Miljøkampens moralisme

Noe har skjedd med miljøkampen de siste årene. Opplysningskampanjene florerer, Live Earth-konsertene ble sendt over nesten hele kloden, Al Gore har klart å vinne respekt igjen, man kan kjøpe CO2-kvoter for eget forbruk. Det er nærmest global enighet om at menneskeskapte klimaendringer er vår tids rådende produksjons- og verdiregimes største utfordring. Men i stedet for en grunnleggende debatt om den politiske økonomien, har vi fått Hollywood-stjerner som forteller oss at vi må tømme lofilteret i tørketrommelen, bruke sparepærer og -dusjer, politikere som lover at ingen tiltak skal endre vår livsstil og næringslivsledere som symbolsk supplerer garasjen med en elbil. Miljøbevissthet er i ferd med å bli moteriktig igjen. Et livsstilsvalg markedsføres av den samme markedsførings- og kulturindustrien som resten av tiden innstendig ber oss respektere vår eksistens som «forbrukere». Framfor virkelig kritikk får vi økomoralisme, der alle forteller alle andre hva de skal gjøre. I likhet med andre former for moralisme brukes pekefingeren som substitutt for en reell betenkning. Ansvaret og løsningen legges over på individet.

Om moten er skiftende, er problemet konstant. Og i de politiske løsningsforslagene blir nok en gang den erkjente årsak presentert som løsning på sin egen virkning. Årsaken til klimaendringene er tosidig – både forurensende utslipp og forbruk. Likevel baserer foreslåtte løsninger seg på samme markedslogikk som har skapt problemet. Man gjør utslipp i seg selv til en vare og forventer at markedet skal løse resten. Som avisen Klassekampen har vist i sin serie om kvotesystemet i sommer, har det til gode å vise at det vil fungere i praksis. Selv om det kvotesystemet skulle bli ratifisert av USA og alle oppfylte sine forpliktelser, vil dette ikke innebære en nedbremsing av den globale oppvarmingen med mer enn 0,06 prosent.1


PÅ FORBRUKSSIDEN kaster investorer seg over den grønne økonomien i håp om at også «grønne» produkter skal få varefetisjmens glorie. Hvis forbrukerne er villige til betale for sin «miljøinnsats», eller «kjøpe seg god samvittighet» som markedssosiologene sier – i form av dyrere «etiske» varer (slik «rettferdig kaffe» overfører det etiske ansvaret fra produsent til konsumet). Det finnes bare ikke så mange produkter å tilby som faktisk utgjør en særlig forskjell. Vi har selvfølgelig et enormt fokus på miljøvennlig drivstoff, men uansett om det dreier seg om biodiesel, etanol, elbiler eller den oppskrytte energibæreren hydrogen. Hydrogen forutsetter en energikilde – teoretisk kan man utvinne hydrogen til svært lave energiinnskudd –men dette forblir hypotetisk på høyde med thorium og kaldfusjon. Tekniske løsninger er som regel en måte å omgå kjernen av problemet, håpet om et deus ex machina som løser alt glatt og fint uten reelle endringer («vi trenger mer forskning!»). «Grønne» produkter løser ikke problemet, som i siste instans hviler på det rådende produksjons- og verdiregimets aksiom: forbruksvekst.

Vi har et produksjonsregime som mer enn noensinne har forskjøvet forholdet mellom produksjon og forbruk. Dette er et regime med en konstant overproduksjon som krever at stadig større deler av befolkningen må bli selgere for å bli kvitt og opprettholde veksten. Dette er et ekstremt ineffektivt produksjonssystem i forhold til produksjon og konsum.

Miljøkampen må rette sitt fokus på denne «produktivismen», denne opphøyning av produksjon til høyeste verdi [se Vassorts essay på s. 15], – både overfor nyliberalismens tro på evig vekst og venstresidens industrinostalgi.

I dette perspektivet står økomoralismen og de evinnelige opplysningskampanjene i fare for å avpolitiserte og avspore vår tids viktigste politiske kamp. Miljøkampen er en kollektiv kamp mot et produksjons- og verdiregime som ikke lenger er levedyktig. Rammen for kritikken og kampen må settes før det er for sent. Utfordringen kan ikke løses innenfor en begrenset økonomisk tenkning.

© norske LMD
Fotnoter:
1 Se Globaliseringens atlas, Le Monde diplomatique/Pax, Oslo 2007, s. 14-15.