«Fedrelandet skal aldri deles!»

Den tyrkiske hæren trapper opp kampen mot de kurdiske separatisten. På tross av at det ble erklærte våpenhvile i oktober 2006, har det militære nærværet i den kurdiske delen av Tyrkia og langs grensen til Irak økt. Og sammenstøtene inntreffer fortsatt mellom den tyrkiske hæren og PKK. Hærens og medienes krigeriske holdninger står ikke i stil med den reelle trusselen PKKs 3000 soldater utgjør. Den omfattende ødeleggelsesoperasjonen den tyrkiske hæren påbegynte i 1992 har ført til stor utvandring fra de rurale områdene, og svekket den politiske kampen for selvstendighet. Le Monde diplomatique har kjørt gjennom de kurdiske områdene. Vil et selvstendig Kurdistan noen sinne se dagslys?

Han er i begynnelsen av femtiårene, hvit i håret og virker medtatt etter nesten tretti år i isolasjon i tyrkiske fengsler. Awat H. mottar oss i sin lille butikk i Dyarbakir. På veggene i den beskjedne forretningen henger det ikke et eneste tyrkisk flagg, heller ikke noe portrett av Ataturk. Awat ble løslatt i 2006, og har flyttet tilbake til den historiske hovedstaden i det Kurdistan han begynte å kjempe mens han gikk på universitetet på slutten av 70-tallet. Når han får vite at vi har besøkt de hemmelige leirene til Kurdistans Arbeiderparti (PKK) i fjellene nord i Irak, forsvinner mistilliten hans. Men som alle som sier seg villige til å snakke, krever han anonymitet. «Her lever vi som palestinerne i Gaza eller på Vestbredden, alltid i kontakt med okkupasjonshæren og –politiet, som overvåker alle våre bevegelser. Reis mot grensen til Irak, gjennom landsbyene våre, så skal dere få se om Tyrkia er et demokratisk land.»

«Garnison», «Gendarma Kommando», «Polis» – de tyrkiske styrkenes signatur følger oss langs veien vi kjører mot Van, i den nordlige delen av de tyrkiske områdene. Etter spenninger knyttet til PKK-soldater som har søkt tilflukt i Irak, har antallet tyrkiske soldater i den sørøstlige delen av landet økt til flere hundre tusen, og mer enn hundre tusen er plassert langs grensen. Denne sikkerhetsstrategien ble innledet i februar 2007 og er et resultat av den nasjonalistiske opptrappingen militærledelsen ønsket før parlamentsvalget i juli 2007. Etter at de hadde vunnet valgene, måtte lederen for Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP, det tyrkiske regjeringspartiet) følge opp dette ønsket. Selv om han med vilje hadde vært vag, ja til og med «åpen» med hensyn til kurderspørsmålet, ivret statsminister Recep Tayyip Erdogan i august 2007 etter å få underskrevet en avtale med Irak. Målet med denne var å vise vilje til å trappe opp kampen mot «terroristene» i PKK.


«VATAN BOLUNMEZ!» (Fedrelandet skal aldri deles!), står det skrevet på en åsside, i store bokstaver av hvitmalt jord. Mottoet er signert «Gendarma kommando», og det er synlig i flere kilometers omkrets. For alle som bor her i nærheten av Van, den viktigste kurdiske byen i Øst-Anatolia, virker denne ideologiske påminnelsen som en kraftig advarsel. Les: «Det blir ikke aktuelt med noe Kurdistan i Tyrkia!» Men i lokalene til Det demokratiske samfunnspartiet (DTP) – et lovlig prokurdisk politisk parti som holder til i Van – finner vi Kubar D., som ikke har mistet håpet: «I 2004 vant vi i mange kommuner i området. I dag har vi, til tross for at det åpenbart er mye juks i systemet, 20 representanter i det tyrkiske parlamentet. Jeg håper AKPs ledelse vil respektere demokratiets dom.» Men én ting unnlater Kubar å nevne: med tjue parlamentarikere fikk DTP i juli 2007 et valgresultat som lå langt under ledelsens forventninger.
Det stemmer riktignok at de uavhengige kandidatene til valget støtte på mange hindre. Som for eksempel den lange listen med alle kandidatenes navn, som en ny lov nå pålegger alle valglokalene å operere med. «Vi ble nødt til å dele ut tusenvis av linjaler av papir eller tre for å hjelpe de kurdiske velgerne som ofte ikke kan lese til å finne det presise stedet på listen der de prokurdiske, uavhengige kandidatene var å finne,» forteller Kubar. Men DTPs relative nederlag kan forklares av andre forhold: «Mange har gått lei, etter å ha gjennomlevd to årtier med geriljakrig, elendighet og politiovergrep,» forklarer en professor i Van. «Resultatet er at de kurdiske velgerne i stor grad har latt seg forføre av sosialpolitikken [medisinsk oppfølging, matdistribusjon, løfter om subsidier til byer erobret av AKP] islamistene fører lokalt

