Gigantisk svindel med bistandspenger

Det var en vakker avskjedsseremoni. 19. desember 2006 ble den avtroppende nigerianske presidenten Olusegun Obasanjo invitert som æresgjest til en middag i storsalen på Waldorf-Astoria i New York. Etter to perioder som statsoverhode for giganten i Vest-Afrika, fikk den gamle generalen, som ble omvendt til «democrazy'et»,¹ anledning til å møte gode gamle venner. Blant annet tre viktige investorer i landets oljeproduksjon (Chevron, ExxonMobile og Shell Nigeria), som alle sponset denne natten med «feiring og hedring», hvor 850 kjente personer deltok. Obasanjo gjorde seg klar til å forlate makten etter presidentvalget 21. april 2007.²

Mellom gårdskylling og sjokoladekaker uttrykte Hope Master, datter av Leon H. Sullivan, kjent svart aktivist fra 60-tallet, sitt håp om at den nigerianske presidenten skulle få Nobelprisen. Sullivan-stiftelsen står bak flere av de viktige toppmøtene mellom private afroamerikanske og afrikanske selskaper som har blitt holdt på det afrikanske kontinentet. Den tidligere amerikanske utenriksministeren Colin Powell var fraværende, men sendte likevel en vennskapelig beskjed til Obasanjo.

Denne anerkjennelsen var utvilsomt berettiget. Den nigerianske presidenten har lykkes i få investorer til landet. Dette har han fått til gjennom en økning av antallet private banker og en privatiseringsbølge, så vel som massive oppsigelser i den offentlige sektoren. Før han ble valgt i 1999, gjennomførte han en valgtur til USA om bord i et privatfly som Chevron hadde vært vennligsinnede nok til å stille til disposisjon for ham.

Til tilhørernes store glede var ikke Obasanjo redd for å knytte religion til forretninger. I sin takketale på Waldorf-Astoria tok han seg tid til å minne om at det var «Gud som hadde plassert olje i visse regioner, slik at utvinningen skulle sikre utvikling.»

Denne kvelden var også en slags forherligelse av arrangøren, Andrew Young. Young er en symbolsk figur for borgerrettighetsbevegelsen og en av grunnleggerne av selskapet Goodworks International (GWI), som har hovedkontor i Atlanta. GWI er et rådgivnings- og lobbybyrå som ifølge USA-korrespondent for den nigerianske dagsavisen The Guardian, Laolu Akande, «har skapt seg en formue på sine forbindelser med Obasanjo». 40 prosent av GWIs omsetning kommer fra Nigeria. «Millioner av dollar», hevder New York Times uten å gi en nærmere presisering.³

Det er sant at det internasjonale nettverk til Goodworks gjør det lett å skjule inntektene. GWI «polerer imaget» for land som Nigeria, Angola, Elfenbenskysten, Benin og nylig Rwanda og Tanzania, noe som gir en inntekt på minst 220 000 euro per år per kunde. Selskapet arbeider også for flere store amerikanske selskaper – som Chevron, General Electric, Motorola, Monsanto og Coca-Cola – som ønsker å få innpass på de afrikanske markedene (eller få bekreftet at de har fått innpass). GWI får vanligvis 1,5 prosent av beløpet på kontraktene selskapene sikres. Dette mektige nettverket mellom afrikanske statsledere og amerikanske forretningsmenn har blitt vevd gjennom Youngs lange og motsetningsfulle karriere.
Han er styremedlem i mer enn flere av fem hundre fremste selskapene i USA. Ifølge tidsskriftet Forbes er den tidligere borgermesteren i Atlanta «kapitalismens apostel». Young gikk inn i politikken ved siden av Martin Luther King under borgerrettighetskampen. Siden ble han medlem av Det demokratiske partiet og valgt inn i Kongressen før han ble den fremste afroamerikanske ambassadøren i FN under James Carters administrasjon. Likevel ble det at han ble valgt – og senere gjenvalgt – til borgermester i Atlanta (fra 1982-1989), med et sterkt engasjement for å arrangere OL i byen i 1996, et vendepunkt i livet hans. Young gjorde Atlanta til fyrtårn for amerikansk entreprenørvirksomhet. Han liker å si at byens utvikling er en «modell for morgendagens Afrika».

På 80-tallet nølte ikke demokraten Young med å hudflette de «hjerteløse svarte millionærene, som sannsynligvis havner i helvete, og som heller burde stemme på republikanerne».⁴ Siden har han deltatt i flere komiteer som har blitt dominerende i amerikansk politikk, i tillegg til at han har blitt en av «mørkemennene» i Bushs innflytelsesdiplomati. «Dess mer jeg leste om Paul Wolfowitz [tidligere leder av Verdensbanken], dess mer skjønte jeg hvor mye vi hadde til felles», uttalte han desember i fjor. «Vi har hatt samme læremester, George Schultz.⁵ Vi har fulgt fullstendig motsatte veier, men vi har det samme målet: Å spre fred.»⁶ (…)