/

Kleptomane okkupanter

De amerikanske okkupasjonsmyndighetene i Irak har mislyktes med å gjenoppbygge landet. I det siste har historier om grufull inkompetanse og forsømmelser dukket opp. USA har for eksempel brukt penger fra Olje-for-mat-programmet til å gi amerikanske selskaper lukrative kontrakter. Det finnes dessuten dusinvis av eksempler på slurvete arbeid, varer som aldri har blitt levert, og utstyr som aldri har fungert. Og i flere tilfeller har pengene simpelthen forsvunnet. Det er mulig Bush-administrasjonen ikke ser sammenhengen mellom det irakiske opprøret og det bedrøvelige gjenoppbyggingsforsøket. «Frigjøringen» av Irak er ikke lenger noe irakerne tror på.

Optimisme og takknemlighet rådet i Irak da USA kastet Saddam Husseins regime i 2003. Irakerne håpet okkupasjonen skulle bli kortvarig og at styringen av landet deretter skulle overlates til irakerne. Okkupasjonen viste seg å få det verst tenkelige utfallet. Det ble raskt klart at USA ikke hadde noen intensjoner om å forlate landet. Iraks oljebrønner var altfor attraktive til å bli overlatt til noen usle irakere. Samtidig viste okkupasjonsmyndighetene, Coalition Provisional Authority (CPA), seg fullstendig ute av stand til å gjenoppbygge landet, gi irakerne arbeid og livsnødvendige offentlige tjenester. Mens temperaturen krøp oppover gradestokken sommeren 2003, delte de amerikanskledede okkupasjonsmyndighetene ut lukrative kontrakter til amerikanske selskaper for langvarige byggeprosjekter. På denne tiden var det knapt nok elektrisitet til å holde viftene i gang i den kvelende sommerheten, til å drive vannverk og kloakkrenseanlegg eller til å kjøle ned livsnødvendig medisin. Det pågikk en voldsom plyndring av alt fra arkeologiske utgravningssteder til barneklinikker. Den humanitære situasjonen forverret seg. Urenset kloakk fortsatte å renne ut i Iraks elver. I løpet av sommeren førte den manglende vannrensingen til dysenteriepidemier og spredning av vannbårne sykdommer.

USAs mislykkede gjenoppbygging var spesielt skuffende sett i lys av irakernes forventninger. Irakerne var for det meste overbevist om at USA, med sin enorme rikdom og makt, kunne ordne hva som helst i verden. Sammenligningen med Saddam Hussein kom også inn i bildet. Saddams regime slo brutalt ned på kurderne og politiske fiender, men innen 1990 hadde han klart å forsyne 95 prosent av landet med rent drikkevann, redusert analfabetismen og betraktelig hevet levestandarden for størsteparten av befolkningen. Etter at sanksjonene mot Irak ble innført i 1990, startet regimet umiddelbart med matrasjonering og stimulerte landbruksproduksjonen. Dette var kritiske faktorer for å unngå hungersnød. Etter at de massive bombetoktene i den første Golfkrigen i 1991 hadde ødelagt hele Iraks infrastruktur – bruer, veier, kraftverk, telenett, fabrikker, oljeraffinerier – iverksatte Saddams regime umiddelbart en nødvendig gjenoppbyggingskampanje. Ved hjelp av improviserte løsninger i bombeskadde kraftverk eller ved å strippe et kraftverk for deler andre manglet, var strømforsyningene på plass igjen i løpet av få uker. Alle ingeniørene i landet, inkludert atomfysikere, ble sendt ut for å gjenoppbygge broer. I løpet av tre måneder var telefonnettet på plass igjen. Av den grunn var det spesielt skuffende at USA med alle sine ressurser ikke har klart å komme i nærheten av hva det et tyrannisk regime klarte i 1991 med litt irakisk oppfinnsomhet. Da strømmen gikk i New York i august 2003, sirkulerte følgende vits i Bagdad: «Jeg håper de ikke forventer at amerikanerne skal fikse problemet.»
{{{Entreprenører møtte opp med skipssekker}}}

SELV OM USAS REPRESENTANTER liker å kalle Saddam Husseins styre et «kleptokratisk regime», er betegnelsen like betegnende for den amerikanskledede gjenoppbyggingen. Under okkupasjonen ble den første gjenoppbyggingen utført med midler fra Development Fund for Iraq (DFI), et fond som innbefattet alle oljeinntektene og pengene som var igjen fra Olje-for-mat-programmet. Fondet var fullstendig underlagt okkupasjonsmyndighetenes kontroll. De brukte ikke bare fondet til å gi store kontrakter til amerikanske selskaper (og selskaper fra koalisjonslandene), men signerte også kontrakter som strakk seg langt forbi okkupasjonen. De forpliktet dermed den påfølgende irakiske regjeringen til å betale for dem. I løpet av den 14 måneder lange okkupasjonen brukte USA 18 milliarder dollar av fondet og forpliktet den påtroppende irakiske regjeringen til å betale enda flere milliarder, i stor grad til amerikanske selskaper.

Beretningene om vanskjøttingen av fondet har blitt legendariske. 29. juni 2003 ga USA styringen av fondet over til den irakiske regjeringen. To uker før overgivelsen fløy amerikanerne inn fem milliarder dollar i krympeplastpakker med 100-dollarsedler til Irak. Vel framme delte de dem ut som godteposer. Det ble tatt bilder av entreprenører som møtte opp med skipssekker. De amerikanskledede okkupasjonsmyndighetene talte ikke pengene før de delte dem ut. De gadd ikke engang å veie dem. 1,4 milliarder dollar ble overført uten annen forklaring eller bokføring enn en kort oppføring: «Overføring av midler». Det største beløpet okkupasjonsmyndighetene ikke kunne gjøre rede for var 8,8 milliarder dollar som ble overført fra den amerikanskledede CPA til irakiske ministere. Overføringen ble overværet av amerikanske «seniorrådgivere». Pengene simpelthen forsvant. Det finnes ingen informasjon om hvor de tok veien, hvem som brukte dem eller hva de ble brukt til.