På veien mot Yüksekova, sørover langs den iranske grensen, er det militærstyrker over alt. Kaserner, pansrede biler, hyppige identitetskontroller. Kurdernes administrative sentrum minner om en beleiret by. Besøk i DTPs hovedkontor. Ved foten av bygningen patruljerer to soldater. I etasjen over, i en sal der veggene er dekket av partiets gule og røde flagg, venter et tredvetalls personer. Dagen før ble en ung kurdisk kvinne, 18 år gammel og PKK-medlem, drept av tyrkernes våpen. Et følge på ca. femten biler står klare til å kjøre, de skal kondolere overfor «martyrens» familie. Yüksekovas borgermester (DTP), Salih Yildiz, foreslår at vi slutter oss til dem.

Landsbyen, som ligger omtrent en mil utenfor byen, er overfylt av biler fra hele distriktet. Bølge på bølge med mennesker, unge som gamle, strømmer ut og inn av en hage satt av til mottagelse for de besøkende. Bak dem, den avdødes nærmeste familie i en linje foran moskeen. Overfor dem igjen, et hundretalls stoler, alle opptatt. Fra tid til annen sender en imam fra landsbyen ut en oppfordring til bønn. Så reiser Salih Yildiz seg: «Hver aktivist i det kurdiske folket har tatt sine valg,» sier han, vendt mot forsamlingen. «Perihan hadde tatt sitt.» Uten på noe tidspunkt å uttale PKKs navn, anklager han åpenlyst AKP for å føre en repressiv politikk overfor det kurdiske folket, uten å ta hensyn til demokratiet. «Å fortsette kampene under ramadan hedrer ikke et parti som hevder å være en stor forsvarer av islams verdier,» konkluderer borgermesteren.


PERIHANS DØD ER vitnesbyrd om sammenstøtene som fortsatt inntreffer i området, mellom tyrkiske soldater og PKK-kjempere, til tross for at det i oktober 2006 ble erklært våpenhvile. En avtale som, ifølge PKK, den kurdiske ledelsen aldri har tatt avstand fra. «I motsetning til hva de kemalistiske mediene sier, på tv og i aviser, er det hæren som søker konfrontasjon,» tordner en ung jente fra Yüksekova. «PKK-soldatene blir forfulgt og tvunget til å leve i skjul, og gjør ikke annet enn å besvare angrepene rettet mot dem.»

En ting er sikkert: de stadig mer krigeriske holdningene innen hæren og i mediene står ikke i forhold til den trusselen PKK i virkeligheten utgjør. På den ene siden, fra et militært synspunkt, er disse styrkene helt annerledes de som fantes i årene med tung geriljakrig (1984–1992). PKK har mindre enn 3000 soldater i Tyrkia – i tillegg til de 3500 plassert i Nord-Irak. På den annen side, og fra et politisk synspunkt, har PKK-ledelsen de siste 15 årene stadig gitt etter på kravene.

I 1992 innledet staten en omfattende ødeleggelsesoperasjon rettet mot kurdiske byer. På noen år har denne terrorpolitikken tvunget store befolkningsgrupper i rurale områder til å flytte til de store metropolene, og også ført til en betraktelig kurdisk innvandring (særlig studenter) i Europa. Denne strategien tar sikte på å svekke PKK ved å avskjære dem fra deres militante grunnplan i «Nord-Kurdistan». Et mål de oppnådde, ettersom det nettopp var på denne tiden at enkelte PKK-ledere begynte å gå bort fra den kompromissløse separatismen, til fordel for en mer realistiske løsning, nemlig å forhandle fram økt selvstyre. Fem år senere, i februar 1999, ble presidenten for partiet deres, Abdullah ...calan, arrestert. Dette førte til nye justeringer. Fra sitt tyrkiske fengsel etterlyste den kurdiske lederen at det ble «slutt på den væpnede kampen», og oppfordret til en «demokratisk overgang» mot aksept av kurdernes rettigheter. To år senere skiftet PKK navn.


