Rasjonalistene ga inntrykk av at de mente religionen kunne erstattes av noe annet, noe som ikke lenger var religiøst. For å tilbakevise denne antakelse har man brukt argumentet om en «nødvendig og mer eller mindre automatisk erstatning». Argumentet hevder at det som ødelegger religionen, om det ikke er en annen religion, selv vil bli en religion. Dette argumentet brukes både av ateister og troende. De religiøse har til forskjell fra ateistene en tendens, i det minste indirekte, til å bruke det som forsvar for deres religion, mens ateistene bruker det for å vise religionens uunngåelige karakter. Teologen og sosiologen Jacques Ellul forklarer at «man må tro på sin gruppe, og [at] dette gir en viss mening og stabilitet til livet.» Derfra slutter han at religion er uutryddelig.
Filosof og forfatter Régis Debray mener også at det er umulig å bli kvitt religiøs tro. Man kan glede seg over det denne endelige stadfestelsen medfører, eller forsøke å ergre seg over svakheten og irrasjonaliteten til menneskesinnet som mesteparten av tiden foretrekker illusjon framfor sannhet. For Debray er «feiltaket […] å ignorere at man bare ødelegger det man erstatter, slik Comte på beundringsverdig vis utdypet Dantons setning. Se på gårsdagens sakrale substitutter – Kongens hellighet ble overført til Fedrelandet i den republikanske bønneboken. Kirkens hellighet ble erstattet med Partiets i det sosiale framskritts katekisme. Langt ifra å forsvinne, utfolder de alvorlige surrogater sine ondskapsfulle narrestreker foran våre øyne i verdens fire hjørner. Dette skjer også hos oss, med våre sekter, astrologier og kvasivitenskaper.» (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
