren er et middel regjeringen bruker for å kontrollere Jerusalem, ikke for å gi sikkerhet til israelerne,» hevder Menahem Klein. Faktisk er den høydepunktet for alle hersketeknikkene som har blitt brukt fram til i dag. Den øker Øst-Jerusalems areal med 2,3 km² ved å innhegne et slags trekløver som inkluderer de nye bosetningene og deres utviklingsområder: i nord Bet Horon, Givat Zeev, Givon Hadasha og den framtidige «byparken» i Nabi Samuel; i sør Har Gilo, Betar Ilit og hele Gouch Etzion og i øst Maale Adoumin.

Fra utkikkstårnet til sykehuset Augusta Victoria innser man hvilken dødelig trussel det pågående byggverket i øst er for den framtidige palestinske staten. Bosetningen selv okkuperer 7 km², men kommuneplanen for «Maale Adoumin-blokken» dekker et areal, som ennå stort sett er ubebygd, på 55 km² (større enn Tel Avivs 51 km²). Lommen strekker seg nesten helt til Dødehavet og deler dermed Vestbredden i to. I nord utgjør den berømte E1-sonen med sine 12 km² (to ganger større enn gamlebyen) det siste mulige vekstområdet for Øst-Jerusalem. Men de – formelle – protestene fra Washington har ikke forhindret byggingen av et nytt politihovedkvarter for Vestbredden, og framtidige boliger, kjøpesentre og hoteller. Jahalinbeduinenes fattige brakkeby befinner seg her på høydene de har blitt «overført» til, som flyter over av søppel.

Mest mulig palestinske landområder med minst mulig palestinere – dette gamle prinsippet har ligget til grunn for murens trase, som inkluderer jødiske bosetninger, mens den ekskluderer arabiske bydeler. På denne måten overfører den til Vestbredden fra nord til sør: Qafr Aqab, ved siden av flyktningleiren Qalandiya, halve Beit Hanina, størstedelen av A-Ram, Dahiyat al-Bared, Hiazma, Shuafat-leiren, Dahiyat Al-Salam, Anata, Ram Khamzi og helt i sør Walaja. 60 000 av 240 000 palestinere har blitt utvist fra Jerusalem uten å ha beveget seg en millimeter! Med påfølgende tap.
Tap av tid: «Før kunne jeg gå til universitetet på ti minutter,» sier Mohammad, student fra Rammallah som studerer medisin ved Al-Quds-universitetet. «Nå tar det meg 90 minutter i bil». Inntektstap: Næringsdrivende på den «dårlige» siden av A-Ram har fått et omsetningstap på mellom 30 og 50 prosent. En tannlege måtte stenge kontoret sitt. Eieren av en bygård, som får all utsikt blokkert av muren, har mistet alle leietakerne. Personlige tap: Ca 40 prosent av legene, sykepleierne og lærerne kan ikke lenger komme seg til arbeidsplassene i Jerusalem. Annonsert tap av «bosted»: De som ikke kan bevise at de bor og arbeider i Jerusalem, vil ikke få fornyet sitt blå idkort. Det siste og kanskje største tapet er at Øst-Jerusalem mister sin rolle som palestinske metropol.


ALLE VET AT de neste forhandlingene vil ta utgangspunkt i «Clinton-retningslinjene» og da særlig deling av byen for å få plass til to hovedsteder,» sier Menahem Klein. «Det er dette muren forsøker å unngå ved å ødelegge Al-Quds som bysenter og avsondre det fra dets økonomiske, sosiale og kulturelle palestinske bakland. Hvis våre ledere håper de kan utnytte palestinernes svekkelse, har de foretatt noen svært kortsiktige regnestykker: den yngre generasjonen vil heve hodet. Hva blir da igjen av Sharon og Olmerts ambisjoner om å «frigjøre Jerusalem»?

Andre personer vi snakker med knytter den israelske opptrappingen med fredsprosessens status. Ifølge ambassadør Sanbar går ting framover «det øyeblikket Jerusalem offisielt blir satt på dagsordenen i forhandlingene. Fordi det ikke lenger er noe å forhandle om.»

