Sami, Soros og Støre

En historie fra virkeligheten: George Bush kommer mot deg. Du er kvinne, muslim, bærer skaut. Han smiler til deg, rekker fram hånden. Det er en solfylt dag i Tampa, Florida. Folk har samlet seg til jordbærfestival. Bush er presidentkandidat, og på PR-turne: «Du og jeg har noe felles vi to. Vi er begge ‘People of the Book.’» Du tar ham i hånden, og smiler tilbake. Men hvor var mannen din Sami al-Arian – nå som du hadde Bush for hånden? Sami er professor i USA og politisk aktivist. Han kjemper palestinernes sak – derfor tok dere med hele familien på festivalen der Bush skulle møte opp. Du får tak i Sami, og Bush poserer villig på bildet som tas av hele familien, mens han forteller Sami: «Din kone har et pent smil». Det ble ikke rom for å snakke palestinernes sak…

Norske Line Halvorsen aktuelle dokumentarfilm om den palestinske familiens senere skjebne går nå på kino [se omtale av USA mot Al-Arian i forrige avis]. Sami Al-Arian er i dag USAs mest omtalte politiske fange. Han har sultestreiket siden 22. januar, og ligger til medisinsk overvåking. Professoren i Computer Science ved University of South Florida, mistet jobben en uke etter han ble arrestert i februar 2003 – som «terrorist» og leder for den amerikanske cellen av Palestinsk Islamsk Jihad (PIJ). Det hører nå med til historien at av 51 anklagepunkter for Al-Arian og tre medtiltalte, kjente ikke juryen ham skyldig på et eneste punkt – etter en seks måneders lang rettssak basert på framlegging av mangelfulle «bevis» og bruk av 80 irrelevante vitner. Men dessverre er ikke juryflertall nok for amerikansk rettsvesen – to av tolv jurymedlemmer viste dissens på 9 punkter. Det var nok til at myndighetene gjenopptok saken. Al-Arian sitter derfor ennå i fengsel. Hans «store forbrytelse» var i mange år å støtte palestinernes sak ved foredrag, taler, humanitær pengestøtte samt aktivt politisk arbeid overfor kongressen og andre. Altså bruk av ytringsfriheten (grunnlovens 1st Amendment) til å utrykke politisk uenighet – nå lite tolerert etter Bushs innføring av The Patriot Act.

Noe aktoratets Paul Perez bekrefter i filmen: Det amerikanske justisdepartementet har siden 11. september 2001 skiftet fokus fra å få folk dømt, til heller å drive forebyggende – dvs låse folk inne. Resultatet er at over 5000 mennesker nå er innesperret som terrormistenkte i USA, uten gjennomført rettssak og dom. Man respekterer ikke lenger det gamle «habeas corpus» – at den mistenkte har rett til å få saken sin opp innen rimelig tid. Og man behandles ikke med silkehansker: «De forsøker å knekke deg psykologisk» som Al-Arian sier i filmen. Man er altså ikke lenger uskyldig inntil det motsatte er bevist.


George Soros var nylig i Norge og holdt foredrag på FAFOs 25 års jubileum. Han kan belyse hva som har skjedd med USA. Poengene til den styrtrike investoren som ble filantrop, finner man i hans siste bok The Age of Fallibility – Consequences of the War on Terror (2006). Der tar han for seg «Open Society» – et grep eller begrep for å skape et globalt inkluderende samfunn, samt en nasjonal åpenhet og selvkritikk.

Ikke bare har han skapt en rekke internasjonale stiftelser som arbeider med å utvikle demokrati og åpne samfunn i politisk underutviklede samfunn, men han har også som nåværende amerikansk statsborger rettet kraftig kritikk mot den sittende regjering. Bushs nye strategi «War on Terror» karakteriserer Soros som en falsk metafor som «has done terrible damage to our standing in the world and endangered our open society at home.» Terror er for abstrakt til at man kan erklære krig.

Soros påpeker også at demokratene i USA er ute av stand til å engasjere seg i noen dyp ny tenkning [se også Blecher i artikkel under]: USA «has become a ‘feel-good’ society unwilling to face unpleasant reality.»

Soros mer filosofiske innsikt er – som han lærte som student under Karl Popper1 – at vår forståelse av virkeligheten er iboende mangelfull. Derfor er alle menneskelige konstruksjoner eller oppfatninger feilbarlige på en eller annen måte. Åpne samfunn anerkjenner denne feilbarligheten, lukkede samfunn benekter den. Ifølge Soros er USA et åpent samfunn, men folket forstår ikke grunnleggende hva det betyr. Man må inneha en viss kapasitet for refleksivitet – dvs. å kunne innse at egne synspunkt ikke korresponderer direkte med tingenes tilstand, men innebærer usikkerhet og uforutsigbarhet. Til forskjell fra lukkede samfunn som Sovjet og Hitler-Tyskland, som påsto at de kjente den sanne retning.

Det åpne samfunn er opprinnelig en ide fra franske Henri Bergson (Two sources of Morality and Religion, 1932). Bergson argumenterte for at moral og religion enten måtte baseres på stammetilhørlighet eller universelle menneskelige vilkår. Førstnevnte skapte lukkede samfunn for stammens medlemmer i forhold til definerte ytre fiender, mens universell moral anerkjente menneskerettigheter på tvers av etnisk og religiøs tilhørlighet. Førstnevnte gjenkjennes med det Gamle testamente, sistnevnte med det Nye testamente.

