Uganda

Rettferdighet eller fred?

Etter tjue år med blodige konflikter ba de ugandiske myndighetene Den internasjonale straffedomstolen ble om å granske brutale voldshandlinger begått av Herrens motstandshær. Nå mener store deler av befolkningen at tiltalene truer fredsprosessen.

Posted on

En forbløffet Jan Egeland – FNs visegeneralsekretær for humanitære spørsmål – diskuterer med flyktninger i Nord-Uganda i midten av september 2006. «Vi vil ikke ha Den internasjonale straffedomstolen her. Vi vil ha fred,» forsøker sjefen for en flyktningleir hvor tjuefem tusen deporterte mennesker er plassert å forklare ham. «Men dere vil vel at rettferdigheten skal komme dere til gode,» sier Egeland prøvende. «Jo da,» svarer den andre, «men sett at de dømte fem personer – ville det gitt oss alle de vi har mistet tilbake? Kan straffedomstolen gi oss freden tilbake, eller bidrar den til å forlenge krigen?»

LRA (Lord’s Resistance Army eller Herrens motstandshær) gir næring til den eldste pågående konflikten på det afrikanske kontinentet (se egen ramme). Et førtitalls forhandlingsrunder har så langt ikke maktet å få en ende på den. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) ble innbudt av de ugandiske myndighetene i 2003 for å granske de brutale voldshandlingene begått av LRA i den nordre delen av landet. ICC har reist tiltale mot fem av de øverste kommandantene i LRA for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.1Joseph Kony, Vincent Otti, Raska Lukwiya, Okot Odihambo og Dominic Ogwen er tiltalt for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten inkludert kidnapping, voldtekt, tortur, bruk av barnesoldater i massakrer.

Til tross for titusener av dødsfall gjennom 20 år vekker denne juridiske intervensjonen en levende debatt på åstedet. Enkelte – selv blant ofrene – mener at tiltalene truer fredsprosessen, som ble innledet i juli 2006, mellom opprørerne og den ugandiske regjeringen. For ICC blir Uganda betraktet som et pilotprosjekt. Domstolen, som ble opprettet i 2002, må bevise at den er troverdig. I Haag, hvor den har sitt sete, er den første rettssaken allerede i gang. Den gjelder en kongoleser, Thomas Lubanga. Uganda-saken ble innledet først, men de rettslige forundersøkelsene har tatt tid, noe som ikke minst skyldes manglende forståelse for prosessen blant de berørte.2http://www.icc-cpi.int/cases.html

Den ugandiske regjeringen nøler mellom to ytterpunkter

DA ICC ÅPNET sitt kontor i sentrum av hovedstaden Kampala, skjedde det i det stille. Lokalene til den lille avdelingen minner mest om et gjemmested, og ingenting er gjort for å angi beliggenheten for besøkende. Journalister bes stille spørsmål pr. e-post, og loves svar i løpet av de førstkommende dagene. ICC er involvert i en vanskelig kampanje for å rettferdiggjøre arbeidet sitt overfor lokale og internasjonale organisasjoner som arbeider i Nord-Uganda. Over alt møter de den samme tvilen og kritikken. De siste månedene har debatten økt i Kampala, men også i nabolandet Sudan, som var vertskap for de første fredssamtalene sommeren 2006.310. januar 2007 uttalte president Omar Al-Bachir, i Juba i Sør-Sudan at «LRA ikke lenger var velkommen i Uganda». Rebellene har siden gått ut ifra at det ikke lenger var mulig for dem å følge opp fredsforhandlingene i Sudan. Siden samatalene dermed er avbrutt, krever de at forhandlingene gjenopptas et annet sted. I oktober ifjor erklærte Vincent Otti, LRAs nestleder, at til tross for resultatene av forhandlingene i Juba (Sør-Sudan),426. august 2006 ble det inngått en avtale om våpenhvile mellom rebellene og regjeringen. Avtalen forutsatte at rebellene skulle komme sammen i Sør-Sudan. Avtalen ble fornyet i begynnelsen av desember, men løp ut i slutten av februar 2007. vil ingen global avtale bli undertegnet før ICC går bort fra straffeforfølgningene.5«Kony rebels refuse to sign peace deal», Daily Mirror, Kampala 10. oktober 2006. Les også Tim Allen: «Trial Justice, the international criminal court and the Lord’s resistance army», Zed books, London, New York 2006. Opprørerne har latt vite at de foretrekker at rettssakene mot dem finner sted i Uganda … dersom de noensinne finner sted. Trusselen er særlig overhengende fordi det er første gang siden konflikten begynte i 1986 at en fredsavtale har vært så nær ved å bli inngått.6Se Charles Villa-Vicencio, Paul Nantulya, Tyrone Savage, Building Nations, transitional justice in the african Great lakes regions, Institute for justice and reconciliation, Pretoria, 2006. I møtet med presset fra opprørerne, virker det som om den ugandiske regjeringen nøler mellom to ytterpunkter. Enkelte blant president Yoweri Musevenis nærmeste har tatt til orde for at man ber forundersøkelsesavdelingen fra ICC om å trekke seg tilbake. Denne holdningen får støtte fra forskjellige foreninger i Nord-Uganda, som Acholi Religious Leaders’ Peace Initiative (ARLPI) eller Save the Children in Uganda (SCIU). Den ser ut til å stemme overens med det deler av befolkningen ønsker – deres prioritet er å få slutt på krigshandlingene en gang for alle. Til tross for dette, står ICC fast ved sitt forsett om å dømme rebellene, og krever at regjeringen i Kampala offisielt tar stilling til saken.

