Pressens immunforsvar svikter

I forrige utgaven av Le Monde diplomatique undersøkte vi hvorfor sentrale opplysninger om identiteten til den angivelige Al-Qaida-lederen som truet kunstneren Lars Vilks og svenske bedrifter ble utelatt da norske massemedier omtalte saken. Årsaken var at informasjon fra internasjonale nyhetsbyråer hadde blitt forenklet og kuttet ned. Forrige artikkel påpekte at konsekvensen av manglende kildegranskning gjør norske medier sårbare for manipulering og planting av informasjon. I verste fall åpner dette opp for såkalte psykologiske operasjoner (PSYOP), der utenlandske etterretningstjenester eller andre grupperinger bestreber seg på å skape et falskt trusselbilde.

Le Monde diplomatique spurte en forsker og to redaktører om hvilke erfaringer de har hatt med psykologisk krigføring i form av falsk informasjon distribuert gjennom internasjonale nyhetsbyråer til norsk presse. En felles holdning blant de tre var at norske medier er nærmest forsvarløse overfor desinformasjon.


RUNE OTTOSEN er professor ved Journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo. Et av hans spesialfelt er psykologiske operasjoner og informasjonskrig. Han ser flere likhetstrekk mellom dekningen av al-Baghdadis trusler mot Lars Vilks og en PSYOP. Han mener mønsteret er velkjent fra omtalen av terroristlederen al-Zarqawi. I 2006 bidro norsk presse til å overdrive hans betydning ved å gjengi et trusselbrev som han angivelig hadde skrevet. Brevet viste seg senere å være fabrikkert av det amerikanske militæret. Hensikten var å legitimere et angrep på Fallujah hvor det ble hevdet at han befant seg.1

– De norske mediene har ikke noe immunsystem til å forsvare seg mot psykologiske operasjoner. Det er det er for lite bevissthet om hvordan disse mekanismene faktisk fungerer. Plantingen av informasjon er ofte subtil og det er vanskelig å identifisere kilden. Der har mediene en utfordring med å være kildekritiske. PSYOPs kommer ofte i form av en diffus trussel mot navngitte personer fra en «farlig» person. De som står bak er ofte et militært PSYOP-miljø, PR-byråer eller informasjonsstrateger.

– For å sette det på spissen: er det egne kontorer i Pentagon med skilt på døren der det står at her lages det falske nyheter?

– Pentagon har en enorm PR-avdeling med flere tusen ansatte. Donald Rumsfeld opprettet i 2001 Office of Strategic Influence (OSI). Det ble autorisert til å spre desinformasjon. Etter at New York Times avslørte avdelingen, ble den lagt ned. Men ifølge Los Angeles Times er dens arbeid overført til andre steder. Det er mye som tyder på at slike operasjoner fortsatt finner sted. Historien med al-Zarqawi et godt eksempel. Det interessant er at selv om Washington Post avslørte denne operasjonen, var denne feilaktige vinklingen en del av deres egen Fallujah-dekning. Selv om en reporter i en avis oppdager plantet informasjon og skriver om det, er det et massivt nyhetstrykk utenfra som gjør at den falske informasjonen likevel passerer redaksjonens portvakter. Den ene hånden vet ikke nødvendigvis hva den andre gjør. Særlig i krigssituasjoner er nyhetsbildet sårbart for PSYOPs, og da bør avisene være i ekstraordinær beredskap. Når en krig er i ferd med å bryte ut, er det et enormt trykk på medierammene rundt en fortelling.


BJØRGULV BRAANEN, ansvarlig redaktør i Klassekampen, svarer kontant «Nei, overhodet ikke» på spørsmålet om norsk presse er i stand til å motstå desinformasjon.

– Jeg mener norsk presse i stor grad overtar både saker, problemstillinger og vinklinger fra amerikanske medier. Så lenge de gjør det, vil desinformasjon i veldig stor grad risle inn over oss også. Vi sjekker for sjelden flere kilder og har for lite kontroll over hva som kommer fra internasjonale nyhetsbyråer, og fra Washington Post, New York Times og liknende kilder.
– Gir stadig større krav om effektivitet og avkastning til at redaktører og journalister får mer tidspress, og dermed mindre tid til å sjekke sannhetsverdien i nyhetssaker?

– Når det gjelder nettjournalistikk er det åpenbart at tidsfaktoren spiller en viktig rolle. Men det er ikke sikkert at dette har vært så annerledes tidligere i papiravisene. Jeg tror nok at journalister i redaksjoner etter hvert har begynt å stole på ulike byråer og kilder – delvis av erfaring og delvis av politisk og ideologisk enighet eller tilslutning.

– Klassekampen har også blitt offer for en PSYOP, i den første rapporteringen av omringingen og angrepet på Fallujah som viste seg å være fullstendig fiktivt. Opplever dere ofte forsøk på å plante feilaktig informasjon?

– Det vet man ikke. Det er klart at vi har noen «fordeler» i forhold til andre aviser ved at vi til en viss grad bruker andre kilder, ettersom vi politisk og ideologisk er skeptiske til noen av de dominerende nyhetsleverandørene. Det gjør at vi av og til sjekker grundigere det andre ikke velger å sjekke. Men det er klart at vi også er utsatt for PSYOPs, og har ikke noe heldekkende system for å avdekke dem.