Ifølge Wassim H. Khazmo, rådgiver i den palestinske forhandlingsdelegasjonen, «har Sharon tjent på svekking av det internasjonale samfunnet for å ta det George W. Bush lovet ham i sitt brev av 14. april 2004 – bosetningsområdene.»
Hvor overrasket var vi dessuten ikke da vi hørte Toufakji avstå fra å kreve disse «blokkene», ut ifra realistisk perspektiv. «Til og med Adumin?» «Ja.» «Selv E1-sonen?» Som svar på denne avsigelsen, minner Hasib Nashashibi fra Koalisjonen for Jerusalem oss om «lederskapskrigen» i PLO: «Israelerne utnytter åpenlyst våre indre splittelser og feiltak.» Amos Gil påpeker «at selvmordsangrepene er det største argumentet for å legitimere muren.»

Når man oppdager dem tenker man på Kafka eller Alfred Jarrys Kong Ubu. Palestinerne i enklavene Biddu (35 000 personer), Bir Nabala (20 000) og Walaja (2000) er fanget av muren – eller barrieren – som fullstendig omkranser dem.

Familien Gharib er garantert det største offeret. En etter en har bosetningene i Givon Hadasha blitt bygget på land stjålet fra palestinerne, husene er bygget rundt palestinernes, som de har gjort til minienklaver, kun en liten sti knytter dem til den opprinnelige landsbyen, det hele er omkranset av et elektrisk stålgjerde med overvåkingskameraer. Familiens naboer er sympatiske. Når en av dem ser oss hos dem skriker han fra vinduet: «Jeg er bevæpnet og kommer ned!» Tomme ord? De har allerede drept en av familiens sønner. Selv om de blir forfulgt har Gharib-familien blitt værende her i mer enn tjue år.

Hvordan unngå å tenke på det Meron Benvenisti sa dagen før: «Muren? Den er et monument over fullstendig maktesløshet. Se på Betlehem: På den ene siden Fødselskirken, på den andre en bunker bygd rundt Rakels grav. Okkupanten er arrogant nok til å tro at han kan definere og omdefinere samfunnene som han vil: som om ‘barrieren’ skiller de ‘gode’ araberne, som er akseptert i Jerusalem, fra de ‘dårlige’ som ekskluderes. De som har pønsket ut dette grusomme makkverket følger samme koloniale 1800-talletslogikk som Frankrike brukte i Indokina og Nord-Afrika. Det kommer ikke til å gå særlig bedre. Muren i Jerusalem vil møte samme skjebne som Berlinmuren.»

Oversatt av R.N.
1 Nakba» er betegnelsen på Palestinas oppløsning og det tvungne eksilet til 800 000 tusen innbyggere i 1948. Oberst Tirza ble på den andre siden fratatt sin stilling fordi han løy til den israelske høyesteretten for å berettige murens trasé.

2 Ved utgangen av 2006 var innbyggertallet i Jerusalem litt over 700 000, 470 000 jøder og 230 000 palestinere.

3 I Bulletin du Centre de recherche français de Jérusalem, nr. 16, 2005, s. 212-213.

4 Haaretz, Tel Aviv, 17. juli 1996. «Yesha» er navnet bosetterne har gitt til Vestbredden, navnet er en sammentrekning av Yehuda ve Shomron (Judea og Samaria).

5 I René Backmanns framragende Mur en Palestine (Muren i Palestina), Fayard, Paris, 2006.

6 Haaretz, 26. april 2006.

7 Kong David grunnla hovedstaden sin omtrent 1000 år f. kr.

8 Haaretz, 26. november 2006.

9 Ansvarlig for styringen av muslimske religiøse eiendommer.

10 Se http://paxchristi.cef.fr/docs/jerusalem.rtf.

11 Se blog.mondediplo.net/2006-12-06-Les-bulldozers-en-action.

12 Discrimination in the Heart of the Holy City, IPCC, Jerusalem. De følgende tallene er tatt herfra hvis ikke annet er oppgitt

13 A Wall in Jerusalem, Jerusalem, 2006.

14 Bulletin, se over, s. 216

15 Se www.france-palestine.org. Mens den israelske trygdeetaten ønsker å trekke tilbake idkortene til beboere i Jerusalem som befinner seg utenfor byen framfor alt av økonomiske årsaker, vil innenriksdepartementet og særlig kommunen redusere antallet palestinere som faktisk bor i Jerusalem og foretrekker derfor at idkortene deres blir utstedt utenfor kommunegrensene.

16 A Wall, se over.