Alt dette har blitt dokumentert av revisorer, deriblant revisorer fra offentlige amerikanske byråer. Revisorselskapet KPMG, og senere Ernst and Young, ble leid inn av FNs internasjonale rådgivnings- og overvåkningsorgan for Irak (IAMB) for å ta seg av revisjonen av DFI. En rapport fra IAMB i desember 2004 bemerket at det var «hundrevis av uregelmessigheter» i CPAs kontraktprosedyrer, inkludert manglende kontraktinformasjon og betaling for kontrakter som ikke hadde blitt kontrollert. En typisk revisjon utført av KPMG for første halvdel av 2004 fant 37 tilfeller, med kontrakter til en samlet verdi på 185 millioner dollar, der kontraktdokumentene var umulig å spore opp. Det ble funnet 111 tilfeller med manglende dokumentasjon på om de bestilte tjenestene faktisk hadde blitt utført.1 En revisjon gjort av et amerikansk byrå oppdaget at Halliburtons datterselskap Kellogg, Brown & Root (KBR) hadde begått «betydelige og systematiske» brudd på amerikansk kontraktregler ved å oppgi feilaktig informasjon om sine utgifter.2 På tross av disse avsløringene, og annen rammende kritikk, ble KBRs kontrakter gjentatte ganger fornyet og utvidet.

Etter hvert som gjenoppbyggingsprosjektene har blitt fullført, har nye historier om grufull inkompetanse og forsømmelser dukket opp. USA utlyste en kontrakt om å renovere Al-Hillah sykehuset. Renovasjonen skulle inkludere installering av fire nye heiser. Den amerikanske offiseren som var ansvarlig for prosjektet signerte for at prosjektet var fullført og godkjente umiddelbar utbetaling på tross av at prosjekt ennå ikke var ferdig. Tre måneder senere krasjet en av de «nye» heisene og drepte tre personer. Det viste seg at kontraktøren ikke hadde installert nye heiser, kun renovert de gamle. Noe de tydeligvis ikke hadde gjort særlig godt.3 I et annet tilfelle utførte selskapet som skulle bygge vannverket Al-Sumelat et så inkompetent arbeid at vannverket ikke klarte å produsere drikkevann. Vannledningen var installert i tre ubrukelige segmenter, ingen av dem var knyttet til hovedvannledningen.4 Det finnes dusinvis av andre eksempler på slurvete arbeid, varer som aldri har blitt levert og utstyr som aldri har fungert.

DET AMERIKANSKE forsvarsdepartementet og byråene som er involvert i gjenoppbyggingen beskriver en fullstendig annerledes virkelighet med sine glødende rapporter om hvilke enorme framskritt de har gjort. I en nylig oppdatering skryter forsvarsdepartementet at det har brukt 10,5 milliarder dollar så langt på 3500 prosjekter, der så å si alle har blitt påbegynt og 80 prosent er ferdigstilte.5 USAID publiserer ukentlig «Iraq Reconstruction Weekly – Reporting progress and good news», som framstiller gjenoppbyggingen som en endeløs strøm av storslåtte prosjekter som gjør underverker for levestandarden til irakerne. Irakerne blir portrettert som ærbødige og takknemlige: «I fjor så Fallujah ut som en rivningssone. [Nå] ser jeg forbedringer overalt. Det er veldig vakkert i Fallujah»; «Dette er en stor dag for landsbyen min. Koalisjonsstyrkene utfører store ting her.» Man kan laste ned filmsnutter av soldater som overrekker en strømgenerator til en helseklinikk, eller deler ut sko til irakiske barn mens de sier: «Vi dro hit for å hjelpe det irakiske folket.»

Revisorene har på den andre siden gjentatte ganger påpekt at rapportene fra gjenoppbyggingsbyråene ofte overdriver eller regelrett lyver. I et tilfelle uttalte Government Accountability Office (GAO, den amerikanske riksrevisjonen) at det amerikanske utenriksdepartementets rapport om at 64 vann- og sanitærprosjekter var ferdigstilt og 185 i ferd med å ferdigstilles, var sterkt overdrevet. Utenriksdepartementet kunne ikke engang gi GAOs revisorer en liste over ferdigstilte prosjekter og umuliggjorde dermed enhver evaluering.6 Gang på gang har de amerikanske gjenoppbyggingsbyråene blitt kritisert for deres fullstendig manglende evne til å lede prosjekter.

Et prosjekt om å bygge svært nødvendige helseklinikker var en fullstendig katastrofe. Etter to år og 186 millioner dollar var bare seks klinikker bygd. Det amerikanske byrået reduserte deretter kontraktforpliktelsene til 20 helsesentre i stedet for 150.7 Da kontraktøren leverte det medisinske utstyret, var ingen amerikanske byråer til stede for å inspisere utstyret eller se hva som ble levert. Da revisorene sjekket varene var det åpenbart at ingen hadde åpnet eskene, selv om nærmere halvpartene var ødelagt eller hadde andre skader. Mens utstyret stod på lager, klarte verken det amerikanske Iraq Reconstruction Management Office (IRMO) eller andre byråer å lage en konkret plan for hvordan utstyret skulle distribueres.8 Byggingen av Bagdad politihøyskole, en kontrakt på 72 millioner dollar, ble så dårlig utført på alle punkter at revisoren konstaterte at «regjeringens kvalitetssikringsprogram ikke kan ha vært involvert i overvåkningen av de kontrakterte selskapenes arbeid.»9 (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0