– Det finnes ingen liste over typiske trekk ved falsk informasjon?

– Det har vi ikke. Nå gjorde vi en feil med Fallujah, men vi bruker for eksempel kilder fra den irakiske motstandsbevegelsen og liknende kilder, selv om de også ville ha interesse av å manipulere. Men hvis en holder sammen kildene, vil en nok i noen større grad kunne klarlegge fakta. Vi har ingen annen metode enn det.

– Har norsk presse tilstrekkelig kunnskap om konfliktene i Midtøsten?

– Det amerikanske behovet for å finne en begrunnelse til å gå inn i Irak, var ikke skapt på basis av reelle opplysninger om Irak. Der mener jeg norsk presse var ekstremt sårbar for påvirkning, sannhetskriterier blir forvekslet med autoritets- og lojalitetsspørsmål.

– Jeg vil påstå at det finnes utrolig mange redaktører og journalister som skriver om dette emnet uten å vite noe om det selv. Det jeg prøver på er å forholde meg til er rapporter fra folk som jobber i uavhengige organisasjoner i for eksempel Afghanistan. Ideelt sett skal du følge land over veldig lang tid. Når det gjelder visse områder i verden, har Klassekampen personer med slike kunnskaper.

– Hvis du gjentar en fiksjon lenge nok så vil den bli trodd på?

– Jeg vil si at den teorien ikke er så hinsides som enkelte mener den er. Virkeligheten ligger nok ganske nær filmen Wag the Dog. Hvis noen virkelig var interessert i å vise at Midtøsten stod i brann på grunn av Vilks Rondell-hund, så ville dette bildet garantert ha blitt spredd i nordiske aviser. Det ville ha farget hele debatten. Hvis du hekter deg inn på det riktige nivået i den nyhetskjeden som fungerer i dag, er ikke det vanskelig å få til.


SAMMENLIGNET MED Bjørgulv Braanen er Harald Stanghelle, politisk redaktør i Aftenposten, mer optimistisk innstilt på vegne av sin egen avis. Men han mener at den øvrige norske presse ikke nødvendigvis er godt forberedt på forsøk på å spre desinformasjon.

– Norsk presse har manglende kritisk sans. Det er lett å bruke PSYOPs til krig. De glir litt for lett inn i norske aviser når de kommer fra internasjonale nyhetsbyrå. Man har en relativt inngrodd tillit til slike byråer og glemmer ofte at de også er offer for manipulative operasjoner.
– Hvor tror du den største porsjonen av falske opplysninger kommer fra?

– I vestlig forstand kommer det nok fra USA. Men vi er naive hvis vi benekter at dette også skjer på russisk side. Tenk for eksempel på det stoffet som har vært i omløp om de russiske oligarkene. Vi vet også at både britene og franskmennene har utført industrispionasje.

Tror du det ofte plantes falske informasjon?

– Jeg tror ikke det skjer hver dag, men det skjer oftere enn vi liker å tro.

– Har dere et kriseteam, i tilfelle krigssituasjoner, som skal sjekke alle tenkelige kilder i innkomne nyhetssaker?

– Jeg vil ikke kalle det kriseteam, men det er et system på plass i slike situasjoner der sjefredaktør og nyhetsredaktør vil være en del av dekningen. Det gjør vi så godt vi kan. Vi håper i hvert fall at vi stiller de riktige spørsmålene.

– Du representerer en avis på den borgerlige siden. Hvordan påvirker dette din holdning til nyhetsbyråene?

– Vi har ikke en partipolitisk agenda. Det er det beste vernet du kan ha. Jeg tror dessuten Aftenposten er mer profesjonelle enn de fleste andre aviser. I forhold til både Morgenbladet og Klassekampen er vi bedre i stand til å forhindre at falsk informasjon blir publisert.

– Det kan se ut som om visse aviser og medier som BBC, Washington Post og New York Times har en fått slags merkevarestatus. Hva mener du om motstandsdyktigheten til disse mediene?

– I den grad BBC blir villedet er det sjeldent. Men de to andre blir lurt hele tiden, et opplagt eksempel er masseødeleggelsesvåpnene i Irak. De blir fort veldig patriotiske, men har for så vidt unnskyldt seg i forhold til Irakkrigen. De har en ekstremt stor påvirkningskraft. Washington Post og New York Times blir ofte sitert, også i min avis.

– Hva mener du om norske mediers dekning av Irakkrigen? Var den influert av amerikansk desinformasjon?

– Nei, snarere motsatt. I Aftenposten var vi meget kritiske, og problemet var kanskje at det ikke fantes noen norsk avis, bortsett fra VG, som støttet Irak-krigen. Du fant paradoksalt nok ingen substansiell uenighet mellom Klassekampen, Dagbladet og Aftenposten. Jeg husker Jon Michelet skrev at «Aftenposten var like tydelig i sin motstand mot Irak-krigens om stålsatte Stålsett». © norske LMD



Fotnoter:
1 Operasjonen er skildret detaljert av Berit Elisabeth Baumberger i norske Le Monde diplomatique. Se Le Monde diplomatique, «Psykologiske operasjoner», desember 2006. Se https://www.lmd.no/index.php?article=1125