I SEMDINLI, en mindre by noen kilometer fra grensen til Irak, hersker det på ingen måte enighet om denne endringen. For selv om Folkets demokratiske parti (Hadep) vant bystyret i 1999, og DTP fem år etter, har de prokurdiske partiene ikke vært overbevisende. Det må sies at med 15 000 soldater stasjonert i et område med 45 000 innbyggere, har det militære nærværet her nådd sitt absolutte høydepunkt. «Det er nesten umulig å styre en by under så stort press,» medgir borgermester Hursit Tekin. «Min forgjenger ble avsatt fra stillingen i seksten måneder, og jeg har et tredvetalls rettssaker mot meg. For ikke å snakke om hvordan den tyrkiske staten behandler oss: i motsetning til kommuner styrt av AKP, får Semdinli nesten ikke noe offentlig støtte …»
Samme krigsstemning i Hakkari, en provins sørvest for Yüksekova. Ved inngangen til kommunen står to politimenn i sivil og kontrollerer identitetspapirer. I sentrum av byen fører en kontakt oss diskret inn i baksalen på en kafé der et titalls unge personer, 20-30 år gamle, er samlet. Ingen av dem er PKK-aksjonister, men alle støtter DTP. «Jeg har ikke lyst til å leve i skjul,» forklarer studenten Afran. «Og jeg tror at beslutningen om lovlighet som DTP har tatt er en god ting. Valgene er en effektiv måte å løfte fram kurdernes stemmer på.» Til høyre for ham sitter Mêtin, 25 år, som lytter utålmodig: «OK, DTP gjør et viktig arbeid. Men problemet er at det kan bli forbudt når som helst. Se hva som skjedde med de andre prokurdiske partiene … En undergrunnsstruktur og en hær som PKK er fortsatt den eneste måten å sikre at den tyrkiske staten og hele verden får høre kravene til det kurdiske folket.»

Byen Urfa ligger nesten fire hundre kilometer unna, lengst vest i de kurdiske områdene. Mellom Hakkari og Sirnak møter vi stadig grupper med landsbybeskyttere, disse omtrent 50 000 kurderne som er betalt av staten for å fungere som hjelpestyrker for hærens militære oppgaver. På veien blir de militære kontrollene stadig hyppigere. Hver gang blir bilen vår nøye inspisert, og bagasjen ransaket. Helt til en offiser krever å få se fotografiene og reportasjenotatene våre. Et avslag fører til en times ventetid. Etter å ha forhørt seg med sine overordnede, lar kommandanten oss reise videre. Et kvarter senere gjentar den samme scenen seg. Først etter tretten timer og et femtentalls kontroller er vi framme i Urfa.

Oversatt av K.S.

Fotnoter:
1 PKK ble offisielt grunnlagt i 1978, og er resultatet av en studentbevegelse. Deres protester rystet Tyrkia midt på 1970-tallet.

For at kandidatene skal kunne stille som representanter for et politisk parti, krever tyrkisk lovgivning at dette partiet har minst 10 prosent av stemmene på landsbasis. DTPs kandidater må derfor stille som «uavhengige».

Se Les kurdes, destin héroïque, destin tragique (kurderne, heroisk skjebne, tragisk skjebne), av Bernard Dorin, Lignes et repères, Paris, 2005.

I 2002 ble PKK til Kadek (Kongressen for frihet og demokrati i Kurdistan). Les Michel Verrier, «Paysages kurdes avant la bataille» (kurdiske landskap før kampen), Le Monde diplomatique, oktober 2002.

Det prokurdiske partiet Hadep ble stiftet i 1994. I 2003 ble det forbudt av tyrkiske myndigheter.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Slaget om informationen

Default thumbnail
Neste sak

Illegitim krigsmakt?

Andre saker om Nord-Amerika

0 kr 0