I begynnelsen av oktober 2006 sendte de ugandiske myndighetene en skriftlig melding til ICCs aktor, Luis Moreno Ocampo, om at de ønsket å følge opp de foreliggende arrestordrene.7Uganda: «LRA warrants to stay», New Vision, Kampala, 26. september 2006. Bak alle rykter og offisielle uttalelser de retter mot hverandre, forsøker i realiteten partene i den ugandiske konflikten å benytte den internasjonale domsmyndigheten som et verktøy i kampen de fører mot hverandre. For regjeringens del begynte denne taktikken før fredsforhandlingene. Det var regjeringen som, etter å ha henvendt seg til ICC i desember 2003, i 2004 offentliggjorde tiltalen mot de fem sjefene for opprørerne. Den lokale pressen ble dermed informert til tross for at straffeforfølgningene i prinsippet skulle holdes hemmelig. Denne «lekkasjen» gjorde ICCs tiltale til et middel for å utøve press mot opprørerne.

I desember 2004, under en pressekonferanse i London, ga ICC og den ugandiske presidenten detaljer om saken. I mangel av noen militær seier, forsøker regjeringen å profilere seg ifølge med sin nye allierte. Slik de ugandiske offiserene ser det, vil denne juridiske makkeren veie tungt i eventuelle forhandlinger med LRA. I 2005, etter den første og lovende kontakten med opprørsstyrkene, annonserte dessuten Betty Bigombe – en tidligere minister under president Museveni som forhandler på regjeringens vegne – at myndighetene ville ta ansvaret for å be ICC om å stanse rettsforfølgningene dersom LRA la ned våpnene.8Se Tim Allen, «Trial Justice, the international criminal court and the Lord’s resistance army», se over, s. 94. I tiden etter har den ugandiske statssjefen verken veket tilbake for å vifte med den juridiske trusselen, eller å forespeile en slutt på ICCs virksomhet – alt etter hva han finner for godt.

I Kampala bekrefter en av presidentens nærmeste dette spillet: «Hvis LRA går med på å underskrive en global fredsavtale, vil vi finne en løsning med ICC. Vi har gode grunner til å få domstolen til å droppe tiltalene, og vi vil klare det.» ICC ser ut til å lide under den ugandiske holdningen. Man får inntrykk av at domstolen i beste fall er kommet i en knipe, eller i verste fall blir misbrukt. Det virker som om den er stilt til de ugandiske myndighetenes disposisjon, mens opprørsstyrkene holder den ansvarlig for forhandlingsbruddet. Ved å erklære at den akter å fullføre saksgangen, forsøker den å befeste sin frihet, men mot sin vilje er den blitt en brikke i et politisk spill, både for regjeringen og for opprørerne. Det ville knapt komme som noen overraskelse hvis en fredsavtale ble underskrevet i de kommende ukene, og prisen var et offisielt krav om å avbryte straffeforfølgningene. I så fall ville det bli vanskelig for straffedomstolen å la være å adlyde, i den grad den ikke kan overse den lokale politiske situasjonen. Dersom domstolen nektet ut ifra en utelukkende juridisk logikk, ville den risikere å oppmuntre til en fortsettelse av konflikten. Den ugandiske regjeringen forpliktet seg til å samarbeide med domstolen idet de ratifiserte avtalen som ligger til grunn for den. De ville kommet uheldig ut av det i forhold til internasjonal lovgivning hvis de ba om at saksgangen ble opphevet, men av politiske og humanitære hensyn ville de sannsynligvis blitt bønnhørt av FN og stormaktene.

Dessuten kunne straffedomstolens statutter gitt Uganda et juridisk argument som forsvarte en slik holdning. I motsetning til de andre internasjonale domstolene (Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia eller Straffedomstolen for Rwanda) gir nemlig ICC de berørte statenes eget rettsapparat fortrinnsrett. Dersom disse statene anlegger troverdige saker mot forbryterne – men kriteriene for en slik troverdighet er ennå ikke definert –, er ikke lenger internasjonale tiltak mulige. ICC kan bare gripe inn i tilfeller der statene – frivillig eller ufrivillig – er uvirksomme, og de 104 landene som har ratifisert statuttene9For listen over landene, se http://www.icc-cpi.int/about.html må bistå domstolen med opplysninger eller ved å overlevere siktede personer.

UGANDA-SAKEN SETTER HELE imaget til den unge internasjonale organisasjonen ICC på spill. Den kan få betydning for domstolens framtidige handlinger. Selv om domstolen er uttenkt for å overkomme slikt, ser det ut som om den møter lignende hindre som sine forgjengere: i sin streben etter å yte rettferdighet, kan den ikke lukke øynene for de diplomatiske og politiske faktorene. Like fullt; i flyktningleirene i Nord-Uganda er det mange som ikke ville ha hatt noen forståelse for en forlengelse av de harde livsforholdene de lever under.

Oversatt av K.S.

Fotnoter   [ + ]