Det åpne samfunnet har heller ingen ferdig løsning, til forskjell fra fundamentale religiøse eller totalitære samfunn. Et Open Society finner sine retninger i dets evne til gjennomgående å skape mening fra utvikling og vekst. Friheten er ifølge Soros hva som frigjør skapende energi: «Åpne samfunn karakteriseres vanligvis ved vitenskapelige og kunstneriske resultater, teknologiske innovasjoner, intellektuell stimulans, og økte livsvilkår.»2

Soros støttet tidlig dissidenter i Øst-Europa, som Charta 77 (Tsjekkoslovakia), Solidaritet (Polen), og jødiske «Refuseniks» (Sovjetunionen). Han etablerte i 1984 stiftelsen Open Society i sitt fødeland Ungarn. Stiftelsen ble så også etablert i Polen, Kina og Sovjetunionen – for i 1991 å eksistere i over tjue land. Eksempelvis tildelte Soros 100 millioner dollar til å sikre og forbedre vitenskapen i Sovjet. I USA støttet han legalisering av marihuana for medisinsk bruk, samt at narkomane måtte få helsebehandling framfor å kriminaliseres. Han donerte i 1992 dessuten 50 millioner dollar til humanitær støtte i Sarajevo – hvis FN kunne beskytte hjelpearbeiderne, noe de dessverre ikke kunne garantere …

Al-Arian var professor, ikke rik investor. Kosmopolitten Soros kan faktisk gi råd til statsledere: Som overfor Polens Jaruzelski som hørte på hans gode råd om å akseptere Solidaritet. Eller slik han nevner en middag med Israels tidligere statsminister Rabin, der han påpeker at en avtale med Hamas ville være langt mer varig enn med den daværende palestinske ledelsen. Avtalen med Arafat varte som kjent ikke. Demokratiske land trenger først og fremst støtte i folket. For Soros er derfor eksempelvis Hamas sin valgseier et fritt valg som klarner luften.


Ja, det var palestinernes vilkår Al-Arian kjempet for. Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har nå som en av få gått ut med erklært støtte til palestinernes forsøk på å danne en samlingsregjering mellom Fatah og Hamas. USA og EU er negative. Endelig ser vi en norsk utenriksminister framvise samvittighetsfull prinsipiell uavhengig tenkning. Det er modig. På nevnte FAFO-konferanse gjentok Støre overfor Soros og oss andre nettopp at man ikke har lov til ikke å hjelpe fram en slik palestinsk samlingsregjering.

Soros er selv kritisk til statsledere, han mener de stadig handler i strid med folkets interesser. Han har selv blitt omtalt som en statsløs statsmann: For stater har interesser, men få prinsipper. Idealisten har derimot prinsipper og få interesser.

Støre vet han står i fare for å irritere interessene til visse samarbeidspartnere – som USA og EU – ved å følge sin egen fornuft og åpne for dialog. Framfor gammeltestamentlige fiendebilder, ser vi her prinsippet om det åpne samfunn praktiseres. En innsikt i feilbarlighet, utvikling og gjestfrihet – ikke akkurat hva kristenpolitikeren Dagfinn Høybråtens har der han advarer Støre. Støres bisetning fra konferansen passer her: «Det er mange bra ting med konservatismen, men dette er ikke en av dem.» Nei, man har ikke lov til en passiv vente-å-se holdning overfor en så skjør og voldelig tilstand som den palestinerne har i Midtøsten. Det var vel på tide at Støre ristet av seg slikt konservativt slagg som forgjenger Petersen etablerte i UD …

Norge har også et visst ansvar for den forverrede situasjonen som dessverre fulgte i kjølvannet av den gamle Osloavtalen – som FAFOs folk initierte i 1993 [se sak side 9].


Al-Arian talte for høyt i USA om nettopp palestinernes situasjon. Dette er grunnen til at han og hans store familie blir kastet ut av USA når han løslates i november 2008. Barna blir faktisk familiens tredje generasjon med flyktninger.

Hvor har det blitt av gjestfriheten i The Land of Opportunity? Al-Arian og hans familie godtok etter hvert utmattet et forlik. Utover å ha gitt penger til palestinske organisasjoner (uten å støtte voldelige handlinger), innrømmet han å ha hjulpet et par slektninger med å få oppholdstillatelse i USA. Slikt blir man nå straffet hardt for. Også i Frankrike dukket nylig slikt gammeltestamentlig tankegods opp der man foreslo å kunne behandle den som viste gjestfrihet til utlendinger «uten papirer» – som en kriminell eller «terrorist».

USAs president baserer sin utenrikspolitikk på patriotiske kristne «people of the book». Så langt rakk «Vi har noe felles».

Al-Arian-saken har som vi ser i dokumentaren i alle fall utfordret USAs Patriot Act. Avslørende – og verdig et lukket samfunn.
1 Karl Popper underviste ved London School of Economics. Er også kjent for verket The Open Society and Its Enemies.

2 George Soros, The Age of Fallability. Public Affairs, New York 2006, s.49.