Nord-Amerika

Krig og fred på museum

Hvordan står det til med Japans fredssentre, fredsmuseer og krigsmuseer? På «Peace Osaka» informeres det om at 1.2 millioner mennesker ? halvparten av befolkningen ? døde av den amerikanske bombingen mot slutten av Annen verdenskrig. Men Japan var også en aggressiv stormakt i Asia. Ifølge Keiji Yamamoto, generaldirektør for Jacar: ? Da japanerne kolonialiserte andre asiatiske land, tok de over etter europeiske forgjengere, som aldri har unnskyldt seg offentlig for sin framferd i Asia.

Posted on

«Da den kinesiske statsministeren Wen Jiabao besøkte museet vårt, var han svært imponert over hvor upartisk utstillingen vår var», minnes Masahiko Mouru, den stolte direktøren for Det internasjonale fredssenteret i Osaka, bedre kjent som «Peace Osaka». Dette er en noe overraskende anekdote når man kjenner litt til de mildt sagt vanskelige forholdene mellom kinesiske og japanske embetsmenn, særlig hva Den andre verdenskrig angår. Og det er nettopp denne epoken Peace Osaka tar for seg. Helt i begynnelsen av omvisningen, kan man lese følgende på en informasjonstavle: «Vi må ikke glemme at Japan var ansvarlig for enorme lidelser påført kinesere og andre folkeslag i Asia-Stillehavsregionen […] og Koreanere og Taiwanere i kolonitiden.»

Det første vi kommer inn i på rundturen er en mørk hall, der museet har rekonstituert nedbrente hus og bygninger i flammer etter den amerikanske bombingen av Osaka i 1944-1945. Og vi får vite at 1,2 millioner, halvparten av befolkningen, døde i de åtte månedene bomberaidene pågikk. Etter det ser vi på et enormt kart som viser hvor byens mange våpendepot og våpenfabrikker befant seg, og hvor store de var, og får slik vite årsaken til at amerikanerne bombet Osaka.

Den andre delen av museet tar for seg den japanske imperialismen i Asia på 1930- og 1940-tallet, og her finnes virkelig imponerende utstillinger. Ved hjelp av fotografier forklares arbeidsforholdene til koreanske tvangsarbeidere, assimileringspolitikken Japan førte overfor de koloniserte folkegruppene, og propagandaen som forsvarte det japanske kolonialiseringsprosjektet: konstruksjonen av «Stor-Øst-Asias samlede velferdssfære». På et skilt ved siden av kan man lese: «Selv om det nye slagordet snakker om uavhengighet og velferd for Asia, dreide det seg i virkeligheten om Japans invasjoner og ekspansjon i det naturressursrike Sør-Øst-Asia.» De kolonialiserte landenes synspunkter kommer også fram, ved bruk av singaporske, taiwanske og malaysiske historiebøker.

Peace Osaka vil ha en slutt på den tradisjonelle vestlige oppfatningen om at Japan har «kort og tvetydig hukommelse». Helt siden åpningen i 1991 har dette statlig finansierte senteret bidratt til å sette spørsmålstegn ved den offisielle japanske framstillingen av Japan som et krigsoffer (symbolisert ved atombombingen av Hiroshima og Nagasaki), og vist at Japan også var en aggressiv stormakt i Asia. I kjølvannet av åpningen av dette senteret har flere andre liknende museer sett dagens lys, som de i Kyoto og Kawasaki i 1992, og det i Saitama i 1993.

Fredsmuseet i Hiroshima, som ikke satte atombombingen av byen i dens historiske kontekst, ble også renovert i 1994 for å gi et mer balansert bilde av det som skjedde. Takashi Yoshida, assisterende professor i historie ved Western Michigan University mener at «utstillingene i disse museene gir et mangfoldig bilde av historien. De lokale historikerne og professorene […] tar ikke bare for seg de sivile lidelsene knyttet til de amerikanske brann- og atombombene, men også vanlige japaneres samarbeid med Staten og hæren i mishandlingen av andre asiatiske folk i løpet av krigen.»1


PÅ LOKALT NIVÅ, i offentlige kulturelle institusjoner er selvkritikk altså mulig. Det samme er ikke tilfelle i hovedstaden. Det nasjonale krigsmuseet i Tokyo, Showakan, som åpnet i 1999, er et uttrykk for den offisielle japanske innstillingen. Utstillingen her gir en ensidig framstilling av japanernes hverdagsliv under krigen og i tiden etter krigen. En krig som framstilles som en slags naturkatastrofe, uten politiske årsaker, og som følgelig ingen har noe direkte ansvar for. Dette er imidlertid ingen stor overraskelse, for selv om det er offentlig, styres Showakan av organisasjonen for familiene til falne soldater, Nihon Izokukai (som på engelsk går under navnet Japan Bereaved Families Association, JBFA).

Dette er en mektig konservativ lobby som passer på at den offisielle framstillingen av krigen ikke trekkes i tvil. Da regjeringen til den sosialistiske statsministeren Tomiichi Murayama i 1995 la fram en resolusjon for å unnskylde Japans krigføring i Asia for parlamentet, «truet «Nasjonalkomiteen», grunnlagt av JBFA, med å trekke sin støtte til konservative politikere som stemte for resolusjonen (eller ikke stemte mot den). Og følgelig inneholdt ikke den endelige resolusjonen noen unnskyldninger, men la tvert om ansvaret for krigsutbruddet på vestlige stormakter», forteller Steven Benfell i tidsskriftet Harvard Asia Quarterly.2

{{{Målet for reform av skolebøker var å fremme en mer «positiv» historieframstilling}}} (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver